Skolefengsler i Assads Syria

63
Skolefengsler i Assads Syria ACwAAAAAAQABAAACADs

Akkurat som andre offentlige bygg i Syria, ble skolene bygget i stygg stil på store områder fordi antall skoleelever økte kraftig. Skolene ligner fengsler

Dette skriver Dalir Josef i et forsøk på å analysere skolen, forholdet mellom lærere og elever, og kravene man stiller som bunner i vold, elever som flykter og skolens ønsker. 

Skolene i Syria ligner fengsler. Murene er høye og vinduene har gitter. Lærerne slår elevene med stokk av ulik størrelse, form og farge. I de syriske skolene ligner instruktørene på militære offiserer som straffer elevene. Etter at «Planen for utvikling og modernisering» tredte i kraft og Bashar Assad overtok presidentrollen etter sin far Hafiz Assad, ble et skrekkens kongedømme innlemmet. Lærertittelen ble omdøpt, og lærerne ble erstattet med militære trenere. Igjen ble konstant overvåking et faktum, og igjen skulle lærere disiplinere elever, men oppgaven som lærer forble selv om yrkestittelen endret seg.

Det som foregår bak murene på disse skolene er vold. I tillegg til andre ansatte som er knyttet til skolen og dets forhold til regimet, blir elever fra ulike trinn presset til å forlate skolen. Denne artikkelen skal forsøke å gå gjennom årsaker til tilstanden i den syriske skolen ved å ta i bruk personlig erfaring og kilder til analyser av det syriske samfunnet, eller samfunn med lignende trekk

En personlig beretning fra den syriske skolen

Jeg erfarte vold og refs på skolen helt fra 1.klasse til siste trinn på videregående, altså en periode på over 12 år. Det er utallige eksempler, men jeg skal fortelle om et par her.

Det siste året på barneskolen, altså i den sarte alderen av elleve eller tolv år når vi går i 6.klasse, gikk jeg på Mohi al-Din bin Arabi Skole som ligger i nabolaget Rukun al-Din i Damaskus. En av lærerinnen slo elevene noe helt sinnssykt, og en gang slo hun en elev i klassen vår kraftig; hun slo med hånda, sparket med føttene, og vridde armen på eleven bak ryggen hans for å legge press på den med kneet sitt – hun brakk hånda til eleven. Han kom tilbake dagen etter med gipset hånd med beskjed om å be om unnskyldning til lærerinnen.

Det som foregår bak murene på disse skolene er vold. I tillegg til andre ansatte som er knyttet til skolen og dets forhold til regimet, blir elever fra ulike trinn presset til å forlate skolen. 

I 8.klasse eller VG2, begynte guttene på skolen av en eller annen grunn å brenne skolebøkene etter skoledagen. Da kom skoledirektøren, mannen med ansvar for logistiske oppgaver for skoletrinnene, og han antok at elevene ville slutte å brenne bøkene når de så ham. Han var kjent for å slå med hva enn han holdt i hendene.

«Dette hatet mot skolen – å ikke føle tilhørighet til dette stedet eller se lyst på framtida, tærer på elevene. Jeg var en av disse elevene som ble bedt om å forlate skolen på ubestemt tid.»

Skoledirektøren kom ut fra skoleporten og stoppet tvers ovenfor det ytterste gjerdet ved skolen, det var da dette begynte å ligne en revolusjon. Elevene begynte å kaste bøker på skoledirektøren. Det var som tatt ut fra en filmscene, med ham i midten og bøker som regnet på ham fra alle kanter. Tidlig på morgenen dagen derpå kom de (hvem?) inn i klasserommene én etter én og ropte to eller tre navn i hver klasse.  Det lot til at tystere blant elever hadde sladret og gitt navn på elever som hadde vært involvert dagen før. To elever fra klassen vår ble ropt opp. Skoledirektøren banka dem opp og forbannet mødrene deres foran den vettskremte lærerinnen som hadde gjemt seg bak en bok. De tok to elever ut av klassen for å banke dem opp, og disse kom tilbake helt tildekket av blod. De fikk ikke tillatelse til å vaske dette av seg.

Disse erfaringene fikk oss til å hate skolen og lærerne, og skremte oss fra å møte opp på skolen. Det var så langt unna god læringsstrategi som det gikk an. Oppgaven vår var å pugge det vi lærte for å komme oss gjennom eksamen og dra videre til høyere utdannelse.

Dette er hat. Å ikke føle tilhørighet til dette stedet eller se lyst på framtida, tærer på elevene. Jeg var en av disse elevene som ble bedt om å forlate skolen på ubestemt tid. Etter at vi tok avskjed med familien og gikk hjemmefra, møtte vi andre venner i nærheten av skolen og dro til helt andre steder.

På ungdomsskolen husker jeg at vi stakk fra skolen for å svømme spille fotball. I løpet av årene på ungdomsskolen/videregående kjente jeg knapt lærerne fordi jeg skulka skolen. Vi pleide å dra hjem til en av kompisene våre for å se film, kikke på bøker som ikke var pensum, eller samles på den berømte kaféen al-Kamal for å røyke vannpipe og spille kort.

Ulike slags skoler og regimet

Skolene i Syria ble, i likhet med andre offentlige bygg, bygget uten omtanke for estetisk sans på store områder for å imøtekomme et stort antall elever. Utsiden på disse enorme byggene er brune og pyntet med sitater som priser diktatoren Hafiz al-Assad, egne sitater eller tegninger av ham og barna hans: Basil al-Assad, som døde i en bilulykke i 1994, og Bashar som arvet makten etter faren.

Vanligvis har skolen to porter: en som går direkte ut mot gata som både administrasjon, lærere og elever bruker, og en annen som går mellom campus og byggene der elevene samles for morgenmøter, friminutt og gymtimer.

Dette uteområdet er inngjerdet, akkurat som et fengsel. Skolens eneste kontakt med omverdenen er via disse store jernportene som åpnes én gang tidlig om morgenen for å slippe inn elevene, og én gang når skoledagen er over for å slippe dem ut.

Skolebyggene har vanligvis mellom tre og fire etasjer, og hvert rom kalles «fløy». Likhetstrekkene mellom skolefløyene lå tett på partiet og ble oppkalt etter al Bath-partiet. En av inndelingene er det arabiske sosialistpartiet Bath, partiet som har kontrollert det politiske liv i Syria siden 60-tallet.

Det er 40-55 elever i hver fløy der tre elever deler en pult. Lærerne snakker ikke til elevene individuelt, og setter heller ikke av tid til å snakke med hver og en av dem.

Skolefengsler i Assads Syria in duty free 2021 08 30 04 04 17 utc 768x1024
جواز سفر سورى

Det er 40-55 elever i hver fløy der tre elever deler en pult. Lærerne snakker ikke til elevene individuelt, og setter heller ikke av tid til å snakke med hver og en av dem.

På morgenmøtene før skoledagen begynner, stiller elevene seg på rad og rekke i par. Gutter og jenter fra hver avdeling står på én rekke der de gjentar morgenparoler, nasjonalsangen, partihilsener og fraser til ære for presidenten, for eksempel: «Én arabisk nasjon/et evig budskap/ våre mål: fellesskap, frihet, sosialisme, Hafiz al-Assad er vår leder til evig tid». Eller kanskje læreren sier: Mine partifeller, vær beredt til å bygge og beskytte den forente, arabiske nasjon», og da må elevene rekke opp høyre hånd i nazi-hilsenen for å svare «Alltid beredt».

Skolene deles selvsagt inn etter kjønn. På barneskolen går gutter og jenter i samme klasse, men fra ungdomsskolen og resten av skoletida går guttene på egne skoler. Det samme gjør jentene, men eliteskolene (hvilket finnes i alle storbyer), privatskolene og skoler for utlendinger er unntakene der kun de rikeste kan betale den månedlige skoleavgiften.

«Vold og undertrykkelse skapes på nytt i alle samfunnslag i Syria, noe som fører til varige følelser av etterfølgelse av individer.»

Pga skolens bygningsstruktur, undervisningsmetode, konstante voldshendelser og slagord som barn gjentar fra de går i 6.klasse inntil de fyller 18 år når de fullfører skolen, blir disse barna hjernevaska. De formes til å støtte Bath-partiet, og den evige sirkelen av vold, kontroll og diktatur begynner fortsetter. På en annen side vil varig frykt for lederen, regimet og bilder av lederen overalt gjøre det enklere å kontrollere samfunnet, ved å føle at man er under konstant overvåkning. I beste fall slik som romanen 1984.

I filmen  «Flod i Bath-landet» regissert av Omar Amiralay, ble gjort forbudt i en tid der mange filmer ble sensurert. Amiralay oppsummerer den syriske virkeligheten med Bath-partiet og Hafiz al-Assad, senere Bashar, og alle detaljer som beskriver samfunnet – blant annet skolene. Amiralay klarte å vise frem dette samfunnet ved å ta et nærmere blikk på en skole langt ute på bygda.

Samfunnssituasjonen i Syria og skulking

I boka «Social Backwardness: An Introduction to the Psychology of the Oppressed Man» analyserer Dr. Mustafa Hijazi ulike samfunnsstrukturer, og forsøker å forstå hvordan vold som «en samfunnsskade» der han forteller at «Makt kjenner ikke andre måter å samarbeide på enn via terror og grenseløs undertrykkelse, ellers vil det føre til bedrageri. Makten reagerer voldsomt og øyeblikkelig der den tar fysisk form. Denne rigide situasjonen produserer en sosiale strukturen der det ikke finnes sikkerhetsventiler, eller mekanismer man må samle sammen og bygge opp derfra .Videre legger han til at « Undertrykkelse, terror og bedrageri forverrer en situasjon som genererer vold av ulike former.» 

Skolefengsler i Assads Syria 3 1024x582

Vold og undertrykkelse gjentar seg selv i alle samfunnslag i Syria, og fører til forfølgelse hos individer Hijazi definerer som «å være mentalt distansert fra aggresjon. Dette skjer på to måter: Ved å være aggressive mot andre, eller gjøre seg selv til offer for andres aggresjon.

Det ble tidligere nevnt at vold utøves på syriske barn hjemme, på skolen og alle slags samfunnsarenaer ved å utvise dem fra skolen, noe syrere er gode på. Helt fra fødselen av og de tidlige barndomsårene flykter barn hjemmefra i frykt for vold fra fedrene, og på skolen flykter de fra voldelige lærere. Senere flykter unge menn fra verneplikten med voldelige offiserer, og unge kvinner flykter fra voldelige familier som presser til tvangsekteskap. Offentlige ansatte flykter fra direktører som krenker dem, og alle flykter fra sikkerhetstjenesten, og til slutt kommer man til toppen av hierarkiet. Forfatteren og forskeren Jad al-Karim al-Jiba’i ordlegger det slik: «I vårt land er mennesket enten hammer eller ambolt».

Vold og undertrykkelse gjentar seg selv i alle samfunnslag i Syria, og fører til forfølgelse hos individer Hijazi definerer som «å være mentalt distansert fra aggresjon.

Dette avhengighetsforholdet bygger hovedsakelig på vold og frykt, hvilket skjer på skolen, universitetet og instituttet, og arbeider for at volden gjentar seg på nytt og på nytt. Den volden utøves mot, blir selv voldelig. Den syriske forfatteren Mamduh Adwan forklarer i den berømte boka si Det menneskelige dyret at «Diktatur fødes i  undertrykkende og undertrykkede samfunn. Hvert individ blir da, uansett hvor mye de allerede klager om undertrykkelse, blir selv rede til å undertrykke andre som klager. Kanskje de selv blir de voldeligste individene mot dem som faller for deres hender.»

0
Dellair Youssef
WRITEN BY

Dellair Youssef

En forfatter og regissør fra Syria, han regisserte en rekke filmer, inkludert: "Princes of the Bees", "Exile", "Banias: Beginnings" og "Washing Line". Hans to bøker, "Tales from This Time", ble utgitt i 2014 og "God morgen, kjære - en ufullstendig biografi" i år 2020.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.