Jeg ble kjent med Amal Taqatqa i Damoon-fengselet, vest for Haifa, mens hun pakket tingene sine for å reise hjem. Med sine syv år bak murene var hun på dette tidspunktet den fangen som hadde sonet lengst. De kalte henne “dekan for kvinnelige fanger”.
Tittelen som “dekan” i kvinnefengselet betydde at hun hadde lengst erfaring med å være internert. Dermed ble hun vitne til ankomsten til resten av de kvinnelige fangene til fengselet, og hun bodde sammen med dem alle. Dette er ikke en overdrivelse, ettersom alle palestinske kvinnelige fanger bor i ett fengsel og én seksjon. De møtes, på grunn av deres relativt lave antall på 34, hver dag på Al-Fura-plassen.
Fengselsdekaner
Mannlige innsatte bygger opp kunnskap om hvordan fengselet fungerer. Dette er vanskelig for kvinnelige fanger, på grunn av deres lave antall og korte straffer (sammenlignet med mennene). Det fører til stor utskiftning, og fengselet begrenser dessuten bevisst muligheten til å utveksle erfaringer.
I en situasjon som dette blir torturmaskinen kalt “Al-Bosta” til et rom som kvinnelige fanger bruker til å møte andre fangene. Der snakker de sammen og utveksler erfaringer med hverandre. Taqatqa forteller historien om hennes møte med en av mannlige fangene, “Måtte Allah gjør livet det lett for ham” sier hun, uten å røpe navnet hans. Tidligere hadde fangene brukt lokket på tunfiskbokser som skjæreredskap, men tunfisk var blitt forbudt i fengselet som følge av dette.
“Han fortalte hvordan man kan lage en kniv ved å knekke lokket på en gryte og kvesse det ned i bakken”. Taqatqa gikk tilbake til rommet sitt og bestemte seg for å prøve å lage kniver. Hun måtte prøve tre ganger, men lyktes til slutt lyktes hun med å lage en kniv ved hjelp av lokket fra en gryte på felleskjøkkenet. “Å, for en glede det var” sier hun. Men gleden varte ikke lenge. Fengselsvaktene konfiskerte kniven etter fire dager. Taqatqa ler og sier: ” Lina Al-Jarbouni spurte alle jentene på avdelingen om hvor lokkene ble av, men ingen tilsto”
Han fortalte hvordan man kan lage en kniv ved å knekke lokket på en gryte og kvesse det ned i bakken
Når det gjelder Lina al-Jarbouni sonte hun i 15 år, og var “dekan” for kvinnelige fanger før hun overlot tittelen til Amal Taqatqa.
De kvinnelige fangene ble løslatt fra fengselet som et resultat av “Wafa Al-Ahrar”-avtalen i 2011. I avtalen stod at alle palestinske kvinnelige fanger skulle løslates. Men siden Al-Jarboni og to andre fanger hadde israelsk statsborgerskap ble de ikke løslatt, og måtte i stedet sone ferdig straffene sine.
I en dokumentar for Al-Mayadeen-kanalen fortalte tidligere fange, Qahirah Al-Saadi, om det Al-Jarbouni ropte til henne mens hun forlot fengslet: «Fortell dem at jeg er palestiner». Senere fortsatte hun å rope til Al-Saadi gjennom et brev: «Jeg skriver mens jeg feirer den første dagen av Eid alene”.
I en tid da fengselet var tomt for kvinner, bevarte Al-Jarbouni erfaringene til fangene som var blitt løslatt. Hun tok varmt imot nye fanger, og formidlet den opparbeidede kunnskapen etter årevis med fangenskap til dem. Taqatqa sier: “Med økningen i antall kvinnelige fanger har al-Jarbouni etablert mottakskomiteer, med oppgave om å introdusere de nye fangene til livet og skikkene i fengselet.”
I et av intervjuene hennes beskriver al-Jarbouni sitt første år med internering i 2002, og sier: “Vi var alle nye fanger som ble arrestert for første gang, og fengselet var i stort kaos … helt til Etaf Alyan ble arrestert, og nåde kom til oss fra himmelen.” Alyan hadde en tidligere erfaring med fangenskap, sammenlignet med de nye fangene som hadde startet fra bunnen uten erfaring. I forbindelse med Taba-saken ble fengselet tømt for kvinnelige fanger i 1997, og Etaf ble løslatt. Hun ble senere arrestert på nytt.
På grunn av at de var så få ble de kvinnelige fangene på den tiden plassert i seksjoner med israelske kriminelle fanger. Det er det verste som kan skje med en politisk fange, å bli satt sammen med kriminelle, som i tillegg var fra Israel. Det førte til at de kvinnelige fangene startet en sultestreik i 2004 som endte med at de ble separert fra de kriminelle fangene. Tilstedeværelsen av Etaf Alyan bidro til å gjøre streiken til en suksess. Al-Jarbouni forteller at Alyan var den som forklarte dem ideen om streiken, dens mekanismer og farer.
“Vil du ha noe… snakk med Sabrine”
Det klossete og vanskelige ved ny begynnelse er ikke begrenset til de kvinnelige fangene som blir arrestert etter at fengselet har stått tomt i lengre tid. Åpning av nye fengsler og avdelinger har samme effekt. I kjølvannet av Jerusalem-opptøyene i 2015 åpnet den israelske fengselsadministrasjonen en ekstra seksjon for kvinnelige fanger for å imøtekomme det økende antallet innsatte. «Noen av oss sov på gulvet», sier den frigjorte fangen Najwan Odeh, med henvisning til fengselets overbefolkning.
Fengselsvaktene fordelte de kvinnelige fangene til Hasharon- og Damon-fengslene, basert på hvor mye erfaring fangene hadde bak murene. De fratok dermed fangene muligheten til å utveksle erfaringer, og nektet samtidig de kvinnelige fangene å velge en representant.
Odeh forteller at avdelingsdirektøren pleide å si til dem: «Jeg snakker med den jeg vil når jeg vil. Jeg er ansvarlig for dere». Men fangene nektet å forholde seg til ham, og svaret var alltid: “Vil du ha noe, snakk med Sabrin”. Vaktene, som Odeh påpeker, utnyttet at Sabreen gikk til retten og hennes fravær fra avdelingen for å snakke med de kvinnelige fangene, som var motvillige til å gjøre det. Slik forble det inntil de kvinnelige fangene var i stand til å etablere sin rett til representasjon. Odeh sier at det som hjalp dem mest med å konfrontere fengselsvaktene var Al-Jarbounis råd til dem.
Jeg snakker med den jeg vil når jeg vil. Jeg er ansvarlig for dere
I Damoun møtte kvinnelige fanger nye tiltak og politikk rettet mot å kontrollere og kneble dem. For eksempel fant de skjulte overvåkingskameraer, som begrenset deres bevegelses- og treningsfrihet. Også i Damon er dusjer plassert utenfor rommene, noe de ikke er vant til i Hasharon. I et forsøk på å pålegge mer kontroll fant kvinnelige fanger i Damoun en annen mekanisme for å bringe klær inn i fengselet, ettersom den kvinnelige fangen måtte kvitte seg med ett klesplagg for hvert nye hun kom hun inn med.
De kvinnelige fangene kom til det nye fengselet, som ikke var egnet for mennesker. 18 kvinnelige fanger sover på ett rom, og de har ett bad. Odeh legger til: “Det var ingen komfyr, ikke noe varmtvann eller tepper…” Det var heller ikke noe bibliotek, ikke engang et skap, og det var forbud mot å transportere bøker fra Hasharon til Damon, og store vanskeligheter med å bringe bøker gjennom folk på besøk.
Dermed utnyttet administrasjonen av Damoon-fengselet den manglende erfaringen til de kvinnelige fangene. Til og med det hebraiske språket, møtte de kvinnelige fangene vanskeligheter med å forstå eller snakke det, så de prøvde å lære det senere fra ingensteds. Noen av dem tok på seg å observere og skrive ned de hebraiske ordene, og å spørre fangevokteren om ordene han sa som de ikke forsto. Dette er ikke en enkel oppgave, spesielt siden mange av ordene de hadde lært ble nevnt under deres strabasiøse reise i bussen (bosta) til retten, og de måtte opprettholde fokus under denne pinereisen og huske det de hørte for å ta det tilbake til fengslet. Odeh forklarer at situasjonen i Hasharon var annerledes, “fordi i Hasharon var Lina en gudinne med sine 13 år, i kraft av erfaring, evne og språk. Hun var i stand til å trekke ut rettigheter … og påtvinge sin mening .”
Et sted å kommunisere med omverdenen på var i “ventecellene” hvor kvinnene sov før sine rettssaker. Der utvekslet de lapper med informasjon de trengte for å overleve; Fra metodene for å tilberede mat til metodene for å forberede konfrontasjon og forsvare deres rettigheter.
Følgende spørsmål dukker opp: Hva om ingen forklarte de nye fangene om disse viktige verktøyene? Hvordan fangene kunne håndtere fangevokterne, hvilke rettigheter de tross alt hadde? Kanskje det er rart å si, men det at Alyan og al-Jarbouni ikke ble løslatt sammen med de andre bidro til en positiv overføring av erfaring fra en generasjon kvinnelige fanger til den neste.
En nødvendig margin
En av de løslatte fangene fortalte meg en gang at noen fanger jobbet på fengselskjøkkenet, noe som gjorde dem i stand til å smugle mat og redskaper som ikke var tillatt til cellene. Hvert fengsel hadde dessuten sin egen identitet. Hadarim fengsel skilte for eksempel ut fanger til universitetsutdanning fordi fangene smuglet bøker, mens Ofer fengsel var spesialisert på å ta imot nye fanger.
Likeledes bidrar tilstedeværelsen av fanger som soner lange straffer til akkumulerings, ikke bare av eiendeler og verktøy, men også når det gjelder kunnskap, erfaringer og mekanismer for å håndtere soningen. Den langvarige tilværelsen bak murene lot dem også engasjere seg i kamper og konfrontasjoner for å utvinne flere rettigheter, som de etablerte gjennom sin tilstedeværelse gjennom årene, og ga dem videre fra generasjon til generasjon. Slik skaptes en fangebevegelse som var i stand til å styre forholdet til fangevokteren og organisere fengselslivet, og gjorde dem i stand til å utveksle en enorm mengde erfaringer og metoder for å støtte hverandre.
På den annen side bidro fangefrigjøringsavtalene som omfattet de kvinnelige fangene til at de sjelden sonte lange straffer i fengslene. Dessuten er ingen av de kvinnelige fangene dømt til livsvarig fengsel. Den “eldste” kvinnelige fangen i dag er i sitt syvende år i fangenskap, og det er derfor de kvinnelige fangene måtte skape nye forbindelser med fangevokterne hver gang, i hver seksjon og fengsel de startet i.
Av ingenting
Til tross for de vanskelige forholdene, klarte fangene å leve livene sine. Taqatqa snakker om deres forsøk på å lage mat i lys av undertrykkelsen og isolasjonen av avdelingen deres, som ble gjort ved å trekke ut elektriske apparater og forby dem å gå til kjøkkenet for å hente mat. Hun forteller: “Vi prøvde å lage mat på radiatoren, vi fylte flasker med ris og vann, vi kokte dem og la dem i luftehullene på radiatoren. Selvfølgelig laget vi ikke god ris men det var noe å spise.
I en annen historie «var alt en kilde for oss til å lære og prøve nye ting», sier Amal og refererer til TV-programmer eller magasiner og aviser. Hun forklarer: “Alt vi så prøvde vi, selvfølgelig, vi hadde ikke det vi trengte, men vi fant alternativer,” fra oppskrifter til mat, sportsøvelser og ideer til kulturelle konkurranser, “selv innredningen av cellen brukte vi å se ideer til i magasiner og implementere dem.» Dermed blir hvert objekt som lykkes i å trenge gjennom fengselsmurene i stand til å transformeres til ulike bruksområder.
Noen «oppfinnelser», som Taqatqa kaller dem, hadde hun lært av familiemedlemmenes historier om fengsel, og deres råd om besøk. Moren hennes, for eksempel, dyppet en gang sokkene sine i parfyme, slik hennes innsatte sønn lærte henne; Sokken dyppet i parfyme kommer med klærne som er tillatt å bringes inn, så fangen klemmer den med vann i en bolle, og bruker deretter vannet og sporene av parfyme festet til den.
var alt en kilde for oss til å lære og prøve nye ting
Amal
“Vet du hva, det er noe i naturen vår, selv om ingen lærer oss, at hvis vi vil ha noe fra okkupanten vår, så vil vi det, og fra den andre vil vi gjøre alt for å oppnå det,” sier Taqatqa sta. Med denne staheten møtte de kvinnelige fangene den grusomme og annerledes virkeligheten som fengselsledelsen påla dem. De kvinnelige fangene var i stand til å akkumulere og legge til opplevelsen av fangebevegelsen som en helhet, og være en del av dens kamp og narrativ.
Lina al-Jarbouni ble løslatt etter 15 år i fangenskap. Hun klarte ikke å fortelle sine medfanger den riktige løslatelsesdatoen, da hun ikke greide å ta farvel med dem. Lina og Amal forlot fengselet etter hver sin periode som dekan for de kvinnelige fangene. De forlot Maysoun Al-Jabali som dekan, som fortsetter å dele sin kunnskap og erfaring, og slåss for fangenes rettigheter.