Etter 1948 var Norge en av Israels aller beste venner. Palestinernes skjebne vakte ingen interesse. De var glemt. Etter krigen i 1967 forandret disse holdningene seg. Israel var blitt en okkupasjonsmakt. Det palestinske flyktningproblemet var like uløst. PLO hadde også endret politikk, var blitt langt mer kompromissvillig og gikk inn for en tostatsløsning. Like fullt hadde Norge den mest restriktive politikken overfor PLO i hele Vest-Europa. Først i 1986 fikk PLO et informasjonskontor i Norge. I 1989 kom Norges første offisielle besøk til PLO i Tunis. Gjennom hele 1980-tallet var Arbeiderpartiet pådriveren for den nye norske politikken. Den var bygd på det nye tillitsforholdet til PLO og det nære forholdet til Israel. I 1993 forhandlet Norge fram Oslo-avtalen. Norges nære forhold til Israel hadde gjort Norge akseptabel. PLO skjønte også at det trengte en Israel-venn. Men i Norge var det ikke lenger noen sterk sympati for Israel. Det var den norske rollen som gjorde at Norge ikke kunne føre noen demonstrasjonspolitikk og markere standpunkter som Israel fant uakseptable. Først under Gazakrigen i 2023 har Norge hatt en ny pådriverrolle, også internasjonalt, for å få slutt på krigen og få i gang forhandlinger om en tostatsløsning.
Tekst: Hilde Henriksen Waage Hun er professor i historie ved Universitetet i Oslo og seniorforsker på PRIO. Hun har i tiår forsket på Norges rolle i konflikten mellom Israel, palestinerne og de omliggende arabiske landene og hvorfor det ikke har vært mulig å få til noen fred.
I 1948 ble staten Israel opprettet. Nordmennene støttet helhjertet og varmt opp om den nye, jødiske staten. Ikke minst i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen ble Israel sett på som det nye sosialistiske drømmeparadiset. Beundringen og begeistringen var nærmest å betrakte som en religiøs omvendelse. Motforestillinger eller noe som lignet på mer nyanserte holdninger fantes ikke. I tillegg så kristenfolket på opprettelsen av Israel som oppfyllelsen av profetiene i Bibelen. Mange nordmenn hadde dessuten dårlig samvittighet for jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. Resultatet av alt dette ble at Norge ble Israels beste venn gjennom hele 1940-, 50- og 60-tallet (Waage, 1996, s. 17–192, 369–370).
Veldig få i Norge syntes å bry seg om eller reflektere over at opprettelsen av staten Israel også hadde en palestinsk side. Et stort palestinsk flyktningproblem hadde oppstått i kjølvannet av opprettelsen av den nye jødiske staten. Rundt 700 000 palestinere hadde flyktet eller blitt fordrevet fra sine hjem i det som gradvis var blitt jødisk-dominerte områder. Bare rundt 150 000 palestinere var igjen innenfor de områdene som israelerne kontrollerte da krigen var over i januar 1949. Palestinerne oppdaget også at de ikke bare befant seg som flyktninger i de omliggende arabiske landene, men at de var direkte uønsket der. Samtidig hadde Israel stengt sine grenser og gjort det umulig for palestinerne på å vende tilbake til sine hjem (Waage, 1996, s. 75–128, 370–371).
Hvordan forholdt Norge seg til dette store palestinske flyktningproblemet? Hvorfor brydde Norge seg så lite om palestinernes skjebne? Hvordan kan vi forklare den holdningsendringen som etter hvert kom, og som gjorde at norske holdninger nærmest snudde 180 grader? I dag fremstår Norge som et av de landene i Europa som sterkest kritiserer Israel. Eller, som Israels ambassadør til Norge uttalte det 7. desember 2023: «Norge ligger på bunnen blant europeiske land når det gjelder støtte til Israel» (Johnsen & Kristiansen, 2023).
28. mai 2024 gikk Norge enda et skritt lenger og anerkjente staten Palestina, en stat som ikke finnes. Da hadde 146 av FNs 193 medlemsland gjort det samme. I månedsvis hadde den norske regjeringen vært under sterkt press for å ta dette skrittet fra en stadig sterkere norsk opinion som formelig forlangte mer aktiv norsk støtte til palestinerens sak. Regjeringen hadde nølt fordi den mente det ville ha lite for seg at Norge anerkjente Palestina alene. Derfor anerkjente regjeringen Palestina sammen med Spania og Irland. Håpet var at flere europeiske land skulle komme etter. Men hva innebar denne anerkjennelsen? Forlot Norge med dette den gamle linjen som var fulgt de siste 30 år? Den hadde gått ut på å unngå å kritisere Israel for derved ikke å legge seg ut med den sterke parten i konflikten. Fører Norge nå en helt ny politikk? (Christiansen & Tassamma, 2024; Kaalstad et al., 2024; Sandven et al., 2024)
Det meste av forskningen som er gjort på norsk politikk når det gjelder konflikten mellom Israel og palestinerne er blitt gjort av meg gjennom et langt forfatterskap. I 1989 kom boka Da staten Israel ble til. Et stridsspørsmål i norsk politikk 1945–49 (Waage, 1989). I 1996 kom oppfølgeren Norge – Israel beste venn, som også er min doktorgrad i historie og som handler om utviklingen av norsk politikk utover på 1950-tallet (Waage, 1996). De to neste store arbeidene handler om Norges rolle i Oslo-prosessen. Norwegians? Who Needs Norwegians? analyserer de lange historiske linjene og forklarer hvordan Norge ble en viktig del av fredsprosessen i Midtøsten i første omgang (Waage, 2000). Peacemaking is a Risky Business tar for seg den norske rollen under forhandlingene. Den vakte betydelig debatt fordi den utfordret den rådende forestillingen om hvilken rolle Norge faktisk hadde spilt i Oslo-prosessen (Waage, 2004). Alle disse arbeidene, samt en lang rekke med norske og internasjonale artikler knyttet til norsk politikk overfor konflikten mellom Israel og palestinerne, er bygd på et omfattende kildearbeid i norske og utenlandske arkiver, intervjuer, avisartikler, dokumentarer og mye mer. I tillegg kommer seks masteroppgaver hvor jeg – med ett unntak – har veiledet oppgavene selv. Denne artikkelen bygger på all denne forskningen og trekker noen lange historiske linjer helt fram til i dag.
Det palestinske flyktningproblemet og fisken fra Norge
Allerede mens krigen mellom Israel, palestinerne og de omliggende arabiske landene pågikk i 1948–49, måtte Norge forholde seg til alle de humanitære problemene som det palestinske flyktningproblemet skapte. For Norge var palestinernes skjebne på denne tiden primært et humanitært problem. Fokuset på den politiske siden skulle ikke komme før flere tiår senere. Men allerede i 1948 var det helt klart at palestinerne ikke hadde noen mulighet til å vende tilbake til sine hjem, som nå befant seg i Israel. Det var også helt klart at de arabiske landene ikke kunne livnære en så stor flyktningbefolkning. Flyktningene var prisgitt hjelp utenfra, i første rekke fra FN (Waage, 1989, 1996, s. 75–84).
Folke Bernadotte, svensk greve og medlem av Sveriges kongefamilie, var for nordmennene godt kjent for sin innsats med «de hvite bussene», som hadde reddet en rekke norske og danske fanger ut fra konsentrasjonsleirene i Tyskland under andre verdenskrig. Han var nå utnevnt til FNs meglingsmann for Palestina og var veldig opptatt av skjebnen til de palestinske flyktningene. Han presset på Norge, som fant det særlig vanskelig å si nei til Bernadotte, og de andre medlemslandene i FN for at de umiddelbart skulle gi humanitær hjelp til palestinerne (Waage, 1989, 1996, s. 79–92).
Men hva ble Norges bidrag? Regjeringen bestemte at Norge kunne sende fisk til de palestinske flyktningene. Fisken kunne kjøpes i Norge. Pengene ville aldri forlate Norge. Da slapp regjeringen å ta fra valutareserver som Norge sårt trengte selv. Bevilgningen til de palestinske flyktningene ble dermed på samme tid en støtte til norsk næringsliv. Fiskerinæringen slet med store overskuddslager av fisk. Bevilgningen fra Stortinget gikk dermed til å kjøpe fisk som ellers ville ha blitt dumpet. Fisk til palestinerne gjorde at fiskerinæringen ble kvitt en rekke fiskeriprodukter som den ellers ikke ville fått avsatt (Waage, 1996, s. 83–92, 101–128, 371).
De palestinske flyktningene ville imidlertid ikke spise fisken fra Norge. For FN, Røde Kors og andre som drev hjelpearbeid blant palestinerne var det et stort problem at ikke bare Norge, men også mange andre land, sendte varer som de hadde overskudd av. De tok ikke hensyn til om varene passet for distribusjon i Midtøsten. Fra Norge hadde det til og med kommet et helt lass med råtten fisk (Waage, 1996, s. 83–92, 101–128, 371).
FN klagde. Røde Kors klagde. Men det hjalp ikke. Utenriksdepartementet i Oslo brydde seg lite om kritikken. Departementet tok heller ikke hensyn til de behovene som hjelpearbeidet hadde. Fisk fra Norge sto definitivt ikke på listen over behov. Dessuten likte ikke palestinerne fisken, og den hadde et så lavt kaloriinnhold at den bare kunne brukes som tilleggsrasjoner. Men kritikken møtte døve ører. Det gjorde også henvendelsene som kom fra FN og andre hjelpearbeidere om å øke hjelpen til de palestinske flyktningene utover det mikroskopiske beløpet som ble bevilget. Fra Norge kom det fisk, og bare fisk, kjøpt i Norge og fraktet til Midtøsten med norske båter, på hele 1940- og 50-tallet (Waage, 1996, s. 83–92, 101–128, 371).
Mangelen på interesse for palestinernes sak hadde sammenheng med den massive støtten til Israel. Mangelen på humanitær hjelp til palestinerne var bare en side av denne saken. Reglene for palestinerne var noen helt andre enn for Israel. De som drev hjelpearbeidet blant palestinerne ønsket seg mest av alt trevirke fra Norge. Det fikk de ikke. Det var streng rasjonering på tremateriale på grunn av gjenoppbyggingen av Nord-Norge. Trematerialer som ble forsøkt kjøpt i Norge for å bli sendt til palestinerne, ble nektet eksportlisens. Men i Israel bygde Det norske arbeiderparti opp en egen landsby, i to runder, da trematerialet til den første landsbyen brant opp på veien (Waage, 1996, s. 20–35).
Holdningene til den politiske siden av palestinernes sak gjenspeilte den samme ekstreme pro-israelske holdningen: Det var verken Israels skyld eller ansvar at palestinerne hadde flyktet. Det var opplagt at dette ansvaret måtte de arabiske landene bære alene. Israel holdt på å bygge opp sin sosialistiske stat. Det arbeidet måtte støttes. De palestinerne som var igjen i Israel, fikk en fantastisk behandling (Waage, 1996, s. 75–128). Palestinerne som hadde flyktet, måtte integreres i de arabiske landene, blant sine «stammefrender» der, som den store Arbeiderparti-høvdingen Martin Tranmæl uttalte. Ingen i Norge tok til orde for at Israel måtte presses til å ta tilbake palestinske flyktninger (Waage, 1996, s. 107).
Etter et besøk på Gazastripen i desember 1956 fulgte partisekretæren i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, opp: De palestinske flyktningene bodde på Gazastripen uten arbeid og håp fordi Egypt ville ha det slik: «Flyktningene skulle være den politiske dynamitten som skulle sørge for en blodig grense til Israel.» Egypt måtte aldri få kontrollen over Gazastripen. «Da vil flyktningproblemet aldri bli løst, og da vil Gaza på ny bli base for sabotører og morderne som natt etter natt infiltrerer israelsk område» (Waage, 1996, s. 108).
Norge oppdager palestinerne
Krigen i 1967 skulle imidlertid føre til en sakte, men gradvis holdningsendring. Israel hadde nå okkupert Gazastripen og Sinaihalvøya fra Egypt, Vestbredden og Øst-Jerusalem med alle de hellige stedene fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. I løpet av seks dager hadde Israel okkupert et område som var tre og en halv gang større enn Israel. 94 prosent av nordmennene støttet Israel (Finnanger, 2015, s. 20–27, 80–82; Shlaim, 2001, s. 236–264; Waage, 2013, s. 332–369).
Hvem er den sterke og hvem er den svake parten i denne konflikten, spurte mange unge på venstresiden seg i Norge. Ledelsen i Arbeiderpartiet sto fremdeles fullt og fast på Israels side. Men de var blitt eldre. En ny og yngre generasjonen var i ferd med å besette ledende stillinger i partiet. I 1970–71 vedtok ungdomspartiet til Arbeiderpartiet, AUF, flere pro-palestinske resolusjoner. I februar 1971 vedtok AUF til og med å støtte målet til PLO om at Israel skulle opphøre å eksistere som en jødisk stat og bli erstattet av en ny og demokratisk stat med like rettigheter for alle. Det sendte sjokkbølger inn i Arbeiderpartiet (Olsen, 1998, s. 95–125, 129–131; Tamnes, 1997, s. 376–381; Tveit, 1996, s. 394–405; Waage, 2000, s. 36–38).
Under den neste krigen i Midtøsten i 1973 var det imidlertid fremdeles den gamle garden som styrte, og Norge ga som alltid varm støtte til Israels krig. Israel hadde ikke så mange venner igjen, kunne en gråtende statsminister i Israel, Golda Meir, fortelle sin gamle venn Haakon Lie. Det norske arbeiderparti var blant de få gjenværende (Tveit, 1996, s. 451–459; Waage, 1996, s. 163–191, 2000, s. 36–38).
Men i Norge var det like fullt nye tider. Ved inngangen til 1970-tallet viste PLO en ny vilje til å inngå kompromisser og følge en mer moderat politikk. En tostatsløsning sto plutselig på den palestinske dagsordenen (Finnanger, 2015, s. 80–82). I november 1974 ønsket derfor en rekke land at PLOs leder Yasir Arafat skulle tale til FNs generalforsamling. Norges utenriksminister Knut Frydenlund sa også ja til dette, uten å forstå hvilke voldsomme reaksjoner dette skulle føre til i Norge. Haakon Lie hadde stor støtte da han hevdet: «Den norske regjering, Det norske arbeiderparti og det norske folk har aldri stått ‘nøytrale’ overfor et slikt barbari og aldri godtatt at terroristorganisasjoner skal kunne skyte seg inn FN.» Det var så vidt Knut Frydenlund berget sitt politiske liv, da et flertall på Stortinget var imot ham i den voldsomme kampanjen som fulgte (Waage, 2000, s. 39–40).
Utenriksminister Knut Frydenlund hadde undervurdert den sterke støtten til Israel som fremdeles fantes i Norge, og avstemningen på Stortinget var et stort politisk tilbakeslag for ham. Ikke minst skyldtes dette den nye parlamentariske lobby-organisasjonen Israels venner. Opprinnelig var 83 av Stortingets 150 representanter medlem av organisasjonen. I nært samarbeid med den israelske ambassaden i Oslo ledet Israels venner stormløpet mot Frydenlund. Et opprop ble undertegnet av 200 ledende politikere, blant dem den senere utenriksminister Johan Jørgen Holst, som skulle spille en avgjørende rolle i fredsforhandlingene mellom Israel og palestinerne i 1993 og som i 1974 hadde vært med på å formulere oppropet. Hele episoden viste hvordan også Stortinget var en bastion som sikret at Norge fortsatt sin pro-israelske politikk. Da et stort flertall av FNs medlemsland stemte for at PLO skulle få observatørstatus i FN i november 1974, stemte Norge mot. 89 land stemte for, bare 8 stemte mot. Norge var havnet i et underlig selskap og fremsto som et av de mest pro-israelske landene i verden (Tamnes, 1997, s. 378; Waage, 2000, s. 40–41).
Like fullt ble holdningene i Norge stadig mer kritiske til Israel og stadig mer sympatisk overfor palestinernes sak. Oppslutningen rundt Israels venner på Stortinget var også et tydelig uttrykk for de store holdningsendringene som skulle komme i synet på Israel. I 1981 var 100 av 155 stortingsrepresentanter fremdeles medlemmer av Israels venner. I perioden 2009–2013 var det 36 medlemmer, mens det i perioden 2021–2025 bare var åtte medlemmer igjen (Bjåen, 2021; NRK, 2009). Det var flere grunner til dette. Situasjonen i Midtøsten i seg selv, hvor Israel ikke lenger framsto som den svake og truede part, var den viktigste. Palestinerne og de arabiske landene framsto heller ikke lenger som de samme grusomme aggressorene og terroristene de tidligere var blitt framstilt som (Finnanger, 2015, s. 85). I januar 1977 reiste Stortingets utvidede utenriks- og konstitusjonskomite på rundreise i Midtøsten for første gang. Turen skulle gjøre stort inntrykk og bli en øyeåpner for mange av politikerne som deltok, deriblant den senere statsministeren og lederen av Høyre, Kåre Willoch (Solberg, 2013, s. 46–64). I en palestinsk flyktningleir utenfor Amman i Jordan uttalte komiteleder Tor Oftedal fra Arbeiderpartiet at «ingen mennesker, folk eller nasjoner vil akseptere en slik fornedrelse som det vi har vært vitne til her i dag» (Tveit, 1996, s. 599–609; Waage, 2000, s. 42).
En annen viktig grunn til de langt mer sympatiske holdningene til palestinernes sak var Norges bidrag til FNs fredsbevarende styrke i Libanon, UNIFIL. Dette skulle også endre mange nordmenns syn (Finnanger, 2015, s. 70–75). De fleste soldater og offiserer hadde dratt til Libanon med de rådende pro-israelske holdningene i Norge, men kom tilbake med en helt annen oppfatning av konflikten. Israels brutale invasjon av Libanon i 1978, og på nytt og langt mer grusom i 1982, gjorde at de positive holdningene til Israel nærmest forsvant blant nordmenn som var stasjonert i Libanon. De ble erstattet av en stor sympati for palestinerne som bodde i flyktningleirene og for de mange hundretusen libaneserne som ble drevet på flukt (Tamnes, 1997, s. 379; Tveit, 1996, s. 655–687; Waage, 2000, s. 42–43).
Som en følge av det norske UNIFIL-engasjementet var også det norske forsvaret og norske politikere avhengige av å ha et godt samarbeid både med libanesiske myndigheter og, ikke minst, med PLO. Dette var nødvendig for sikkerheten til norske offiserer og soldater hvis de skulle fungere i det turbulente Sør-Libanon. Derfor ble det opprettet en direkte-kontakt med PLO, med PLOs leder Yasir Arafat og hans nærmeste rådgivere. Det var Norges nye chargé d’affaires Hans Wilhelm Longva som kom til å spille en nøkkelrolle i etableringen av det nye norske forholdet til PLO. Også en rekke norske frivillige organisasjoner som arbeidet i de palestinske flyktningleirene i Libanon skulle etablere gode og nære kontakter til PLO (Stangeby, 2017). Men fremdeles var en anerkjennelse av PLO uaktuell politikk og noe som befant seg langt fram i tid (Waage, 2000, s. 42–45).
Norges anerkjennelse av PLO
Den restriktive politikken overfor PLO hadde gjort Norge isolert i Europa. Stadig færre land befant seg i samme gruppe som Norge da Midtøsten-spørsmål ble behandlet i internasjonale fora. Arbeiderpartiets sosialdemokratiske venner møtte ledelsen i PLO, inkludert Yasir Arafat, som mange i Norge stadig betraktet som selve inkarnasjonen på terror. Ved inngangen til 1980-tallet hadde Norge den mest restriktive politikken overfor PLO i hele Vest-Europa. Spørsmålet fortsatte å skape store innenrikspolitiske problemer fordi en sterk og vedvarende opposisjon i Norge fortsatt støttet helhjertet opp om Israel (Waage, 2000, s. 45–48).
I 1981 fikk Norge en borgerlig regjering under ledelse av statsminister Kåre Willoch fra Høyre. Norske politikere fortsatte i økende grad å ha uformelle kontakter med representanter for PLO, men den formelle politikken forble uendret: Ingen annerkjennelse av PLO lå i kortene. Selv om stadig flere ønsket en oppmykning av denne politikken, var Israel-støtten sterk både på Stortinget og innad i regjeringen. Høyre var splittet i synet på Israel, men da også KrF og Senterpartiet kom med i regjeringen i 1983, kom det inn betydelig sterkere støttespillere av Israel. Dette måtte regjeringssjefen ta hensyn til. Ikke minst var KrFs leder Kåre Kristiansen en så sterk Israel-venn at Willoch hadde avvist hans kandidatur til utenriksministerstillingen under regjeringsforhandlingene (Solberg, 2013, s. 72–80, 84; Tamnes, 1997, s. 380).
Men da PLO søkte om å etablere et informasjonskontor i Norge, ble det bråk. Slike kontorer var fra 1970-tallet opprettet i flere land i Europa. Noen av disse kontorene hadde også fått diplomatisk status. Tilsynelatende var den norske regjeringen i utgangspunktet positiv til et informasjonskontor (Finnanger, 2015, s. 75–78; Solberg, 2013, s. 84–96; Tamnes, 1997, s. 380).
I februar 1981 hadde PLO fått beskjed fra UD om at et slikt kontor kunne opprettes i Norge, riktignok uten noen diplomatisk status. PLO var også klar over den sterke Israel-støtten i Norge, og hadde valgt å gå forsiktig fram. Saken ble ikke fulgt opp før i oktober 1984. Da saken skulle behandles i regjeringen, viste det seg at ikke bare KrF, som var sterkt imot, men også en rekke av Høyres statsråder, inkludert statsministeren selv, heller ikke ønsket noe slikt PLO-kontor opprettet i Norge. Regjeringen hadde tidligere ikke funnet noen gode argumenter for å si nei. Men da etterretningstjenesten advarte mot at flere slike informasjonskontorer hadde vist seg å ha tilknytning til terrorvirksomhet, ble dette argumentet som regjeringen falt ned på: I januar 1985 bestemte en samlet regjering at det ikke var grunnlag for å gi oppholds- og arbeidstillatelse for en utenlandsk representant for PLO. Den tiltenkte representanten Abdul-Rahman Alawi ble nektet oppholdstillatelse i Norge, enda det ikke var funnet noe galt med ham, og dermed ble det ikke noe PLO-kontor i Norge i denne omgangen heller. Ifølge en meningsmåling var bare 18 prosent for at PLO skulle få et kontor i Norge, 45 prosent var mot og 37 prosent var i tvil eller hadde ikke gjort seg opp noen mening (Finnanger, 2015, s. 75–78; Solberg, 2013, s. 84–96; Tamnes, 1997, s. 380).
Først høsten 1986 ble PLOs informasjonskontor åpnet. Omar Kitmitto, norsk statsborger med palestinsk opphav, ble kontorets leder. Norge var et av de siste landene i Europa som åpnet et slikt kontor (Solberg, 2013, s. 94; Tamnes, 1997, s. 380).
Arbeiderpartiets viktige rolle
I Norge var Arbeiderpartiet pådriveren for å endre forholdet til PLO. Da hadde andre sosialdemokratiske partier i Europa, særlig Sverige og Østerrike, lenge vist vei. Sakte, men forsiktig, kom Det norske arbeiderparti etter. I 1980 ble det fremmet et krav om selvbestemmelse for palestinerne. På Aps landsmøte i 1981 ble det besluttet å utdype kontakten med PLO (Tamnes, 1997, s. 380).
Chargé d’affaires Hans Wilhelm Longva og hans nære forhold til PLO-leder Yasir Arafat skulle også spille en viktig rolle i Aps arbeid med å normalisere forholdet til PLO. Det skulle senere danne grunnlaget for Norges rolle i Oslo-prosessen (Waage, 2000, s. 49–56, 2003, s. 407–414). I dette arbeidet med å bedre forholdet til PLO, og ikke minst til PLO-lederen Yasir Arafat, skulle revolusjonen i Iran i 1979 være en katalysator. Som en følge av revolusjonen hadde nemlig Israel mistet sin viktigste oljeleverandør. USA henvendte seg direkte til den norske regjeringen og spurte om ikke Norge kunne tenke seg å gi Israel en oljegaranti. Norge hadde akkurat funnet olje i Nordsjøen (Waage, 2000, s. 49–56, 2003, s. 407–414).
For Utenriksdepartementet og den norske regjeringen skapte amerikanernes forespørsel en hel rekke vanskelige dilemmaer. UD bestemte derfor at Longva skulle spørre Arafat direkte om hvordan han stilte seg til den amerikanske forespørselen. Arafats svar kom svært overraskende: Oljegarantien syntes Arafat var uproblematisk. Israel ville uansett skaffe seg den oljen landet trengte. Men Arafat ønsket en gjenytelse for sin forståelse og sjenerøsitet: Hvis han i nær framtid skulle trenge en hemmelig bakkanal til Israel, ønsket PLO-lederen å bruke Norge. Israel ville overhodet ikke snakke med PLO. Norge kunne bruke sine nære forbindelser til Israel. Utenriksminister Frydenlund var positiv og ønsket å spille en slik rolle (Waage, 2000, s. 49–56, 2003, s. 407–414).
Ideen om Norge som en hemmelig bakkanal ble jevnlig tatt opp av Arafat utover på 1980-tallet, men det kom ikke noe konkret ut av samtalene. Israel hadde ingen interesse av å snakke med PLO. Men Det norske arbeiderparti fortsatte å arbeide med tanken om Norge som brobygger i Midtøsten. En rekke ledende partimedlemmer besøkte Arafat. Reiulf Steen var den første. Knut Frydenlund, Thorvald Stoltenberg samt flere andre Arbeiderparti-politikere feiret nyttårsaften i 1982 sammen med Arafat. Thorvald Stoltenberg var den som ivrigst fulgte opp disse fredsbestrebelsene, men han kom ingen vei. Israel ville ikke høre på et eventuelt budskap om fred som Stoltenberg måtte ha med seg fra Arafat (Waage, 2000, s. 49–56, 2003, s. 407–414).
Gjennom hele 1980-tallet arbeidet Thorvald Stoltenberg utrettelig for å til en bevegelse i retning av en fredelig løsning. Det norske arbeiderparti, enten det var i opposisjon eller satt i regjering, var ivrig og arbeidet aktivt for et norsk bidrag til freden. Norge måtte gjøre to ting på en gang: bygge et tillitsforhold til Arafat og PLO og beholde det nære forholdet til Israel (Andersen, 2023, s. 24–49). Arbeiderpartiets gamle nettverk i Israel måtte benyttes. Israel kunne overtales til å forhandle direkte med PLO ved norsk hjelp, tenkte Stoltenberg og Arbeiderpartiet. Gjennom hele 1980-tallet forsøkte Stoltenberg å få israelerne til å innta en mer fleksibel holdning. I en rekke brev til sin partifelle og venn Shimon Peres tok han opp spørsmålet om direkte kontakt mellom PLO og Israel. Men responsen var og ble dårlig. Israel ville overhodet ikke ha noe med PLO å gjøre (Waage, 2000, s. 49–56, 2003, s. 407–414, 2009, s. 163–166).
I januar 1989 dro Stoltenberg, som den første norske utenriksminister noensinne, på offisielt besøk til Arafat i Tunis (Andersen, 2023, s. 49–50). På dette møtet ble det utarbeidet en plan for det videre fredsarbeidet. Denne planen var så godt som identisk med opplegget som ble fulgt i Oslo-kanalen fire år senere. Arafat ba Stoltenberg om å bringe dette videre til den israelske regjeringen. I mars 1989 dro Stoltenberg til Jerusalem med Arafats fredsbudskap. Men Stoltenberg møtte ingen forståelse verken fra statsminister Yitzhak Shamir eller forsvarsminister Moshe Arens, begge fra Likud-partiet. Israelerne hadde satt seg helt på bakbeina og var overhodet ikke villige til å lytte til fredsbudskapet Stoltenberg hadde med seg fra PLO-lederen i Tunis. Stoltenberg måtte nok en gang skrinlegge sine fredsplaner (Andersen, 2023, s. 51–56; Waage, 2000, s. 49–56, 2003, s. 407–414, 2009, s. 163–166).
Norges rolle i Oslo-prosessen
Like fullt skulle Arbeiderpartiets og Thorvald Stoltenbergs utrettelige arbeid for en fredelig løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne bære frukter: 13. september 1993 ble Oslo-avtalen undertegnet, framforhandlet i hemmelighet av Norge. Opplegget hadde vært det samme som Stoltenberg og Arafat hadde blitt enige om i Tunis i 1989. Arbeiderpartiets nære forhold til det israelske arbeiderpartiet hadde gjort Norge spiselig for den nye israelske arbeiderparti-regjeringen fra 1992 (Waage, 2004, s. 221–246).
I offentligheten presenterte og portretterte de norske fredsmeglerne seg som brobyggere som sto på like vennskapelig fot med begge parter. Det hadde aldri vært tilfelle: Norge hadde i etterkrigstiden vært en av Israels aller beste venner. Forholdet til palestinerne og PLO var av langt nyere dato. Norge hadde ført en restriktiv politikk overfor PLO, en av de mest restriktive i hele Europa, og hadde også vært blant de siste til å anerkjenne PLO. Nettopp derfor var Norge en akseptabel megler for Israel (Waage, 2004, s. 221–246).
Under Oslo-prosessen hadde israelerne og palestinerne heller ikke vært sidestilte, og de ble slett ikke behandlet likt av nordmennene. Terje Rød-Larsen, Mona Juul og utenriksminister Johan Jørgen Holst var nå pådriverne i fredsarbeidet. Bare når det gjaldt mat, biler og hotellrom, ble de behandlet på samme måte. Slike overfladiske likheter kunne ikke skjule den asymmetriske virkeligheten, der Israel fortsatt var den klart sterkeste og palestinerne den klart svakeste parten. Israel satt med alle kortene på sin hånd. Det var Israel som hadde okkupert alt palestinsk land og som nå skulle overtales til å gi noe av dette landet tilbake. Det hadde Israel slett ikke noe ønske om å gjøre (Waage, 2004, s. 221–246).
Derfor var det den sterke parten Israel som bestemte spillets regler. Norge kunne like det eller ikke, men det asymmetriske maktforholdet kunne nordmennene ikke få endret. Enten gjorde de norske fredsmeglerne som best de kunne, ellers kunne de gi opp å få til en avtale og reise hjem. Norge valgte å bli. Den norske rollen kokte ned til å overtale PLO til å oppgi de posisjonene Israel fant uakseptable og overtale PLO til å godta de israelske kravene. PLO, og ikke minst Arafat, hadde for lengst erkjent hvor svake de var og aksepterte langt på vei at en avtale måtte framforhandles i henhold til Israels spilleregler. Ellers ville PLO og Arafat miste sin posisjon og fortsette et liv i isolasjon i Tunis, uten noen innflytelse verken på forhandlingene eller palestinsk politikk (Waage, 2004, s. 221–246).
Norge forhandlet altså fram Oslo-avtalen på Israels premisser og var en villig løpegutt for Israel. Men det var ikke fordi nordmennene lenger var varme Israel-venner. Det var fordi maktforholdene i den israelsk-palestinske konflikten gjorde at Norge måtte ta side med den sterke parten for å kunne spille en meglerrolle. Og Norge ønsket sterkt å ha en rolle i fredsprosessen, selv om det betydde å svelge veldig mange kameler. Slik fortsatte den norske politikken å være utover på 1990- og 2000-tallet.
Unntaket – en aktivistisk norsk politick
Utviklingen i Midtøsten gikk så langt fra slik som Norge hadde håpet og satset på. For hvert år som gikk var utsiktene til en fredelig løsning lenger unna. Utviklingen på bakken var ikke preget av tillit og fred, men av mistillit, vold og konflikt. I Midtøsten hadde polariseringen av konflikten gjort sitt til at de moderate, kompromissvillige, fredssøkende kreftene var på vikende front blant israelere så vel som blant palestinere (Waage, 2013, s. 451–472).
Men Norge fortsatte sitt arbeid for fred. Norge ledet den internasjonale giverlandsgruppen for palestinerne, AHLC. Norge la ned en stor innsats for å få de internasjonale giverne til å utbetale pengene de faktisk hadde lovet, samt å få dem til å bevilge nye. Norge ga også selv mengder med økonomisk bistand til de palestinske selvstyremyndighetene. Norge bidro aktivt i forsøkene på å etablere institusjoner i de palestinske områdene. Norge prøvde så godt det kunne å holde seg inne med Israel, USA og palestinerne på en gang (Waage, 2009, s. 171–188, 190–196).
For Norge skulle disse dilemmaene bli en umulig balansekunst i 2006–2007. Norge hadde i tillegg fra 2005 for første gang en rød-grønn regjering med en klar og tydelig ambisjon om aktivt fredsarbeid, og i alle fall for junior-partner SV og store deler av Arbeiderpartiet var det sterke krefter som ønsket en tydeligere støtte til palestinernes sak (Skarholm, 2013, s. 26–35; Waage, 2009, s. 196–208).
USA hadde på sin side en klar ambisjon om økt demokrati i Midøsten. Også palestinerne trengte et mer demokratisk sinnelag, mente USA, og presset igjennom et krav om valg i de palestinske områdene. Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) og Fatah/PLO var skeptiske, med god grunn. De fryktet at de ville tape et slikt valg (Waage, 2009, s. 196–208, 2013, s. 471–472).
I januar 2006 vant Hamas en overveldende seier med 74 av totalt 132 seter i den palestinske lovgivende forsamlingen (PLC). Hamas er en islamistisk, politisk og paramilitær organisasjon, som har stått i sterk opposisjon til Fatah og PLOs linje om gradvis å forhandle fred med Israel. Etter Oslo-avtalen ble inngått, tok Hamas – sammen med den mindre islamistiske organisasjonen Islamsk hellig krig – i bruk selvmordsaksjoner inne i Israel for å bekjempe Oslo-prosessen. Hamas ble derfor terrorlistet av en rekke land.
Men i 2006 stilte Hamas til valg på den mer moderate valgplattformen «Endring og reform». Valgseieren kom som en overraskelse på alle, Hamas inkludert. Da den nye statsministeren Ismail Haniyeh fra Hamas tok fatt på regjeringsoppgaven i mars 2006, var hans utfordringer mange og store. Israelske myndigheter stanset alle regelmessige utbetalinger til de palestinske selvstyremyndighetene. USA, EU og FN, med Norge på slep, fulgte opp og kunngjorde at de ville bryte alle forbindelser med Hamas-regjeringen og stanse alle direkte og indirekte subsidier til de palestinske myndighetene. Fatah- og Hamas-sympatisører barket sammen i voldsomme og blodige gatekamper (Skarholm, 2013, s. 36–48; Waage, 2009, s. 196–208, 2013, s. 472–476).
I Mekka 8. februar 2007 ble de palestinske lederne enige om å etablere en ny samlingsregjering. Palestinsk enighet var imidlertid ikke nok til å sørge for amerikansk begeistring. USA, i likhet med EU og FN, var negative til den nye palestinske regjeringen og opprettholdt sine tidligere krav og økonomiske sanksjoner. Hamas sto på USAs og EUs terrorliste (Skarholm, 2013, s. 48–54; Waage, 2009, s. 196–208, 2013, s. 472–476).
Bare Norge støttet opp om de nye palestinske samlingsbestrebelsene. Mekka-avtalen var en «betydelig bevegelse» og et skritt i riktig retning, mente utenriksminister Jonas Gahr Støre. Dette ville bidra til å trekke Hamas «inn i politikken og ut av ekstremismen». Norge hadde ifølge statssekretær Raymond Johansen tatt på seg «den gule ledertrøya». 17. mars 2007 gikk regjeringen enda lenger og kunngjorde at Norge normaliserte forholdet til den nye palestinske samlingsregjeringen. Ikke noe annet vestlig land hadde gått så langt som Norge. 19. mars 2007 reiste statssekretær Raymond Johansen til Gaza by for å overvære innsettelsen av samlingsregjeringen. Som første og eneste vestlige topp-politiker møtte han statsminister Ismail Haniyeh (Skarholm, 2013, s. 48–54; Waage, 2009, s. 196–208).
Besøket vakte internasjonal oppsikt. Israel reagerte sterkt. USA mislikte den nye norske aktivist-politikken, men Støre hadde informert amerikanerne på forhånd. EU-landene fulgte heller ikke etter Norge og besluttet å følge Washingtons linje. Norge hadde tatt en kalkulert risiko, som etter hvert viste seg ikke å gå i Norges favør (Skarholm, 2013, s. 48–54; Waage, 2009, s. 196–208, 2013, s. 472–476).
Sommeren 2007 brøt det ut nye, harde gatekamper mellom Hamas og Fatah på Gazastripen. Fatah ble kastet ut. Etter 2006 har det ikke vært flere demokratiske valg i de palestinske områdene. Gazastripen ble styrt av en Hamas-regjering og Vestbredden av en regjering utgått fra Fatah. Regjeringen på Vestbredden ble utnevnt av president Mahmoud Abbas, som styrte gjennom dekreter. Denne regjeringen var verken demokratisk valgt eller godkjent av det palestinske parlamentet. Likevel normaliserte Vesten og Israel øyeblikkelig forholdet til Abbas’ Vestbredden- regjering. Det gjorde også Norge. Norge hadde definitivt tatt av seg den gule ledertrøya (Skarholm, 2013, s. 55–59, Waage, 2009, s. 196–208, 2013, s. 472–476).
Den norske rollen i fredsprosessen tilsa fremdeles at Norge ikke kunne føre noen demonstrasjonspolitikk og markere egne standpunkter som Israel – stadig den sterke parten – fant uakseptable. Norge hadde i mars 2007 sett en betydelig mulighet for palestinsk samling og ønsket å støtte opp om palestinernes egne avgjørelser. Men det passet ikke med USAs, EUs og Israels syn på hvem som var venner og hvem som var fiender etter terrorangrepet på USA 11. september 2001. Hamas var en terrorist og en fiende. Det norske forsøket på å støtte en palestinsk samling rant ut i sanden. Ingen land fulgte etter Norge, og snart la Norge seg pent inn igjen i den vestlige folden. Dessuten bestemte Israel seg for å legge Norge i fryseboksen som en følge av den riktignok kortvarige norske aktivistpolitikken. Det tok en tid før Norge hadde gjenopprettet sitt gode forhold til Israel, som Norge var helt avhengig av å ha for å kunne spille en rolle blant annet i giverlandsgruppen for palestinerne AHLC, det eneste stedet som var igjen hvor israelere og palestinere møttes til direkte samtaler.
Siden 2007 har Norge lojalt sluttet rekkene med de andre vestlige landene og vært varsom med å kritisere Israel av hensyn til den norske rollen i det som var igjen av fredsprosessen. Først i mai 2024 skulle dette endre seg.
Konklusjon
7. oktober 2023 gjennomførte Hamas et grusomt terrorangrep mot Israel. 1139 israelere ble drept, og rundt 240 israelske gisler ble tatt til fange. Minst 40 000 palestinere er foreløpig drept i krigen på Gazastripen. Store demonstrasjoner til støtte for palestinerne fant sted i hele verden, også i Norge. Det politiske presset for å anerkjenne Palestina som stat og innføre sanksjoner mot Israel hadde aldri vært så sterkt. Opinionen i Norge hadde aldri før vært så samstemt og høylytte Israel-kritiske. Støtten til Israel var minimal. Internasjonalt var den norske regjeringen i førersetet for å fremme tiltak som kunne få slutt på krigen, få inn hjelpeforsyninger og få i gang forhandlinger om en tostatsløsning. Derfor mente den israelske ambassadøren til Norge at norsk politikk overfor Israel hadde nådd et bunn-nivå.
Den norske anerkjennelsen av Palestina 28. mai 2024 innebar en stor endring av den norske politikken. Norge forlot den rollen som norske regjeringer hadde ført siden Oslo-avtalen ble inngått i 1993. Erfaringene fra den gangen gjorde at de norske meglerne forsto veldig godt at hvis det skulle bli noen avtale, så måtte Norge forhandle i henhold til Israels spilleregler. Det kunne man like eller la være, men de asymmetriske maktforholdene ga ikke norske meglere noe annet valg – hvis de skulle spille en rolle i fredsspillet i Midtøsten. Det andre valget var å reise hjem og ikke spille noen norsk rolle. Den sterke parten Israel skulle overtales til å gå framover på den humpete fredsveien. Israel var imidlertid ikke bare den sterke parten. Israel okkuperte dessuten alt det landet som en gang i framtiden kanskje skulle bli en palestinsk stat. I tretti år prøvde Norge å føre en balansepolitikk som betydde at Norge måtte holde seg på vennskapelig fot med Israel.
Norges anerkjennelse av Palestina innebar at Norge forlot denne fredsdiplomati-politikken. Den norske regjeringen innså at den gamle politikken – med å prøve å overtale den sterke parten Israel til å gi opp okkupasjonen og forhandle om en tostatsløsning – rett og slett ikke hadde ført fram. Israel ville ikke. Gazakrigen kom som den siste spikeren i likkisten til den gamle overtalelsespolitikken. Det hadde vist seg nytteløst å holde seg inne med Israel. Israel ville ikke høre på hva norske regjeringer hadde å si. Israel ville ikke forhandle om fred med palestinerne. Israel ville heller høre om tostatsløsningen, samme hvor mye Norge prøvde.
Dermed skiftet Norge politikk og rolle. Den nye politikken gikk ut på å prøve å styrke og anerkjenne den svake parten, palestinerne, og sammen med likesinnede europeiske land og viktige arabiske stater aktivt å få til en langsiktig løsning på denne nye måten. Norge sto sammen med et stort flertall av verdens stater. Men Norge hadde med dette forlatt den vestlige og langt på vei den Israel-støttende og -overtalende siden der viktige vestlige land som USA, Storbritannia og Tyskland fremdeles befant – og befinner – seg. Anerkjennelsen av Palestina var et desperat forsøk på å få krigen over i et annet spor og forhandle fram en fredelig løsning med tostatsløsningen som et Soria Moria i det fjerne (Christiansen & Tassamma, 2024; Kaalstad et al., 2024; Sandven et al., 2024).
Oslo-avtalen i 1993 var et gjennombrudd for norsk fredsmegling. Men verken Norge eller andre stater megler andres konflikter bare av humanitære årsaker. Det bidrar også til å fremme egne interesser. Fredsmegling er et utenrikspolitisk instrument. Det øker, ikke minst, små staters makt, innflytelse og anseelse. Norsk fredsmegling støtter opp om norske interesser også på andre områder. Politikken sikter mot å skape en bedre og mer fredelig verden, styrke internasjonalt samarbeid og folkerett, inkludert Norges sterke støtte til FN. Men det aktive norske fredsdiplomatiet gjorde også at Norge fikk innpass i betydningsfulle kretser internasjonalt. «Vårt Midtøsten-engasjement har gjort at vi er blitt interessante», forklarte utenriksminister Knut Vollebæk. Han kunne rapportere at da han besøkte EU-kommisjonen i Brussel, europeiske hovedsteder eller Washington, for dens saks skyld, så var «de meget interessert i hva som skjedde i Midtøsten. […] Og da kan jeg legge inn litt om laks og gassmarkedsdirektiv og slikt, fordi jeg allerede har gitt dem noe» (Liland & Kjerland, 2003, s. 85). Fredsmegling var altså blitt viktig norsk interessepolitikk. Den var blitt en av Norges aller «beste eksportvarer» (Egeland, 1998).