Fjernt fra (noen ganger uproduktive) samtaler om konsepter som “apartheid”, “settlerkolonialisme” eller “utbefolkning”, blir det nødvendig å beskrive den politiske tilstanden i Palestina med begrepene nakba, sumud og intifada, som ikke lar seg oversette, for at palestinerne er i stand til å tale på sine egne premisser. I denne gripende teksten minner Rana Issa oss på hvordan politiske begreper blir helliggjort og skaper fallgruver. Begrepene bør i stedet utvikle seg fritt for å bevare kraften sin.
Helt siden vi begynte å bli fraflyttet fra Palestina i tiden rundt Balfour-deklarasjonen i 1917, har palestinere eksistert i en revolusjonær tilstand. Den lange historien om kampen vår utgjør ei liste av historiske nederlag, men som også viser at vi nekter å godta nederlag som endelige.
Nederlagene er på grensen til sagnomspunne øyeblikk, og den politiske energien de bærer er innimellom utrolige. Etterhvert som den politiske sansen min utviklet seg, ble navnet “Palestina” i seg selv et utrolig ord. Det ble brukt om og om igjen av autoritære regimer i regionen for å undertrykke folket sitt, eller for å dekke over at regimet hadde bidratt til å utrydde palestinere. Det syriske regimet gikk så langt som å gjøre Palestina til noe kitsch, av liten verdi. De oppkalte et av sine notoriske sentre for avhør, kjent for spektakulære torturmetoder, for “fir’ falastin” (det palestinske byrået). For å sikre oss at frigjøringskampen ikke blir appropriert til fordel for opportunistiske ledere, må ordene våre formuleres på nytt og betydningen konfigureres på et annet vis. Enda viktigere er at ordene som bærer liknende betydning av frigjøringskamp, må undersøkes for å diskutere forholdene som oppstår av tvangsflytting.
I denne artikkelen skal jeg flette et personlig narrativ om frigjøringskampen rundt tre sentrale ord for palestinere: nakba, sumud, intifada. Utvandringen disse ordene har hatt til andre språk viser hvordan semantikk i samtaler om Palestina forblir relevante – det til tross for økende grad av risiko og sensur som har blitt mer truende de siste årene. Her kommer jeg ikke til å legge frem forslag til bestemte definisjoner. Den kollektive erfaringen av en pågående nakba kan ikke beskrives av definisjoner. Språket vårt, akkurat som vår geografiske spredning, er altfor fragmentert til å kunne snakke om én sammenhengende definisjon for å skape legitimitet.
Jeg ble født inn i et revolusjonært hjem av en palestinsk mor og libanesisk far i utkanten av den palestinske flyktningleiren Burj al-Barajneh, utenfor Beirut. Palestina var mine foreldres levebrød. 1970-årene var preget av thawra, revolusjon, da Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde økonomien til å organisere palestinerne i Libanon og andre steder for frigjøringskampen. Far kjempet på frontlinjen, mor jobbet for Radio Palestine, og vi lærte å unngå spørsmål rundt det foreldrene mine jobbet med ved å svare: “Far er daglig leder på et lager og mor er hjemmeværende.”
Foreldrene mine oppdro meg som palestiner. Det ble forventet at vi fulgte med på nyhetene og var oppdatert på massakrene på folket vårt. Politiske tegneserier for barn, revolusjonsmusikk, bøker fra dar al-fata al-arabi og al-sanabel-radioteateret for barn var vårt kulturelle kosthold da vi var små. Etterhvert som vi ble eldre lærte vi å dikt av Mahmoud Darwish og Samih al-Qassem utenat, og måtte delta i lange diskusjoner om politiske slagord som ble tagget på Beiruts murer. De ba oss aldri glemme nakba, og lærte oss historien om hendelsen slik alle palestinske barn lærer seg utenat. Det var først da jeg besøkte Tarshiha, mors landsby i Palestina, etter å ha fått norsk statsborgerskap, at jeg forsto det enorme omfanget av tapet vårt. Plutselig ble de nostalgiske fortellingene om utkastelsen fra Paradis blandet med det smertefulle synet av det vakre landet vårt. Sansene ble overstimulert av den kjølige luften i Tarshiha, og tankene mine spilte av scener som viste hvor hardt den palestinske familien min i Libanon hadde lidd av grusom fattigdom. Jeg taklet ikke kontrasten mellom landsbyen som var mitt tapte hjem, og oppveksten tett på ulykken i palestinske leire og mangel på fremtidsutsikter.
Nakba er et paradigme av smerte som gjorde tantene og søskenbarna mine i Tarshiha til totalt fremmede mennesker. Nærheten vår til hverandre grodde på tross av de forholdene. Ankomsten til Palestina var et midlertidig brudd med nakba som ødela den politiske horisonten og forbindelsen til hverandre. Nakba er, slik Elias Khoury beskriver det, ikke et forbigått historisk øyeblikk, men en pågående erfaring. I Tarshiha ble jeg overmannet av tapet av hjemmet, familien og jorda som familien min i Libanon fortsatt må leve med.
En libanesisk flyktningleir er et hardt miljø i forhold til livet i denne okkuperte og vakre landsbyen. Det hadde tatt meg årevis å finne ordene for å fortelle mitt nærmeste søskenbarn fra Tarshiha om flyktningleiren.
Den politiske indoktrineringen min tok slutt da foreldrene mine ikke lenger var i stand til å navigere retningen som borgerkrigen i Libanon var på vei mot. Det skjedde da den palestinske revolusjonen ble fordrevet fra den politiske arenaen etter Sabra og Shatila-massakren. Foreldrene mine meldte seg ut av Fatah i 1982, og i 1985 begynte krigen mot flyktningleirene i regi av sjiamilitser på oppfordring fra det syriske regimet. Den pågikk i tre år. I løpet av denne perioden gikk mor nesten fra vettet, og fars lynne ble eksplosivt. De ble tvunget til å revurdere verdiene og valgene sine. Ord ble fattige da vi prøvde å forstå knipen vi satt i. Det samme gjelder sumud, et ord som beskriver stoisisme i møte med katastrofer. Ordet har lignende betydning som det engelske ordet survivance, et konsept med opprinnelse fra studier om det amerikanske utfolket. Mens ulykkene ballet seg på for palestinerne i Libanon, havnet bruken av dette ordet i den politiske konteksten i Libanon på grensen til “kitsch”, fra mitt perspektiv. Det politiske lederskapet i flyktningleirene og enkelte libanesiske politikere som var selvutropte beskyttere for palestinere, brukte begrepet for å dekke over og normalisere økonomiske nedgangstider for palestinere, særlig blant dem som bodde i flyktningleire i Libanon.
Krigen mot flyktningleirene tok egentlig aldri slutt. I dag kryper ødeleggelsen av Ain al-Hilweh-leiren i Sør-Libanon over horisonten, som minner om krigen mot Nahr al-Bared-leiren i nord som ble ødelagt for over ti år siden. Flere år etter at leiren ble ødelagt av den libanesiske hæren, møtte moren min Samia, som arbeidet med en journalistisk sak om flyktningleirene, beboere som måtte improvisere i boligbygging der gamle metallcontainere ble spikret sammen. Rust dekket veggene i en oransje fargetone, og beboerne lever med all slags kroniske og alvorlige sykdommer. Hun skrev:
“Slik som alt annet i livet til palestinere, blir det midlertidige permanent, og livet-på-vent blir ‘en sakte død og et liv uten å leve.’ Ingen vet når ventingen starter eller slutter i en langvarig nakba som i dag virker enda vanskeligere med en enda mer uklar framtid. Palestinerne reflekterer over tilstanden etter 70 år med nakba som ikke slutter, det er en serie av nakbaer som trekker dem mot bunnen.”
Som en palestiner fra Libanon blir derfor sumud et begrep som gjør meg nervøs fordi jeg føler det bidrar til å dekke over politikk som jobber for folkemord på palestinske flyktninger (og i nyere tid på syriske flyktninger) i Libanon. Lena Meari minner oss på at sumud ikke får verdi fra konseptuell strenghet, men fra “en pågående prosess som omorganiserer det revolusjonære selvet som i praksis blir satt ut i virkelighet.” Å holde ut israelsk tortur uten å tilstå er en form for sumud som blir “revolutionary becoming”, slik Meari forklarer det.
Jeg tenker over måten jeg skriver på som er frakoblet fra de revolusjonære gatene. Jeg skriver denne artikkelen fra Oslo der jeg bor trygt og langt borte fra farene som palestinere lever med i en pågående kolonialistisk og autoritær prosess med mål om å utslette dem.
For noen år siden besøkte pappa meg i Oslo. Da jobbet jeg på et prosjekt der jeg forsket på NRK, statskanalen her, etter opptak fra Oslo-avtalene som fikk navnet sitt fra denne byen. Jeg fant et merkelig klipp av Arafat ved Det hvite hus som leste en tale, åpenbart gitt til ham fra en annen og mektigere taler. Han snublet i ordene og stemmen sprakk. Ble Arafat kvalt av tårer? Jeg viste klippet til pappa og spurte hva han tenkte om stammingen i talen. Han fulgte med helt til Arafat snublet i ordene, så bet han hardt over knokene for at han ikke skulle gråte. Pappa hadde ikke mye å si den dagen, og jeg satt igjen med ubesvarte spørsmål.
Når norske politikere i dag stemmer for en rasistisk lovgivning rettet mot immigranter fra utviklingsland, finner jeg styrke i viten om at jeg bor her fordi Oslos aktive deltakelse i å viske ut palestinernes politiske rettigheter, har formet skjebnen min. Nå bor jeg her, og min egen historie er norsk historie. Historien gjør at jeg føler jeg har rett til å bo her til tross for mektige krefter som strever for å gjøre Norge fritt for utlendinger som meg selv. Det historiske narrativet mitt krever at jeg også lærer om samene for å forstå hvordan Norge deltar i en politisk økonomi som har ført til at andre folkeslag har blitt tvangsflyttet fra hjemmene sine. Disse oppdagelsene hjelper meg å ta stilling til om palestinere reelt er en urbefolkning slik de blir omtalt av mennesker som aktivt jobber for palestinernes sak.
Oslo ble et underlig nakba for flere av oss. Det fantes en tid da lederskapet kapitulerte og aksepterte å bli separert fra samfunnet Palestina, alle vi som levde i diaspora eller under direkte israelsk okkupasjon. Det var første gang i vår historie at folket vårt ble delt inn i dem som fikk kalle seg palestinere (med betingelsen om at de sa fra seg de politiske båndene til oss) og resten av oss som ble klemt ut av “the Palestinian body politic” da lederskapet kapitulerte. Oslo normaliserte okkupasjonen for palestinere flest og begrenset styresmaktene til områdene A, B, C og Gazastripen. Slik Edward Said snakker om tapte saker, gjorde Oslo Palestina til en tapt sak som ikke kunne vinnes.
Oslo kom etter den første intifada, som igjen ble etterfulgt av den andre intifada. På denne tiden ønsket ikke palestinerne å vente på ordre fra sentraliserte makter, og orkestrerte egne operasjoner for å stå imot israelerne. Intifadaen som brøt ut på Gazastripen og Vestbredden i 1987, hakk i hæl på krigen mot palestinske flyktninger i Burj al-Barajneh-leiren i Beirut, var på mange måter en palestinsk respons på en politisk og sosial utryddelseskrig de møtte i Libanon. Intidafa som begrep hører til en gruppe konsepter som peker på massedemonstrasjoner og opprør. De kalte opprøret intifada for å skille det fra thawra som tok slutt i 1982 da det palestinske lederskapet forlot Libanon og ikke lenger var i stand til å forsvare eller representere alle palestinerne. Den palestinske thawra var “et samlende foretak”. Lederskapet var sentralisert med representativ makt. Som om Gilles Deleuze en gang bemerket det, hadde den palestinske thawra vært sentrert rundt “Arafats grandeur” da intifadaen var i kaos – bevegelsen var desentralisert, grasrøtter og med svake ledere. Den israelske bosetter-regjeringen var varsomme ovenfor en bevegelse uten åpenbart lederskap de kunne snikmyrde eller arrestere. De presset på å få gjennom Oslo for å gjøre slutt på intifadaen.
Makten i intifadaen lå i hvor ordinært den var. Slik som mange andre folk har vi ikke midlene til å overrumple fienden med makt. Desperasjonen fra tap etter tap førte oss på sporet mot en fremtid som bar løfter om en fornyet revolusjon. Palestinerne holder fast i fornyede revolusjoner lenge etter intifadaen fordi kamp er den eneste måten å oppnå en håpefull framtid. I 2021 da demonstrasjonene var på sitt høyeste etter at beboerne i Jerusalems nabolag Sheikh Jerrah ble fjernet, tok palestinerne i bruk begrepet habbe, oppstanden, for å sette ord på en ny type motstand. Slike begrep er betydningsfulle for å forstå hvordan de tidfestes i utviklingen i frigjøringskampen.
Sosiale medier fylt med habbe viser palestinere som smiler mens de arresteres. De viser den kreative kraften hos et folk som nekter å godta tap som om det var en uunngåelig skjebne. Palestinere har mistet så mye allerede, men for å parafrasere W.E.B Du Bois går palestinerne i møte med fortvilelsen med rolig selvsikkerhet for å tjene oss senere i framtiden. Palestinerne beseiret Oslo da de nektet å godta bestemmelsen. En skje som skrapte i jordoverflata i månedsvis bidro til at en håndfull frihetskjempere klarte å flykte fra et israelsk fengsel. Så ble de innhentet til fengselet; de ble torturert. Men historien ligger i skjeen.