Linda Noor er sosialantropolog og jobber som daglig leder for Minotenk. I denne samtalen skal Noor fortelle om sitt engasjement for Palestina, endringer i Norges synspunkter, Norges rolle, media og hva pro-palestinske aktivister bør være oppmerksomme på.
Hva motiverer deg til å være så engasjert i Palestina?
For min del ble engasjementet mitt for Palestina vekket på ungdomsskolen da vi fikk besøk av en palestinsk krigsoverlevende scenekunster. Kunst og kultur er så utrolige viktige våpen i kampen for frihet. Jeg har også følt på ansvaret som nordmann og vår rolle i de mislykkede Oslo-avtalene, og det faktum at jeg har friheten til å kjempe for et fritt Palestina uten at det får alvorlige konsekvenser.
Samtidig synes jeg det er viktig å være åpen om at jeg også har en personlig forbindelse til Palestina, som mor til en norsk-palestinsk jente. Vi synes flere burde være transparente om sine forbindelser eller mangel på det, i offentlige ytringer. Det gir en unik innsikt, men det gjør meg selvfølgelig også sterkt emosjonelt berørt. Okkupasjonen og krigen påvirker våre liv direkte; våre kjære, vår psykiske helse, vår økonomi, vår bevegelsesfrihet og muligheten til å ha normale familierelasjoner. Det er et perspektiv jeg savner mer fokus på i offentligheten. For mange av oss er ikke dette bare ord i avisene, det er livene våre det handler om. Det føles ikke som et valg å engasjere seg eller ikke, jeg ville følt at jeg mistet min sjel om jeg tiet stille.
Hva skiller Norge fra andre europeiske land når det gjelder ytringsfrihet for pro-palestinske stemmer?
Opprinnelig var Norge faktisk en av Israels beste venner, både arbeiderbevegelsen og kristen-Norge var i all hovedsak entusiastiske og ukritiske støttespillere av Israel siden statens opprettelse i 1948.
Dette har de siste 30-40 årene endret seg gradvis til en slags nøytral posisjon og videre til en mer Palestina-vennlig posisjon i dag.
Det interessante er at jeg tror årsaken til dette skiftet ligger i samme holdning – det norske folket liker å se seg selv som støttespillere til den undertrykte.
Den bibelske fortellingen om David og Goliat ble hyppig brukt som en illustrasjon på forholdet mellom Israel og araberne. Da jeg vokste opp og gikk på skole på 1980 og 90-tallet ble det gradvis mer usikkert hvem som egentlig var David og Goliat i Midtøsten. Fra at Israel i Norge ble sett på en mirakelstat som hadde oppstått mot alle odds, omgitt av fiendtlige “araberstater”, endret perspektivet seg over til Israel som en moderne stat støttet av supermakten USA og undertrykket et palestinsk folk på flukt.
Ytringsklimaet for pro-palestinske stemmer er følgelig betraktelig bedre i Norge enn i mange andre europeiske land. Israel/Palestina er fortsatt et veldig betent tema, og polarisering er også en utfordring her. Mange Palestina-venner forteller om hets og trusler, mange forteller også at de er redde for å støtte Palestina offentlig av frykt for konsekvenser på arbeidsplassen. Så det er dessverre et ytringsfrihetsproblem også i Norge, selv om det er romsligere enn i andre europeiske land vi kan sammenligne oss med.
Tyskland er her i en særstilling, hvor det er uhyre vanskelig å være Palestina-aktivist. Landet har forbudt en rekke pro-palestinske markeringer Det har kommet til et så absurd punkt at til og med jødiske fredsaktivister blir arrestert for å stå opp for det palestinske folk.
Hva tror du er årsaken til at så mange nordmenn engasjerer seg for Palestina?
I tillegg til at det overordnet blir sett på som et spørsmål om rettferdighet og et ønske om å støtte et folk som har alle odds mot seg, tror jeg det er flere sammensatte årsaker til at oponionen har blitt stadig mer pro-palestinsk. Noe er nok et slags tilbakeslag for den ukritiske pro-Israelske posisjonen Norge hadde de første tiårene etter 1948. Når det ble så enøyd i favør til Israel, blir reaksjonene desto sterkere når det oppdages hvordan forholdene egentlig henger sammen og hvor maktesløse det palestinske er i møte med militant sionisme. Jeg tror vi er vitne til noe av den samme boomerang-effekten blant den yngre generasjonen i USA nå, hvor det aldri før har vært sterkere støtte til Palestina blant de under 40 år. Det offisielle amerikansk-israelske narrativet slår fullstendig sprekker i møte med en mer globalisert og sammenbundet verden, hvor unge mennesker har omfattende kontakt på tvers av landegrenser og danner seg opp meninger basert på sosiale medier i kanskje enda større grad enn tradisjonelle medier. Som vi vet er det 15 ganger mer pro-palestinsk innhold på TikTok og Instagram enn pro-israelsk innhold. Selv om Meta prøver å slå ned på pro-palestinsk innhold, tror jeg det gjør motstanden mot sensur enda sterkere og bare styrker andre plattformer som ikke sensurerer.
En annen faktor i norsk sammenheng er at landet har blitt betydelig sekularisert i min levetid. Kristne sionister er ikke så mange lenger, og Arbeiderbevegelsen har beveget seg vekk fra blind støtte til Israel til et tydeligere pro-palestinsk ståsted. Mange fra min generasjon føler nok også et slags ansvar for den rollen Norge har spilt i Oslo-avtalene og de fatale konsekvensene det medførte for det palestinske folk. Norges rolle som meglere gikk altfor langt i å forhandle frem avtaler som hovedsakelig gagnet Israel og lot palestinerne sitte igjen med smuler. Og ikke engang smulene har Israel vært villige til å gi. Dette har i hvert fall vært medvirkende til mitt engasjement. I ungdommen var jeg stolt over Norges fredsmegling, som viste seg å være en farlig illusjon for palestinernes del.
“Hvordan staver du apartheid”, skrev Edward W. Said i Haaretz i 1998. Svaret hans var O-S-L-O. Jeg ble nesten flau over å fortelle palestinere jeg snakket med at jeg var fra Oslo, siden Oslo-avtalene slettes ikke hadde den samme positive assosiasjonen jeg først trodde. Det er fantastisk at Norge ønsker å spille en aktiv rolle for å skape fred, men det kan ikke bare være på premissene til den sterkeste part.
Mange fra min generasjon føler nok også et slags ansvar for den rollen Norge har spilt i Oslo-avtalene og de fatale konsekvensene det medførte for det palestinske folk.
Hva er Norges posisjon til Hamas?
Norge har i kraft av sin rolle som fredsmegler inntatt en posisjon hvor de snakker med Hamas, og utenriksdepartementet signaliserer at de fortsatt vil ha kontakt med Hamas, på tross av press fra Israel om å kutte. Norge var et av få vestlige land som anerkjente valgseieren til Hamas i 2006. Jeg tror Norges tilnærming her handler om en pragmatisk og diplomatisk tilnærming som handler om at hvis det skal bli en reell fred, må alle politiske aktører med aksjer i konflikten få mulighet til å være involvert i en politisk løsning, i tråd med statsvitenskapelige teorier om varig fredsbygging. Hamas er en bred og løst sammensatt bevegelse med både hardlinere og mer moderate krefter. Generelt har bevegelsen vært rimelig pragmatiske sammenlignet med for eksempel PIJ og til tider ganske kompromissvillige, ifølge blant annet tidligere president Jimmy Carter. Carter mener det var Netanyahu som sto i veien for en tostatsløsning, ikke Hamas. Nå har Israel et uttalt mål om å utslette Hamas, som jeg ikke tror vil være umulig. Tvert imot tror jeg det Israel gjør nå bare vil styrke Hamas som bevegelse. Store deler av lederskapet til Hamas befinner seg utenfor Palestina. Jeg er sterk motstander av alle drap av sivile, om det er fra palestinsk eller israelsk side. Det er imidlertid viktig å understreke at det palestinske folk i henhold til folkeretten har rett til å forsvare seg og drive frigjøringskamp. Personlig er jeg tilhenger av en ikke-voldelig, kulturell frigjøringskamp, med fredelige virkemidler som for eksempel BDS. Dessverre møter BDS sterk politisk motstand i land som Tyskland og USA. Det er udemokratisk og direkte farlig å torpedere fredelige frigjøringskamper.
Til syvende og sist er den palestinske saken rettferdig og vil ikke forsvinne selv om hele Gaza legges i grus.
Historisk sett, kan du nevne noen norske politikere som har gjort en stor forskjell når det gjelder Palestina?
Kåre Willoch var en sterk og tydelig stemme for fred og frihet for palestinerne, men også en konstruktiv, kritisk Israelvenn. At en av Norges mest prominente Høyre-politikere på sine eldre dager tok så tydelige oppgjør med en del etablerte “sannheter” om Israel og Palestina har nok helt klart spilt en viktig rolle i det politiske landskapet i Norge, og jeg tror det har bidratt til at til og med Høyresiden i Norge har et edurelig forhold til de sentrale punktene i konflikten og hva som må til for å oppnå fred.
Det er ikke et fullstendig schizofrent virkelighetsbilde hos Venstre- og Høyresiden i Norge når det kommer til Israel/Palestina, selv om det er betydelig avstand mellom for eksempel Rødt og FrP.
Hva mener du om Norges politiske handlinger så langt? Hvordan har myndighetene spilt en rolle når det gjelder å hjelpe norsk-palestinere som befinner seg i Gaza?
Jeg er glad det er Støre og Barth-Eide som sitter med roret nå, for å si det sånn. Jeg tror Utenriksdepartementet har stått på hardt for å bistå norsk-palestinere som befinner seg på Gaza. Jeg setter stor pris på utenriksminister Barth-Eide som har advart mot vestlig dobbeltmoral i møte med Israel og Russland. Dette er veldig viktig for å motvirke mer polarisering. Jeg opplever også at han forstår alvoret i det ekstreme politiske lederskapet i Israel og deres ønske om å fjerne palestinere en gang for alle.
Når det gjelder norsk politikk må vi som engasjerer oss for et fritt Palestina bruke vår makt som velgere. Dessverre er det altfor lav valgdeltakelse blant minoritetsgrupper i Norge, spesielt blant velgere med opprinnelse utenfor Europa – som i stor grad støtter Palestina. Vi må vise demokratiske muskler, og gå til stemmeurnene og stemme på partier som er villig til å stå opp for Palestina. Sammen er vi faktisk mange og sterke.
Hvordan vurderer du den norske mediedekningen av konflikten i Palestina?
Jeg mener den har vært relativt balansert, men det har også vært en del unøyaktigheter og faktafeil. Det er krevende å være journalist og redaksjon i en det som også er en gedigen propagandakrig, men jeg synes norske medier har tatt seg opp. Det jeg har savnet mest er alle de terrorangrepene mot palestinere som skjedde før 7. oktober, som knapt fikk små notiser og ble aldri omtalt som terror. Det ble det i israelske aviser, som skrev mye om såkalte “Price tag-angrep” og bekymring for hvordan det ville føre til radikalisering blant palestinere. Aggresjonen fra både de israelske okkupasjonsstyrkene og ekstreme, statlig støttede bosettere har eskalert voldsomt de siste årene. 2022 og 2023 var de dødeligste årene på lenge for palestinerne, før 7. oktober fant sted. Det har ikke vært tilstrekkelig gjenspeilet i vestlige medier, mener jeg. Jeg mener også det ikke har vært tilstrekkelig dekket hvor ekstereme den israelske regjeringen faktisk er, og hvordan Netanyahu har gjort alt i sin makt for å ødelegge en mulighet for en palestinsk stat, inkludert sørget for å finansiere Hamas over mange år.
Hva er det pro-palestina aktivister i Norge må være oppmerksomme på? Tar de nok selvkritikk når det gjelder hva Hamas eller andre partier gjør?
Jeg er veldig opptatt av at vi som pro-palestina aktivister må være oppmerksomme og bevisste på at vårt engasjement for Palestina ikke glir over i antisemittisme. Det er en vanskelig balansegang, spesielt i en tid hvor begrepet antisemittisme også blir brukt som et våpen for å forsvare eller dekke over israelske krigsforbrytelser, men det er likefullt prinsipielt uhyre viktig mener jeg. Antisemittisme og alle former for rasisme er uakseptabelt i seg selv, og det er spesielt viktig at vi husker på at de pro-palestinske jødiske kreftene også blir rammet av antisemittisme og vi bør gjengjelde deres mot og engasjement med å også kjempe mot antisemittisme, som er et farlig og voksende problem i hele verden. Det er støtte til hele det palestinske folk som gjelder, ikke enkelte palestinske politiske partier eller fraksjoner. Det er hele det palestinske folk som angripes og utsettes for folkemord. Vi må klamre oss til internasjonal humanitær lov og være prinsipielle og konsekvente. Krigsforbrytelser må ikke aksepteres av noen.