Hva er det som gjør Egypt til et unntak?
Etter å ha blitt tvunget til å flytte etter aggressiv bombing, utstrakte ødeleggelser og militære instrukser på ordre fra sionistiske israelere om å dra sørover, befinner nesten 1,7 millioner mennesker på Gaza seg innesperret på et område som er mindre enn 65 kvadratkilometer. De må holde ut de forferdelige omstendighetene midt på vinterstid, leve med ekstrem sult, takle kulden og lage provisoriske leire for å søke ly. Denne syklusen av tvangsflytting er ikke noe nytt for folket på Gaza. Helt siden 1948 har de måttet gjennomgå brutal behandling fra sionistiske israelere. Mer enn 60 prosent av folket på Gaza flyktet fra Sør-Palestina i 1948.
I 1948 ble palestinere tvunget til å forlate hjemmene og levebrødet sitt i frykt for den uhyggelige planen Dalet, en “mesteridé” av det sionistiske militæret som hadde mål om å utslette det historiske Palestina, den gang under et britisk mandat, for å forberede grunnleggelsen av en israelsk stat. Denne planen, som et symbol av sionistisk ideologi, besto av en serie militære metoder der jødiske styrker kan tvangsflytte palestinerne. Det innebar ødeleggelsen av flertallet av palestinske arabere for å oppnå fait accompli som staten Israel ble grunnlagt på. Den sionistiske politikken av “overføring” sikret at de kunne viske ut landsbyer, drepe sivile og tvinge folk til å forlate hjemmene ved bruk av psykologisk krigføring og massakre. Politikken gav også lov til å kutte vann- og matforsyninger samt undergrave den økonomiske strukturen, som Ilan Pappe undersøkte i “The Ethnic Cleansing of Palestine”.
Palestinere måtte søke trygghet i omkringliggende land. Den geografiske nærheten og sosiale båndene veide tungt i valget av hvor de reiste. Flertallet dro til området som kalles Vestbredden og Gazastripen, mens resten dro til Libanon, Syria og Jordan. Sistnevnte var vert i 1951 for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, UNRWA, som tilbyr støtte og grunnleggende utdannelse med egne skoler, helsehjelp i klinikker i flyktningleire og ubebodde utbane strøk eller landområder med palestinske flyktninger.
13.000 palestinere reiste til Egypt der de hadde slektninger eller jobbforbindelser. De ble satt i karantene i to midlertidige leire som kommet et par tusen mennesker nordvest på Sinai (Azarita og Qantara Sharq) da politikken i landet ikke ønsket å huse flyktninger på egne territorier. En leir ble etablert i Abbasieh i Kairo, men ble senere demontert på 80-tallet og beboerne måtte dra til andre urbane områder i Kairo. Det var hovedsakelig til Ain Shams og Madinet El Salam. Etter 1952 med Gamal Abdul Nassers revolusjon og panarabiske støtte, fikk palestinerne grunnleggende rettigheter og et egyptisk reisedokument nettopp for palestinere. Dette lot dem bosette seg i Egypt og fikk muligheter til å få høyere utdannelse og bli rekruttert til jobber i offentlig sektor. Denne “gyldne æraen” ble formalisert i 1962 med en ordre som formelt anerkjente palestinerne som unntak fra generelle regler for utlendinger, og gav dem tillatelse til å trå inn i offentlig sektor på lik linje med egypterne.
Da kulturministeren ble drept i 1978 av Abu Nidal Al Banna, en palestinsk leiesoldat, gikk palestinerne fra å ha privilegier på lik linje med statsborgere til å bli behandlet som utlendinger. Dette markerte et politisk skifte i det palestinsk-egyptiske forholdet da palestinernes mistet rettigheter og privilegier som de aldri fikk tilbake. Lovene ble endret der palestinere ble klassifisert som “utlendinger”. Som en av deltakerne i Flyktningkonvensjonen i 1951, nektet Egypt å ta i bruk artikkel 1 D fra 2002. Artikkelen forklarer at flyktninger som ikke er under beskyttelse fra en FN-organisasjon, har ipso facto rett på beskyttelse og assistanse fra FN høykommissær for flyktninger, UNHCR. Palestinere ble plutselig ekskludert fra rettigheter de en gang hadde nytt godene fra og ble marginalisert fra tilgang på rettigheter under den internasjonale flyktningretten, til tross for at de ikke hadde mottatt hverken støtte eller beskyttelse fra noe FN-organ. Dette har etterlatt palestinerne i limbo med begrensede rettigheter med oppholdstillatelse, men ingen rettigheter som flyktninger.
Minst tre generasjoner i dagens Egypt, særlig dem med palestinske foreldre, har gått glipp av muligheten til å klatre opp i samfunnslagene og i yrkeslivet. Endringen i måten palestinske studenter behandles på har hindret dem i ta høyere utdannelse. En ministeriell avgjørelse i 1978 påla palestinske studenter å overføres fra offentlige til private skoler der utdannelse har blitt dyrt og krevende å få tilgang på grunnet prisen på skolepengene. Uten god utdannelse har palestinere ikke vært i stand til å konkurrere om yrkesjobber der de må skaffe lisens for å jobbe der regulasjoner begrenser antall “utlendinger” i alle selskap til 10 prosent.
Man har anslått at ca. 200 000 palestinere bor i Egypt, spredt på tvers av ulike distrikter sentralt og nord i Egypt. De deltar sosialt, yrkesmessig og kulturelt med egyptere, og former bånd som arabere, muslimer, naboer. De former bånd spesielt som palestinere med forbindelser til historien og de hellige stedene i Palestina. I årenes løp har ekteskap mellom egyptere og palestinere visket ut forskjeller basert på utseende og dialekt, hvilket gjør det vanskelig å skille palestinere fra egyptere. Ulike faktorer har påvirket måten palestinsk identitet formes i Egypt. I intervjuene som jeg brukte i forskning mellom 2001-2003 fant jeg ikke et markant mønster for slik identitet; enkelte palestinere vil assimilere seg sosialt der de har færre rettigheter, men sterkere bånd til egypterne. Andre har en dypere følelse av sin palestinske identitet og tilhørighet, til tross for god sosial integrering.
På grunn av geografisk nærhet og sosiale forbindelser er palestinerne på Gaza fullt klar over utfordringene som palestinerne i Egypt møter på. Flere individer jeg intervjuet for boka jeg arbeidet med mellom 2001-2003 nevnte at de fikk økonomisk støtte fra slektninger i Gaza, og ikke omvendt. Disse palestinerne på Gaza, som har opplevd tvangsflytting minst to ganger i livet, er sterkt imot enda en folkevandring, spesielt til Egypt. Den brutale behandlingen som sionistiske amerikanske styrker har utøvd mot sivile på Gaza er en gjenfortelling av Plan Dalet fra 1948: skap frykt med grusomme handlinger og folkemord, tving dem til å forlate eiendelene og eiendommene sine, jevn hjemmene med jorden slik at de ikke kan returnere, og stans livsnødvendige forsyninger som rent vann og strøm slik at folket søker flukt andre steder. Til tross for all motgangen understreker palestinernes ufravikelige besluttsomhet om å ikke forlate landet sitt at de nekter å akseptere å leve med begrensede rettigheter eller verdighet utenfor sitt palestinske hjemland.
Legg igjen en kommentar