Musikk har alltid vært forbundet til samfunnsutvikling og endring i samfunnets historiske stadier. Derfor er palestinsk musikk kanskje blant de mest interessante musikksjangerne da palestinernes hjemland fortsatt er okkupert, hvilket knytter palestinsk musikk til den politiske virkeligheten som okkupasjonen pålegger palestinerne. Denne teksten skal i korte trekk presentere utviklingen i palestinsk musikk fra perioden før Nakba og frem til 2000-tallet.
Før 1948
Kilder forteller at arenaen for palesinsk musikk eksisterte i landlige og utbane kontekster der sang utgjorde et essensielt aspekt av det sosiale livet og var et effektivt middel i kommunikasjon. “Zajaleen” ble ansatt for å fremføre på bryllup og andre arrangementer, og videreformidlet nyheter til landsbyene der de diskuterte pågående saker. Disse ikluderte: poetiske og melodiske improvisasjoner på lokaldialektene fra Al-Ataba, Al-Mijna, Al-Dala’una, Al-Murabba’, Zarif Al-Toul, og ble ofte akkompagnert av ulike former for dans.
I løpet av det første tiåret i det 20.århundre begynte man å gjøre opptak av musikken, og denne industrien utviklet seg parallelt med den som oppsto i Egypt.
Fra 1930 dukket det opp dikt og sanger som uttrykk for hverdagen under det britiske mandatet. Et eksempel på dette er sangen “From Akka Prison” i minneordet til Muhammad Jamjoum og Fouad Hijazi som ble henrettet i 1930. Flere palestinske musikere ble tatt opp på bånd på 1920- og 1930-tallet . Opptakene hadde ulike typer sang og dikt som Al-Mawal”, lystige urbane sanger som “Liali”, den populære sangen fra landsbygda “Al-Taqtuqa”, og “Al Adwar” og “Al-Muwashahat”. Melodien i sangene er emosjonelle, patriotiske, politiske og religiøse. Flere av sangerne fra denne tidsepoken, bla. Rajab Al-Akhal, Thoraya Qaddoura og Elias Awad, var anerkjente for ferdighetene i framføringen, stemmeregisteret og komposisjonen. Dette viser til at det palestinske samfunnet var i stand til å produsere fremragende musikere som leverte gode fremvisninger og talenter i det tidlige 20.århundre. Leseren kan lytte til opptaket av sangen “Moulay Kam Hamel El Nassim Salami” av “Thoraya Qaddoura” som ligger tilgjengelig på nett, og sangteksten er:
Min elskede, hvor mange ganger har brisen båret hilsene mine, hvorfor klandrer du meg og lar meg lide.
Hvor mange ganger har jeg sendt elskovsbrev, hvorfor hindrer du meg i å møte seg selv i drømmeland.
I 1936 ble radiostasjonen “Hona Al-Quds” stiftet, som senere ble Near East Radio (1941). På 40-tallet ønsket lederen for musikkavdelingen på Near Eat Radio å ta i bruk lokale instrumenter, dikt og eventyrmodeller som kunne flettes inn i en ny type sang langt unna den egyptiske “Tarab”-stilen.
Etter NAKBA
Etter Nakba ble musikere geografisk adskilt fra dem i Syria, Libanon, Vestbredden, Gaza, de okkuperte områdene, Iraw, Egypt og Jordan. Dette førte til tap av infrastruktur og tradisjonelle musikalske aktiviteter i Palesina, som igjen innebar et tap av den palesinske musikalske arenaen. Senere ansatte arabiske radiostasjoner og universiteter i Libanon, Syria og Irak palesinske musikere for sine talenter, musikalske kompetanse, evne til notelesing og komposisjon, og ferdighet i å håndtere ulike musikktyper fra regionen og resten av verden.
Den israelske okkupasjonen strammer grepet om de palestinske musikerne
Den israelske okkupasjonen hindret palestinerne på Vestbredden i å uttrykke seg fritt. Enhver som hadde en politisk mening ble utsatt for forfølgelse, fengsel, misbruk eller deportering. Mustafa Al Kurd brøt med dette da han etter Seksdagerskrigen i 1967 ble den første musikeren som trosset militærordrene ved å bidra musikalsk på politiske demonstrasjoner. Al-Kurd komponerte politiske sanger på Jerusalem-dialekten og klassisk arabisk [so that the occupation deported him] og tilbrakte ni år i eksil. Som en fortsettelse av Mustafa Al-Kurds karriere, ble Al-Bara’em Band startet av Emil og Samir Ashrawi. På 70-tallet fremførte Bara’em Band sanger med politiske, sosiale og intellektuelle tema, så vel som konsepter om frigjøring, som ble fremført i både Jerusalem og Betlehem. Én av sangene til Al Bara’em Band, der melodien og teksten kommer åpenbart fra sin tidsepoke, er “Tareeq”:
Jeg kommer fra veien langt borte
Ikke spør hvem faren eller moren min er
Jeg kjenner dem ikke
Jeg kjenner heller ikke bestefar
Familien min, familien min
Det storslåtte landet ble formet av dem
De er jorda og steinene i veggen
Ruinene fra en rasert planet
Svale skygger i en smal bekk…
Et av de mest sentrale trekkene fra tiden etter 1967-krigen er måten den palestinske sangindustrien på Vestbredden eksisterte selvstendig fra den arabiske regionen, men ikke fra resten av verden. Den var også isolert fra arabisk radio og TV-sendinger, som ikke kringkastet sanger med innhold som var politisk, opprørende, kritisk eller sosialistisk. Uansett eksisterte ikke sangene isolert fra folket.
Palestinske band som påvirket palestinsk musikk
Al-Ashkeen
På et annet sted utenfor Palestina, nærmere bestemt Syria, ble bandet “Al-Ashkeen”, “Elskerne” stiftet i 1976. Bandet ønsket å bruke sangene for å representere den kulturelle dimensjonen av den palestinske revolusjonen ved å fortelle historien til dem som jobbet for å gjøre slutt på okkupasjonen. Sangene til “Al-Ashkeen” var et historisk unntak hos flyktningers identitet. Bandet sang på lokaldialekten med tekster fra store poeterer som Samih Al-Qasim og Tawfiq Ziadeh. Banket “Al-Ashkeen” sang diktet “Jeg elsker det høyere” fra poeten Mahmoud Darwish, som sier:
Vær arrogant
Vær arrogant
Uansett hvor brutal du er
Er du, i mine øyne og kropp. en engel
Og er, som kjærligheten ville jeg skulle se deg
Vær arrogant
Vær arrogant
Uansett hvor brutal du er
Pusten din er ambra
Jorda di er sukker
Og jeg elsker deg…høyere
Sabreen
Bandet “Sabreen” ble grunnlagt i Jerusalem i 1980 og fokuserte på å utvikle den moderne palestinske sangen som reflekterte den humanitære og kulturelle virkeligheten for å uttrykke lidelsene som det palestinske folket opplevde grunnet den politiske situasjonen. Da bandet ble stiftet begynte de maskuline trekkene, som dominerte palestinsk musikk brukt i sangene til for eksempel “Al-Ashkeen”, å vike for eksmperimenter med tankevekkende melodier og narrativer i musikken til “Sabreen”. Bandet blandet elementer fra både arabisk og vestlig musikk. De brukte østlige instrumenter som oud, qawwal, bozouk og qanun, samt vestlige instrumenter som gitar, fiolin og cello, og lot seg samtidig inspirere fra andre typer musikk i verden. Den strakte seg fra indisk og afrikansk musikk til amerikansk jazz og blues. “Sabreen” fikk mange tilhengere og et stort publikum fra Vestbredden og 1948-territoriene. Én av sangene deres er “En patriotisk sang”, som gir uttrykk for hvor lenge palestinerke har levd som flyktninger utenfor landet sitt, med tekster som dette:
Solen har gått ned. Åh Gud!
Vi må skynde oss og sette vår lit i Gud
Vi må haste og skrive om historien og nå Mars
Vi må skynde oss og forsake Djevelen og forstå hvorfor han har forbannet oss i all evighet…
Første intifada: Sang som uttrykk for motstand
Da den første intifadaen brøt ut i desember 1987 begynte bandene å slå sammen trendene med nasjonale og protesterende lydbilder i musikkindustrien. Framføring av tradisjonelle palestinske folkesanger vedvarte som en uttrykksform for å vise motstand mot den israelske okkupasjonen. Dette er lett å få øye på i sangene til Lovers Band. Sangen “Zaghrdi Ya Umm al-Jadayel” oppfordrer palestinske kvinner til å være stolte av rollen som kone, mor eller søster til krigerne som har ofret seg for å frigjøre Palestina.
Etter Oslo-avtalene 1993
Få år etter at Oslo-avtalene ble signert, ble selvstendigheten som hadde preget palestinsk musikk på 70- og 80-tallet erstattet av en ny periode som kunne imøtegå markedets etterspørsel, men som likevel beholdt elementer for å protestere og vise mostand. Et eksempel på dette er sangskriveren og sangeren Rim Banna; sangene hennes tok utgangspunkt i vestlig pop-musikk som reflekterte daværende musikktrender, men som også tok i bruk tradisjonell og moderne poesi. De fleste tekstene hennes speiler den virkelige hverdagen til palestinere som lever under okkupasjon. Det innebærer forfølgelse og tvangsflytting.Sanden “Den som er borte” er et godt eksempel på dette. Tekstene sier:
Gud har blitt flyktning, herre
Selv mosketeppet ble tatt
Han solgte kirka som om den var hans
Bønneroperen ble solgt på svartebørsen
Blåste ut stjernene som viste vei for den vandrende landstrykeren
Selv våre foreldreløse mangler en far
Så ta også våre barn, herre
Andre intifada: 2000-2005
Mens første intifada så et musikalsk skifte mot det indre Palestina, altså tradisjon og kulturarv, snudde skiftet seg på nytt under andre intifada utover grensene sine, mot islamsk, arabisk og vestlig musikk. Vår tids generasjon bruker andre musikalske uttrykk som er mer tilgjengelige enn andre, for eksempel hip-hop og rap, i tillegg til typer sang du finner i den arabiske verden. Slik oppsto en ny type artister kjent for palestinsk rap, for eksempel rapperen Shabjdeed fra den palestinske landsbyen Kafr Aqab. De fleste sangene hans speiler virkeligheten som palestinere på Vestbredden lever i som følge av apartheidregimet under den israelske okkupasjonen.
Musikk blant palestinere i diaspora (Syria)
I sosiale sammenhenger blant palestinere i Syria var det ikke tradisjon for å synge populære sanger som tidligere generasjoner i Palestina sang før Nakba i 1948. Sangene ble ikke sunger i det palstinske samfunnet i Syria på grunn av mangel på midler til å bevare arven som sirkulerte i Palestina før Nakba. Derfor er det vanligere å messe og lytte til sanger om frihetsrevolusjonen og veien tilbake til Palestina. Derfor var det vanlig å lytte til sanger av Al-Ashkeen og den palstinske-syriske sangeren Abu Arab ved for eksempel bryllup.
Framveksten av internett og utstrakt bruk av sosiale medier i Syria betød at den yngre generasjonen av palestinere i Syria ble eksponert for sanger fra den palestinske kulturarven. De lyttet til for eksempel Sanaa Moussa som var kjent for å bruke den lyriske sangarven som ble messet ved ritualer under såing og høsting på landet. Palestinske sanger sirkulerte fra perioden før Nakba, under det osmanske riket og fra det britiske mandatet. Likevel har disse sangene til gode å bli sunget på sosiale arrangementer blant palestinerne i Syria.
Utviklingen av palestinske sanger siden 1.verdenskrig
Musikk har alltid vært forbundet til samfunnsutvikling og endring i samfunnets historiske stadier. Derfor er palestinsk musikk kanskje blant de mest interessante musikksjangerne da palestinernes hjemland fortsatt er okkupert, hvilket knytter palestinsk musikk til den politiske virkeligheten som okkupasjonen pålegger palestinerne. Denne teksten skal i korte trekk presentere utviklingen i palestinsk musikk fra perioden før Nakba og frem til 2000-tallet.
Før 1948
Kilder forteller at arenaen for palesinsk musikk eksisterte i landlige og utbane kontekster der sang utgjorde et essensielt aspekt av det sosiale livet og var et effektivt middel i kommunikasjon. “Zajaleen” ble ansatt for å fremføre på bryllup og andre arrangementer, og videreformidlet nyheter til landsbyene der de diskuterte pågående saker. Disse ikluderte: poetiske og melodiske improvisasjoner på lokaldialektene fra Al-Ataba, Al-Mijna, Al-Dala’una, Al-Murabba’, Zarif Al-Toul, og ble ofte akkompagnert av ulike former for dans.
I løpet av det første tiåret i det 20.århundre begynte man å gjøre opptak av musikken, og denne industrien utviklet seg parallelt med den som oppsto i Egypt.
Fra 1930 dukket det opp dikt og sanger som uttrykk for hverdagen under det britiske mandatet. Et eksempel på dette er sangen “From Akka Prison” i minneordet til Muhammad Jamjoum og Fouad Hijazi som ble henrettet i 1930. Flere palestinske musikere ble tatt opp på bånd på 1920- og 1930-tallet . Opptakene hadde ulike typer sang og dikt som Al-Mawal”, lystige urbane sanger som “Liali”, den populære sangen fra landsbygda “Al-Taqtuqa”, og “Al Adwar” og “Al-Muwashahat”. Melodien i sangene er emosjonelle, patriotiske, politiske og religiøse. Flere av sangerne fra denne tidsepoken, bla. Rajab Al-Akhal, Thoraya Qaddoura og Elias Awad, var anerkjente for ferdighetene i framføringen, stemmeregisteret og komposisjonen. Dette viser til at det palestinske samfunnet var i stand til å produsere fremragende musikere som leverte gode fremvisninger og talenter i det tidlige 20.århundre. Leseren kan lytte til opptaket av sangen “Moulay Kam Hamel El Nassim Salami” av “Thoraya Qaddoura” som ligger tilgjengelig på nett, og sangteksten er:
Min elskede, hvor mange ganger har brisen båret hilsene mine, hvorfor klandrer du meg og lar meg lide.
Hvor mange ganger har jeg sendt elskovsbrev, hvorfor hindrer du meg i å møte seg selv i drømmeland.
I 1936 ble radiostasjonen “Hona Al-Quds” stiftet, som senere ble Near East Radio (1941). På 40-tallet ønsket lederen for musikkavdelingen på Near Eat Radio å ta i bruk lokale instrumenter, dikt og eventyrmodeller som kunne flettes inn i en ny type sang langt unna den egyptiske “Tarab”-stilen.
Etter NAKBA
Etter Nakba ble musikere geografisk adskilt fra dem i Syria, Libanon, Vestbredden, Gaza, de okkuperte områdene, Iraw, Egypt og Jordan. Dette førte til tap av infrastruktur og tradisjonelle musikalske aktiviteter i Palesina, som igjen innebar et tap av den palesinske musikalske arenaen. Senere ansatte arabiske radiostasjoner og universiteter i Libanon, Syria og Irak palesinske musikere for sine talenter, musikalske kompetanse, evne til notelesing og komposisjon, og ferdighet i å håndtere ulike musikktyper fra regionen og resten av verden.
Den israelske okkupasjonen strammer grepet om de palestinske musikerne
Den israelske okkupasjonen hindret palestinerne på Vestbredden i å uttrykke seg fritt. Enhver som hadde en politisk mening ble utsatt for forfølgelse, fengsel, misbruk eller deportering. Mustafa Al Kurd brøt med dette da han etter Seksdagerskrigen i 1967 ble den første musikeren som trosset militærordrene ved å bidra musikalsk på politiske demonstrasjoner. Al-Kurd komponerte politiske sanger på Jerusalem-dialekten og klassisk arabisk [so that the occupation deported him] og tilbrakte ni år i eksil. Som en fortsettelse av Mustafa Al-Kurds karriere, ble Al-Bara’em Band startet av Emil og Samir Ashrawi. På 70-tallet fremførte Bara’em Band sanger med politiske, sosiale og intellektuelle tema, så vel som konsepter om frigjøring, som ble fremført i både Jerusalem og Betlehem. Én av sangene til Al Bara’em Band, der melodien og teksten kommer åpenbart fra sin tidsepoke, er “Tareeq”:
Jeg kommer fra veien langt borte
Ikke spør hvem faren eller moren min er
Jeg kjenner dem ikke
Jeg kjenner heller ikke bestefar
Familien min, familien min
Det storslåtte landet ble formet av dem
De er jorda og steinene i veggen
Ruinene fra en rasert planet
Svale skygger i en smal bekk…
Et av de mest sentrale trekkene fra tiden etter 1967-krigen er måten den palestinske sangindustrien på Vestbredden eksisterte selvstendig fra den arabiske regionen, men ikke fra resten av verden. Den var også isolert fra arabisk radio og TV-sendinger, som ikke kringkastet sanger med innhold som var politisk, opprørende, kritisk eller sosialistisk. Uansett eksisterte ikke sangene isolert fra folket.
Palestinske band som påvirket palestinsk musikk
Al-Ashkeen
På et annet sted utenfor Palestina, nærmere bestemt Syria, ble bandet “Al-Ashkeen”, “Elskerne” stiftet i 1976. Bandet ønsket å bruke sangene for å representere den kulturelle dimensjonen av den palestinske revolusjonen ved å fortelle historien til dem som jobbet for å gjøre slutt på okkupasjonen. Sangene til “Al-Ashkeen” var et historisk unntak hos flyktningers identitet. Bandet sang på lokaldialekten med tekster fra store poeterer som Samih Al-Qasim og Tawfiq Ziadeh. Banket “Al-Ashkeen” sang diktet “Jeg elsker det høyere” fra poeten Mahmoud Darwish, som sier:
Vær arrogant
Vær arrogant
Uansett hvor brutal du er
Er du, i mine øyne og kropp. en engel
Og er, som kjærligheten ville jeg skulle se deg
Vær arrogant
Vær arrogant
Uansett hvor brutal du er
Pusten din er ambra
Jorda di er sukker
Og jeg elsker deg…høyere
Sabreen
Bandet “Sabreen” ble grunnlagt i Jerusalem i 1980 og fokuserte på å utvikle den moderne palestinske sangen som reflekterte den humanitære og kulturelle virkeligheten for å uttrykke lidelsene som det palestinske folket opplevde grunnet den politiske situasjonen. Da bandet ble stiftet begynte de maskuline trekkene, som dominerte palestinsk musikk brukt i sangene til for eksempel “Al-Ashkeen”, å vike for eksmperimenter med tankevekkende melodier og narrativer i musikken til “Sabreen”. Bandet blandet elementer fra både arabisk og vestlig musikk. De brukte østlige instrumenter som oud, qawwal, bozouk og qanun, samt vestlige instrumenter som gitar, fiolin og cello, og lot seg samtidig inspirere fra andre typer musikk i verden. Den strakte seg fra indisk og afrikansk musikk til amerikansk jazz og blues. “Sabreen” fikk mange tilhengere og et stort publikum fra Vestbredden og 1948-territoriene. Én av sangene deres er “En patriotisk sang”, som gir uttrykk for hvor lenge palestinerke har levd som flyktninger utenfor landet sitt, med tekster som dette:
Solen har gått ned. Åh Gud!
Vi må skynde oss og sette vår lit i Gud
Vi må haste og skrive om historien og nå Mars
Vi må skynde oss og forsake Djevelen og forstå hvorfor han har forbannet oss i all evighet…
Første intifada: Sang som uttrykk for motstand
Da den første intifadaen brøt ut i desember 1987 begynte bandene å slå sammen trendene med nasjonale og protesterende lydbilder i musikkindustrien. Framføring av tradisjonelle palestinske folkesanger vedvarte som en uttrykksform for å vise motstand mot den israelske okkupasjonen. Dette er lett å få øye på i sangene til Lovers Band. Sangen “Zaghrdi Ya Umm al-Jadayel” oppfordrer palestinske kvinner til å være stolte av rollen som kone, mor eller søster til krigerne som har ofret seg for å frigjøre Palestina.
Etter Oslo-avtalene 1993
Få år etter at Oslo-avtalene ble signert, ble selvstendigheten som hadde preget palestinsk musikk på 70- og 80-tallet erstattet av en ny periode som kunne imøtegå markedets etterspørsel, men som likevel beholdt elementer for å protestere og vise mostand. Et eksempel på dette er sangskriveren og sangeren Rim Banna; sangene hennes tok utgangspunkt i vestlig pop-musikk som reflekterte daværende musikktrender, men som også tok i bruk tradisjonell og moderne poesi. De fleste tekstene hennes speiler den virkelige hverdagen til palestinere som lever under okkupasjon. Det innebærer forfølgelse og tvangsflytting.Sanden “Den som er borte” er et godt eksempel på dette. Tekstene sier:
Gud har blitt flyktning, herre
Selv mosketeppet ble tatt
Han solgte kirka som om den var hans
Bønneroperen ble solgt på svartebørsen
Blåste ut stjernene som viste vei for den vandrende landstrykeren
Selv våre foreldreløse mangler en far
Så ta også våre barn, herre
Andre intifada: 2000-2005
Mens første intifada så et musikalsk skifte mot det indre Palestina, altså tradisjon og kulturarv, snudde skiftet seg på nytt under andre intifada utover grensene sine, mot islamsk, arabisk og vestlig musikk. Vår tids generasjon bruker andre musikalske uttrykk som er mer tilgjengelige enn andre, for eksempel hip-hop og rap, i tillegg til typer sang du finner i den arabiske verden. Slik oppsto en ny type artister kjent for palestinsk rap, for eksempel rapperen Shabjdeed fra den palestinske landsbyen Kafr Aqab. De fleste sangene hans speiler virkeligheten som palestinere på Vestbredden lever i som følge av apartheidregimet under den israelske okkupasjonen.
Musikk blant palestinere i diaspora (Syria)
I sosiale sammenhenger blant palestinere i Syria var det ikke tradisjon for å synge populære sanger som tidligere generasjoner i Palestina sang før Nakba i 1948. Sangene ble ikke sunger i det palstinske samfunnet i Syria på grunn av mangel på midler til å bevare arven som sirkulerte i Palestina før Nakba. Derfor er det vanligere å messe og lytte til sanger om frihetsrevolusjonen og veien tilbake til Palestina. Derfor var det vanlig å lytte til sanger av Al-Ashkeen og den palstinske-syriske sangeren Abu Arab ved for eksempel bryllup.
Framveksten av internett og utstrakt bruk av sosiale medier i Syria betød at den yngre generasjonen av palestinere i Syria ble eksponert for sanger fra den palestinske kulturarven. De lyttet til for eksempel Sanaa Moussa som var kjent for å bruke den lyriske sangarven som ble messet ved ritualer under såing og høsting på landet. Palestinske sanger sirkulerte fra perioden før Nakba, under det osmanske riket og fra det britiske mandatet. Likevel har disse sangene til gode å bli sunget på sosiale arrangementer blant palestinerne i Syria.
Legg igjen en kommentar