27.juli 2024 ble befolkningen i Majdal Shams utsatt for en enorm tragedie da en rakett landet på en fotballbane som skadet og drepte barn og unge. Landsbyen (og den okkuperte Golanhøyden) havnet i linsen til mediene før den på nytt forsvant i glemselen. I denne fortellingen retter vi blikket mot folket på den syriske Golanhøyden og Majdal Shams for å høre om frykten, livet og historien deres.
Tekst: Basma Elmahdy
Frilansjournalist og mediaforsker med base i Berlin
Det var litt etter klokka seks på kvelden da nyhetene rant inn på WhatsApp-grupper og sosiale medier: En rakett hadde truffet lekeplassen i Majdal Shams. I starten var jeg ikke redd, jeg trodde ikke at noe kom til skade eller at det var barn der da raketten landet. Men så kom bildene: kroppsdelene til barna hang på muren ved lekeplassen! Det var mitt livs største sjokk. De skrekkelige bildene sirkulerte raskt og familiene satte mot Majdal Shams i sinne og vrede over hva som hadde skjedd. Da jeg ankom og så sorgen til familiene, særlig mødrene, var åstedet ubeskrivelig.
Slik husker den politiske og kulturelle aktivisten Hani Zahwa fra landsbyen Buq’ata nord for den okkuperte Golanhøyden angrepet. Det var lørdag 27.juli i landsbyen Majdal Shams med en befolkning på ca. 12 000 innbyggere at raketten landet på fotballbanen. Flere barn og ungdommer ble skadet og drept der de oppholdt seg.
Male- og kunstlæreren Wael Tarbih fra Majdal Shams skildret angrepet til SyriaUntold som “en katastrofe som rokket ved landsbyboerne” fordi folket på Golanhøyden har hatt en sterk tro på at de holdes utenfor den pågående konflikten, og ikke er et mål for noen av partene – verken Israel, Libanon eller Syria. De forventet at enhver skade skulle være et uhell, som for eksempel en rakett på avveie eller en mislykket operasjon. Men det som skjedde var sjokkerende, særlig fordi ofrene var barn og utfallet tragisk.
Zahwa understreker det dyptgripende avtrykket som hendelsen satte på folket på Golanhøyden når han sier:
- Hendelsen var katastrofal i alle betydninger av ordet. I Golans historie har vi aldri mistet tolv barn eller mennesker på én dag. Barna som overlevde sliter ekstremt psykisk, og psykologene i Majdal Shams jobber daglig med å behandle dem, familiene og slektningene.
Denne “svarte dagen i Golanhøydens historie” rokket ved den relative roen som har preget det okkuperte platået som overlapper med den libanesiske grensen. I mellomtiden har det geografiske omfanget av Israels krig på okkuperte beboere på Gaza vokst dag for dag etter 7.oktober. Den omfavnet raskt den nordlige israelske fronten langs Libanons grenser som svar på Hizbollahs raketter. Zahwa bekrefter dette for SyriaUntold basert på egne observasjoner. Som tanntekniker må Zahwa ofte reise fra Golanhøyden til byen Karmiel i Galilea.
- Sikkerheten i området var ikke veldig anspent på det tidspunktet, særlig ved den libanesiske fronten, til tross for enkelte begrensninger og instrukser fra den lokale israelske myndigheten på Golanhøyden.
Tyngden av hendelsene fra den andre uka i oktober der verden ventet på at Israel skulle svare på Hamas’ angrep, var vondt å bære for mange av beboerne i Majdal Shams, den største av fem syriske landsbyer på Golanhøyden. Antropologen Maria Kastrinou diskuterte dette i et intervju med SyriaUntold. Siden 2007 har hun drevet omfattende forskning på etnografi blant syriske samfunn fra religiøse grupper (drusere) i Damaskus og på Golanhøyden. Hun samlet data fra tekstmeldinger med vennen Kamel (pseudonym) som hun møtte i Damaskus i 2009 der han tok en grad i engelsk litteratur.
Kastrinou forteller at Kamel, som bor med familien sin i Majdal Shams, skrev til henne 8.oktober 2023 at “Barna er veldig redde. Jeg har kjøpt dem mat og vann. Vi forbereder oss på storkrig i regionen”. Han, kona og de to barna holdt seg innendørs i over en måned etter at krigen brøt ut, og fikk undervisning via Zoom.
Krigsutbruddet satte et personlig preg på beboerne i Majdal Shams.
- Da den nordlige fronten åpnet uka etter 7.oktober, begynte de å evakuere israelske bosettere. Det påvirket innbyggerne på Golanhøyden som jobbet i disse områdene. De arabiske legene som jobbet i Kiryat Shmona som ble evakuert, mistet jobbene sine og levebrødet, forklarer Zahwa. Han legger til at også han mistet jobben i denne perioden.
Til tross for urolighetene gikk livet gradvis tilbake til hverdagen på Golanhøyden, også i Majdal Shams. Skolene og barnehagene åpnet på nytt, fortalte Kamel Kastrinou i tekstmeldingene i løpet av de første ni månedene av krigen. Men selv med et “vanlig liv” måtte foreldrene slå seg til ro med lyden av sirener og droner i himmelen over Majdal Shams fra tid til annen. I en av tekstmeldingene fra slutten av juni forteller Kamel:
- Hver dag risikerer jeg å bli truffet av raketter på vei til jobb, og tar den samme risikoen når jeg drar hjem fra jobb.
Et glemt område helt til ulykken treffer
Mediene har vært fullstendig fokusert på Gaza i slik en grad at økende bosettervold mot innbyggerne på Vestbredden har blitt oversett i den undertrykkende okkupasjonspolitikken.
- Samtidig har oppdemningspolitikken for befolkningen på Golanhøyden, særlig den yngre generasjonen, fortsatt gjennom tildelte midler fra lokale myndigheter. Denne politikken baserer seg på idéen om at en andel av befolkningen har blitt israelske statsborgere, og at den gjenværende befolkningen også vil bli det, beskriver Wael Tarbih.
Han er maler og avdelingsdirektør for Economic, Social and Cultural Rights-programmet ved al-Marsad Foundation, den eneste menneskerettighetsorganisasjonen på den okkuperte Golanhøyden i Majdal Shams.
Dermed har Golanhøyden og befolkningen vært nokså fraværende fra internasjonal og arabisk mediedekning i den såkalte “Midtøstenkonflikten”, til tross for at regionen er strategisk viktig rent geografisk for den okkuperende makten etter at Israel tok kontroll etter Seksdagerskrigen i 1967. Her møtes grensene til Jordan, Libanon og Palestina. Golanhøyden har i dag flere israelske militærbaser.
Selv før 7.oktober ble Golanhøyden regnet for å være “et glemt område helt til ulykken inntraff” som Tarbih beskriver det.
- Golanhøyden har blitt glemt fordi den lille befolkningen på 28 000 syrere måles opp mot ca. 29 000 bosettere. De siste årene har bosetterne på Golanhøyden blitt mer aktive, og for første gang på to år er det flere bosettere enn innbyggere i de opprinnelige fem landsbyene. De bor på et område på 1200 kvadratkilometer helt nord i Israel, så de dukker bare opp i media når det skjer katastrofer, eller noen prøver å utnytte den sekteriske identiteten til druserne i regionen på politisk vis.
Han legger til:
- Helt siden okkupasjonen i 1967 og fram til 1982 ble Golanhøyden også glemt av det syriske regimet inntil ‘identitetsopprøret’ skjedde.” Israel annekterte offisielt Golanhøyden, som innebar at innbyggerne fikk rett på israelsk statsborgerskap, men som flertallet avviste.
Og riktig nok – folket på Golanhøyden havnet på nytt i nyhetsbildet etter at raketten traff fotballbanen i Majdal Shams.
Media og utelatt fakta
27.juli havnet plutselig Golanhøyden i media. Gjentakende spørsmål med navnet ga gjenklang etter katastrofen: Hvem kontrollerer området? Hvor ligger det? Hvem er druserne som bor der? Hva er det med Majdal Shams som kan starte krig mellom Israel og Hizbollah?
Selv om Israel i mellomtiden hadde gått til krig mot Libanon, gikk de ikke til hardere angrep mot Hizbollah på dette tidspunktet. Det til tross for at de anklaget Hizbollah for å sendt en iransk rakett mot lekeplassen. I stedet brøt en annen type krig ut; en ny type kamp i media der israelsk media sto i fronten med støtte fra enkelte vestlige medier som legitimerte israelsk tilstedeværelse på Golanhøyden, der de har vært de siste 69 årene. En av de mest fremtredende linjene i israelsk politikk er å påtvinge israelsk statsborgerskap på befolkningen på Golanhøyden. Den gang var befolkningen sterkt imot dette og gikk til streik i seks måneder fra februar til juli i 1982 fordi de kjente at den syriske identiteten deres lå under press. Beboerne så på tiltaket som del av okkupasjonspolitikken for å endre demografien og den kulturelle identiteten i regionen, slik foreleseren Kastrinou ved Brunel University i London bemerker det i egen forskning på statsborgerskap og statløshet på Golanhøyden.
Enkelte internasjonale mediehus ga et misvisende inntrykk av identiteten til folket på den okkuperte Golanhøyden da de dekket tragedien på Majdal Shams. Den tyske kanalen ZDF fikk hard kritikk for å ha beskrevet hendelsen som “et dødelig angrep på israelske sivilpersoner” på Golanhøyden med direkte sitat fra det israelske militæret. Kanalen beklaget seg i ettertid for å ha delt narrativet uten å klargjøre informasjonen for publikum.
Beskrivelsen til slike medier overser virkelighetsbildet til FN av Golanhøyden som et okkupert syrisk territorium. Det avviser også historien til beboerne som har vært gjennom den arabisk-israelske krigen i 1967. Kastrinou beskriver det for SyriaUntold som “historiens største etniske rensning siden 2.verdenskrig i et geografisk område”. Utsagnet baserer seg på en studie av organisasjonen al-Marsad på syriske samfunn som Israel ødela etter okkupasjonen på Golanhøyden i 1967.
Kastrinou forklarer videre: “95 prosent av den opprinnelige syriske befolkningen ble tvangsflyttet, og kun fem av 340 landsbyer og gårder har overlevd. Et flertall av drusere bor i fire av disse landsbyene (Majdal Shams, Mas’ada, Buq’ata og Ein Qunya). Folket i Ghajar er alawitter. Den gang var det bare 6011 personer igjen fra et innbyggertall på 142 000.”
Tarbih forteller at den juridiske statusen til flertallet på Golanhøyden, ca. 75-80 prosent, har uavklart statsborgerskap. Unntaket er dem som har søkt og fått israelsk statsborgerskap.
- Akkurat som palestinere i Øst-Jerusalem har vi ikke pass, men et ‘gult dokument’ for permanent oppholdstillatelse i tråd med israelsk lovverk. Vi har permanent oppholdstillatelse, men er ikke borgere av staten Israel.
Feilen som mediene gjør med identiteten og nasjonaliteten til beboerne på Golanhøyden er ikke unik. Faktisk er det del av et større vestlig og israelsk narrativ som startet før 7. oktober, og har pågått det siste året med massakren av palestinere på Gaza. Livet på Golanhøyden ble fremstilt som relativt normalt de siste månedene før angrepet. Folk drev med hverdagslige aktiviteter som å dra på kafeer og restauranter. Tarbih forklarer at israelske medier dominerte i denne tidsperioden, som førte til at motarbeidende meninger eller støtte til palestinerne på Golanhøyden (eller “palestinerne fra ’48”) ble marginalisert.
Det “sekteriske kortet” under krigen på Gaza
I et kunstig klima tomt for politisk handling møter vi den politiske og kulturelle aktivisten Hani Zahwa. Han ble født rundt årtusenskiftet i en religiøs druser-familie, og ble politisk bevisst i årene etter 2012 rundt tilstanden i Syria. Han mente samtalen med meg via Zoom var “en etterlengtet mulighet” til å åpent fortelle om tankene og overbevisningene sine. Han presenterer seg som “syrisk araber ” knyttet til denne regionen (Golanhøyden). Han understreker at han ikke bare er druser, men at identiteten er sammensatt av tre elementer: arabisk nasjonalisme, syrisk nasjonalisme og den religiøse identiteten som druser. Han legger til at den religiøse delen er marginal og ikke grunnlaget for sin identitet.
Til tross for at de tilhører ulike generasjoner, ligner Tarbihs svar på Zahwas som også identifiserer seg som “syrisk araber som lever under okkupasjon”, og at å insistere på å tilhøre Syria er en “form for motstand” mot Israels årti-lange forsøk på å fragmentere den syriske og arabiske identiteten der de blir en adskilt druser-sekt.
I 1974, seks år etter at Golanhøyden ble okkupert, strammet Israel grepet om innbyggerne ved å innføre et “sekterisk kort” for å skille druserne i Israel fra druserne på Golanhøyden. Tarbih viser til at “Israel ønsket å etablere eget skolepensum for druserne. De ville bygge en ny identitet for syrerne, slik de gjorde med druserne i Israel…men det er klare forskjeller mellom oss. Israel forsøker å sette oss alle i samme boks.”
“Årsaken til dette”, forklarer Kastrinou, “er forenklingen som setter likhetstegn mellom religion og politikk…at folk som tilhører samme religion nødvendigvis har likt politisk ståsted.”
Det siste året har “samme-boks-politikken” gjenspeilet seg ikke bare i israelske medier, men også i den fragmenterte vestlige mediedekningen av Golanhøyden. Eksempelvis publiserte France 24 en video med tittelen “arabisk-drusiske soldater er stolte av å tjenestegjøre i krigen for Israel”, som hinter til at druserne på Golanhøyden og Israel utgjør “én gruppe” og ignorerer totalt at de fleste syrerne på Golanhøyden er statsløse og nekter å melde seg til den israelske hæren.
Selv da folket på Golanhøyden på nytt havnet i det internasjonale mediebildet etter tragedien i Majdal Shams, fokuserte vestlige medier ene og alene på identiteten deres som drusere og landsbyene som “druser-landsbyer”, om de ikke refererte til dem som “israelske borgere” slik den tyske kanalen gjorde.
Samtidig grep Israel muligheten til å promotere prosjektet med å skape en “kunstig identitet” for folket på Golanhøyden, ikke ulikt prosjektet de har hatt gående siden 1950-tallet med å etablere en “israelsk druser-identitet” ved å skape “etniske forskjeller” slik Kastrinou beskriver det.
Wael Tarbih forteller at etter hendelsen i Majdal Shams stormet ledere fra den israelske okkupasjonen til åstedet så snart det skjedde, der Netanyahu, Smotrich og andre ministere prøvde å fremstille hendelsen som et angrep fra Hezbollah (Sjia-partiet) for å drepe druser-barna i Majdal Shams. Samtidig forsøkte lokale israelsk-kontrollerte myndigheter å gripe inn i begravelsesritene ved å flytte dem til fotballbanen under deres oppsyn. Forsøket mislyktes fordi familiene insisterte på å begrave barna sine på tradisjonelt vis. Israelske symboler ble også fjernet fra stedet.
Stillheten etter 7.oktober
Tarbih forteller at den pågående situasjonen står i sterk kontrast til fortiden da folket på Golanhøyden tidligere ville ha publisert en uttalelse for å vise solidaritet, eller sendt en delegasjon for å støtte palestinere i krisetid. Men siden 7.oktober har slike offentlige politiske handlinger stoppet opp. Tarbih forteller hva han har observert i Majdal Shams i løpet av disse månedene.
- Etter 7.oktober har Israel levd under et strengt lovverk der enkelte lover bryter med grunnleggende rettigheter. For eksempel kan en araber risikere fengsel i opptil tre år av å se en bestemt type medieinnhold.
Bare det å følge noen på Instagram eller Facebook som Israel oppfatter som “fiendtlig” betyr at de kan arrestere deg…i en liten landsby som Majdal Shams kan israelske myndigheter avhøre eller anholde deg i flere dager, så sprer nyheten seg fort og står som en advarsel til andre. Dette er et eksempel på brudd på menneskerettigheter rundt slike trusler.
Han påpeker at undertrykkelsen og frykten oppi det strenge lovverket har skapt en “kunstig ro”, altså at “det er en slags uvirkelig…kunstig stillhet. Folk drar på jobb og kommer hjem i taushet, men det gjenspeiler ikke hva de kjenner i hjertet.” Han forklarer at han har sluttet å ytre seg på sosiale medier for å unngå “en enorm risiko”.
Mange raketter og få serener
Selv om det internasjonale samfunnet har vendt blikket mot den pågående massakren på Gaza, har livet på Golanhøyden endret seg dramatisk etter 27.juli. Der man tidligere bekymret seg i liten grad for sirener, sender sirenene hele befolkningen i tilfluktsrom. “Folket er veldig redde og engstelige”, sier Hani Zahwa om stemningen i landsbyen hans Buq’ata.
Med nylige opptrappinger på den nordre fronten og snikmordet på Hizbollah-lederen Fouad Shukr og generalsekretæren Hassan Nasrallah, samt begrensede militæroperasjoner fra Israel i Sør-Libanon, er stemningen anspent. Når Tel Aviv havner under rakettangrep sier Zahwa at “vi hører smellene i nord klart og tydelig, men sirener og intern sikkerhet er ikke nytt for oss. Situasjonen her er relativt stabil. Sirenene vi hørte i landsbyen for to dager siden var den første på lenge.”
Likevel merket Zahwa seg den sterke kontrasten mellom situasjonen på Golanhøyden og Nord-Israel der han jobber:
- Situasjonen der er veldig krevende med stadige sirener, og en merkbar nedgang i arbeidstimer på grunn av omstendighetene. Vi har sett militæret på gatene og stemningen ligner på krigstilstander i alle måter å tolke ordet på. Vi ser skyer av røyk fra “Iron Dome” som stanser raketter, og vi hører sirenene tydelig.
Zahwa forklarer at skolene har holdt stengt siden opptrappingene startet på Golanhøyden, og at lokale myndigheter daglig råder bøndene til å holde seg unna markene, og beboerne til å oppholde seg på trygge steder. Han viser til at krisetiltakene til den israelske okkupasjonsmakten gjelder landsbyene på Golanhøyden akkurat slik de gjelder nordlige bosetninger på grensen til Libanon.
I Majdal Shams lever samfunnet fortsatt med det psykiske sjokket av dødsfallet av barna, og Tarbih føler at landsbyen befinner seg i “orkanøyet”. Midt oppi urolighetene i den nærliggende regionen fra Libanon til Palestina, er stedet et rolig ankerpunkt. Selv om landsbyene på Golanhøyden, inkludert Majdal Shams, ikke er mål for militæroperasjonene, flyr raketter daglig over landsbyene som får hjemmene til å riste for hvert angrep.
I en tid der folket på Golanhøyden fra ulike generasjoner, som Zahwa og Tarbih, holder fast i den syrisk-arabiske identiteten, er det vanskelig å være åpen om hvor de står politisk på grunn av undertrykkelse og israelske lover.
Tarbih på 56 år deler tankene rundt hendelsene han plukker opp fra nyhetene:
- Alle som føler at de hører til en større arabisk kultur, burde kjenne sterkt på tragedien som det palestinske folket lever med, fra kulturelt folkemord til å bli etterlatt i den brutale massakren uten støtte. Tragedien står ikke isolert, men er en fortsettelse av det som startet hos syrerne. Personlig har jeg ment dette siden 2012 da den syriske revolusjonen ble forvrengt og manipulert. Det kjennes som om vi opplever et etisk folkemord, mens palestinerne og libaneserne blir fysisk og kroppslig utslettet.
Zahwa på 24 år bruker sosiale medier for å vise symbolsk motstand. På Facebook-profilen hans står det:
- Jeg tror på retten til frihet og at landet mitt har rett til å eksistere. Denne troen er sterkere enn et hvert våpen…Syria, for alltid fritt.”