Hen kan aldri leve i Palestina igjen.
Hen drømmer likevel at Palestina skal eksistere.
Da venninnen tok livet av seg, bestemte Wesam Almadani seg for å gjøre noe. Hen ville fortelle hennes historie.
Kort tid etter at hen begynte å skrive på boken, begynte truslene å komme.
Men Wesam nektet å gi seg. Hen visste at historien var viktig, hen hadde kjent problemene på kroppen selv.
I 2017 ble presset uutholdelig, og med hjelp fra venner søkte hen asyl i Europa. Året etter, i 2018, fikk Wesam innvilget asyl i Norge som fribyforfatter – en ordning som beskytter forfattere og journalister som er truet på grunn av sitt arbeid.
Før hen kom til Norge hadde Wesam opplevd ulike realiteter i Sudan, Egypt og Palestina, hver med sine egne utfordringer og historier.
I akademiske kretser brukes ofte begrepet interseksjonalitet for å beskrive hvordan det kan være utfordrende å tilhøre flere minoritetsgrupper samtidig. Wesam har imidlertid funnet sitt eget uttrykk for å beskrive denne komplekse tilværelsen:
- Jeg er en hafle, sier hen og ler.
På arabisk betyr ordet “hafle” fest, men i egyptisk dialekt kan det også brukes for å beskrive noen som har en interessant og komplisert historie å fortelle. For Wesam er dette en passende metafor for hvordan hen ser på sitt liv – både utfordringene og fordelene ved å være en del av flere minoritetsgrupper, alt vevd sammen til en rik og sammensatt identitet.
Wesam ble født i Sudan i 1983, men historien om hans familie startet lenge før det – i den vakre kystbyen Yafa. Det var her foreldrenes røtter lå, før livet deres ble snudd opp ned under Nakba i 1948. Som mange andre palestinere ble familien tvunget til å forlate hjemmet sitt. Faren og hans familie flyktet østover og fant til slutt et nytt, men usikkert hjem i Gaza. Morens familie flyktet sørover og slo seg ned i Egypt.
Årene gikk, men Nakbas skygge forble en konstant påminnelse i familienes liv. I Libanon, flere tiår senere, skulle skjebnen føre foreldrene til Wesam sammen. Faren var en dedikert aktivist i Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO), dypt engasjert i kampen for et fritt Palestina. Moren, var i Libanon som frivillig for Røde Halvmåne og utvekslingsstudent ved Beirut-universitetet.
I 1982, etter Israels invasjon av Libanon, ble PLO tvunget til å forlate landet. Mennene i organisasjonen ble spredt til ulike steder, og mange ble sendt til Sudan. For moren til Wesam ble skjebnen en annen. Hun fikk beskjed om at hun skulle sendes til Syria for å fortsette sitt arbeid der.
Hun var imidlertid fast bestemt på å følge mannen sin, så hun barberte hodet og kledde seg som en mann for å kunne reise sammen med ham til Sudan.
Det var der hun ble gravid og fødte datteren Wesam.
Da Wesam var bare 40 dager gammel, slet hen med dehydrering på grunn av den store vannmangelen i Sudan.
Bekymret for datterens helse, ba foreldrene om å bli sendt til Egypt, der de slo seg ned og bodde frem til Wesam var 12 år.
Men oppveksten i Egypt var vanskelig. Familien følte seg alltid som innvandrere, og fikk aldri muligheten til å gå på offentlige skoler.
Wesam ble bare kalt «den palestinske» eller «den sudanske» og følte seg alltid som en fremmed.
Etter signeringen av Oslo-avtalen, fikk tidligere PLO-medlemmer muligheten til å vende tilbake til Gaza.
Faren til Wesam ønsket sterkt å gjenforenes med familien der, men moren var skeptisk. Det var tolv år gamle Wesam som til slutt overtalte moren, og for første gang vendte familien tilbake til hjembyen.
- Det tok meg ikke mer enn tre dager å forstå at vi hadde tatt feil beslutning. Dialekten min og alt var annerledes, sier Wesam.
Flere av PLO-medlemmene hadde høy utdanning og gode kontakter. Da de kom tilbake til Gaza, overtok de flere sentrale stillinger i det offentlige. Det skapte en spenning mellom dem og flere av Gazas innbyggere.
Wessam forteller om et tydelig klasseskille som utviklet seg i Gaza.
De som kom utenfra, ofte med utdanning og en annen klesstil, sto i skarp kontrast til de som hadde levd gjennom okkupasjonen og nettopp var ferdig med den første intifadaen, som startet i desember 1987 og varte til omtrent 1993.
- Jeg følte meg nesten som en klovn; alle barna på skolen kom for å se på den egyptiske jenten. Da jeg syklet, kastet de stein på meg. Det var veldig uvanlig at jenter syklet.
Wesam kunne ikke forstå hvorfor hen ikke kunne sykle.
Men hen forklarer at Gaza var preget av et klansystem. Bestefaren var «Mukhtar», det betyr at han var den anerkjente lederen for hele familien. For ham var det en skam at datteren til hans eldste sønn syklet.
- Gaza er annerledes. Kan du slutte å bruke sykkel, spurte bestefaren med rolig stemme.
Wesam nikket mens han snakket. Men dagen etter besøkte tenåringen butikken hans med sykkelen.
Hen fikk kallenavnet «jenten med sykkelen». Wesam følte seg hele tiden annerledes. Ikke bare fordi hen følte seg fremmed i Gaza, men også fordi hen lenge hadde hatt en følelse av å være fremmed i egen kropp.
Wesam hadde alltid elsket å lese bøker, og moren var en viktig inspirasjon som stadig oppmuntret hen til å fortsette. Da Wesam var ni år gammel, kjøpte moren en roman skrevet av den egyptiske nobelprisvinneren Najib Mahfouz. Første gang Wesam åpnet boken, var det som å stirre inn i et fremmed landskap – teksten var kompleks, og historien var vanskelig å forstå.
Men Wesam ga ikke opp. Hver side trakk hen litt dypere inn i Mahfouzs verden, og etter hvert vokste en fascinasjon for litteraturen frem. Jo mer hen leste, desto sterkere ble ønsket om å skrive selv.
Da Wesam gikk inn i tenårene, begynte to klare ting å ta form i sinnet. Hen visste nå med sikkerhet: Hen var en gutt. Og hen ville bli forfatter.
Gaza vitnet en ny krise i 2000. Det var den andre intifadaen. Og Wesam ble giftet bort allerede som 17-åring.
Årene i ekteskapetvar en tid med store kontraster for Wesam. hen fordypet seg i religion og ble mor til fire barn.
- I mange år var jeg veldig religiøs. Jeg tok til og med på meg nikab. Jeg sluttet å snakke med folk og familien min.
- Jeg husker ikke så mye fra disse årene, bortsett fra moskeene og å ta vare på barna. Religion ble en slags terapi for identitetsproblemene og ekskluderingen jeg følte.
I denne perioden, hvor religionen fylte store deler av livet hennes, forsøkte Wesam å unngå skriving så mye som mulig – med mindre det var relatert til religion.
Denne distansen fra skrivingen varte helt til 2008, da faren hennes overtalte henne til å begynne på universitetet.
- Jeg tok av meg nikaben og begynte å studere IT. Det markerte en ny start i mitt liv. Etter årene med IT-studier, vendte jeg tilbake til skrivingen og begynte å studere drama og teater.
Etter mange år på universitetet gikk Wesam inn i 2013, et år som skulle forandre livet radikalt.
Nå, flere år senere, møter tidsskriftet DER hen under Regnbuedagene i Bergen, hvor hen deler sin historie. Wesam foretrekker å bli omtalt med hen-pronomen, en del av den identitetsreisen hen har vært på.
På Bergen bibliotek sitter Wesam og deler en historie som har preget livet deres dypt. Hen forteller om året 2013, da en nær venninne tok sitt eget liv i Gaza. Venninnen, som var lesbisk og gift med en mann, levde i en konstant konflikt mellom sin seksuelle identitet og samfunnets forventninger.
Denne tragiske hendelsen ble et vendepunkt for Wesam.
– Jeg var veldig preget. Historien til min venninne hjalp meg å innse at jeg er annerledes, og at jeg ikke kunne være lykkelig i et tradisjonelt samliv slik det defineres i Midtøsten, forteller hen. I sorgen og refleksjonen som fulgte, bestemte Wesam seg for å skrive. Boken skulle fortelle ikke bare venninnens historie, men også løfte frem stemmene til mange andre kvinner som lever i skyggen, kvinner som verden ikke vet noe om.
I 2014 opplevde Gaza nok en krig, og Wesam beskriver de 50 dagene som de verste i sitt liv.
– Det var en dag jeg husker spesielt godt. Det var en åtte timers våpenhvile. Sykehusene ba om blod, og til tross for alle beskjeder om å holde meg hjemme med barna, bestemte jeg meg for å dra og donere, forteller hen.
Da Wesam ankom sykehuset, rullet en ambulanse inn. Den var full av døde kropper, lik som hadde ligget på gatene i flere dager.
– Lukten var uutholdelig da ambulansen ble åpnet. Jeg husker hvordan folk kastet seg over bilen for å lete etter sine familiemedlemmer. Politiet måtte bruke vold for å holde dem tilbake og ropte at det var farlig å komme nær likene.
Synet og lukten preget alle som var til stede.
– Sykepleierne, legene, ja, alle på sykehuset begynte å gråte. Det var et øyeblikk av total fortvilelse. Jeg tror aldri det kommer en dag hvor jeg klarer å glemme det, sier Wesam.
Etter 2014 lukket samfunnet i Gaza seg enda mer, og blokaden ble hardere.
– Jo strengere okkupasjonen og blokaden ble, desto mer lukket samfunnet seg, forklarer Wesam.
– Kan du beskrive blokaden?
– Jeg husker en gang jeg satt på stranden og tenkte at verden bak havet ikke eksisterte. Det var bare Gaza. Verden føltes nesten som myter. Skrivingen vår i Gaza begynte å likne så mye på hverandre. Vi kjente bare én virkelighet og hadde ikke rom for å være kreative.
– Kunne du treffe andre skeive i Gaza mens dere levde under blokaden? Har du noen gang fortalt noen at du er skeiv?
– Nei, det er helt umulig. Ingen tør å si det høyt, og ingen tør å utforske det, ikke engang på nettet. Og det handler ikke bare om Hamas eller klansystemet som jeg har nevnt før. Okkupasjonen spiller også en stor rolle. Skeive i Gaza har blitt truet av den israelske sikkerhetstjenesten til å bli spioner. Hvis de nektet, truet tjenesten med å avsløre deres seksualitet for familiene deres. Dette er en realitet som verden vet veldig lite om. Skeive palestinere lever under to tunge byrder: trusler fra samfunnet rundt dem og fra den politiske situasjonen de er fanget i.
Wesam fortsatt jobben med bokprosjektet, som viste seg å være både tidkrevende og utfordrende. Allerede i 2015 begynte Wesam å motta trusler. Anonyme advarsler strømmet inn, med påstander om at Hamas skulle få vite om bokprosjektet . «Vi har ikke lesbiske i Midtøsten, våre kvinner har moral,» lød noen av de skarpe tilbakemeldingene hen mottok.
Til tross for motstanden var Wesam fast bestemt på å fullføre boken. Hen utvidet prosjektet til å belyse utfordringene lesbiske og skeive møter i hele Midtøsten. Etter at truslene ble mer og mer alvorlige, søkte hen asyl i Norge i 2018 som fribyforfatter, noe som ga hen en trygg havn hvor hen kunne publisere boken i 2020.
Etter publiseringen fikk romanen lite oppmerksomhet, selv om den ble nominert til Poker-prisen, den mest prestisjetunge prisen for romaner i den arabiske verden.
Etter 7. oktober ble livet snudd opp ned igjen for Wesam. Hen har fortsatt hele familien sin i Gaza, og det er mange dager hvor hen ringer dem uten å få svar fra den andre siden.
– Moren sier at det går bra, men jeg vet at hun lyver, forteller hen.
Å se og lese nyhetene fra Gaza nå handler ikke for Wesam bare om husene som ble ødelagt, men om minner som hen ikke ville tenke på igjen.
– Gaza er vondt, vonde minner og et vondt sted å bo. Jeg har jobbet i seks år siden jeg kom til Norge med å ikke tenke på Gaza eller tillate det geografiske området å ta plass i hodet mitt. Men nå føles det som jeg har gått seks år tilbake. Jeg lever igjen mellom to verdener, og PTSD-symptomene har blitt verre. Jeg sitter og ser på nyheter hele tiden. Å ikke se på nyhetene føles som å drepe min egen familie ved å ikke bry meg om dem.
Hen mener at kritikken til Gaza som sted ikke må gå på bekostning av nyansene. Hen reflekterer tilbake til tiden Hamas vokste mer i Gaza.
– I Gaza vet vi alle at Hamas ble etablert med hjelp fra Israel for å svekke PLOs kontroll. En muslimsk organisasjon som hevder: De som ikke tror på oss, er ikke ekte muslimer. Hamas fikk stadig mer støtte, først ved å fremstå som militante motstandere, og deretter gjennom religion og styring av velferden i Gaza.
Hen mener at folk i Gaza og etter at Oslo-avtalen viste seg til å ikke være løsning trengte noe nytt på den tid som viser motstand til okkupasjon.
– Folk må skille mellom den politiske delen av Hamas, der menn søker makten, og den militære delen, der unge menn fra Gaza kjemper for frihet og mot blokade. Wesam ser på kampene som pågår nå som den eneste måten kvinner og skeive i Gaza kan få sine rettigheter.
– Hvis kvinner skal bli frie, må Gaza få sine rettigheter, Palestina må bli en egen stat. Området må få ro og tid til å utvikle seg til å bli et åpent samfunn. Men Gaza har aldri fått sjansen.
Hen forbereder en presentasjon til et foredrag hen skal holde om hvordan det er å være skeiv og muslim. Hen har på seg en genser hvor det står skrevet på arabisk: Jeg vil kalle denne kroppen hjem.
– Selv om jeg aldri kan leve der, vil jeg at Palestina skal eksistere, sier Wesam bestemt.