Det palestinske flyktningespørsmålet er et av de eldste uløste flyktningproblemene i verden. I dag er 5,8 millioner palestinske flyktninger registrert som “Palestina- flyktninger», og mange av dem bor i flyktningleirer over hele Midtøsten. Mange av de som ikke er offisielt registrert, er likevel statsløse og spredt over hvert kontinent og nesten hvert land.
Det internasjonale samfunnet, representert først av Folkeforbundet og senere FN, bidro til det palestinske flyktningproblemet. De skapte juridiske og politiske forhold for territoriell ekspansjonisme og imperialistisk dominans. Etter første verdenskrig delte de europeiske seierherrene det store, multietniske osmanske riket. De skapte nye stater der det før ikke var nasjonale grenser. Dette førte til britisk kolonistyre over Palestina.
I 1917 signerte britene Balfour-erklæringen. Den støttet et jødisk hjemland i Palestina. På den tiden var 90 prosent av den lokale befolkningen arabisk-palestinere. De ga ikke sitt samtykke, og deres krav ble ikke anerkjent.
Balfour-erklæringen ble inkorporert i det britiske mandatet over Palestina, noe som la til rette for fremveksten av sionistbevegelsen og økende jødisk innvandring til Palestina. Sionismen, som ideologi og bevegelse, oppsto som et svar på økende antisemittisme og fascisme i Europa og Russland. Den anså etableringen av en jødisk stat i Palestina som en løsning på «det jødiske spørsmålet».
I britisk-styrte Palestina, økte spenningene mellom lokale palestinske samfunn og sionistbevegelsen med økende jødisk innvandring og landran. Bakgrunnen for den økte jødiske innvandringen inkluderte det faktum at mange europeiske land hadde stengt sine dører for forfulgte jødiske flyktninger, til tross for at de visste om den nazistiske antisemittismen og økende nazistisk forfølgelse i mellomkrigstiden.Antisemittisme og forfølgelse kulminerte i det industrielle folkemordet på seks millioner jøder under den andre verdenskrigen.
I 1947 annonserte britene sine planer om å trekke seg ut og overføre sitt mandat over Palestina til FN. Som et forsøk på å løse «Palestina-spørsmålet», stemte FNs generalforsamling i november 1947 for å dele Palestina i to stater, en jødisk og en arabisk stat, gjennom Resolusjon 181. Denne resolusjonen førte imidlertid ikke til noen løsninger, men signaliserte i stedet starten på en krig. Den første fasen av krigen raste mellom sionistiske tropper, britene og lokale palestinere, og den andre fasen var en regional krig. Nabolandene gikk inn i striden dagen etter at David Ben Gurion, en fremtredende jødisk leder, proklamerte opprettelsen av den nye staten Israel 14. mai 1948.
Under krigen flyktet rundt 750 000 palestinere fra hjemmene sine til områder utenfor det som ble den nye staten Israel. I historisk forskning er det konsensus om at Israel hovedsakelig var skyld i denne fordrivelsen, gjennom vold, massakrer, propaganda og direkte deportasjoner. Nesten to-tredjedeler av den lokale palestinske befolkningen ble spredt i regionen, mange til Libanon, Syria, Jordan og de nye geografiske enhetene Vestbredden og Gazastripen. Palestinere refererer til denne opplevelsen som «Nakba», eller «katastrofen».
I 1949, da krigen sluttet, opphørte Palestina å eksistere på noe kart. Selv om FNs delingsplan fra 1947 hadde definert 56 prosent av det britiske mandatet Palestina for den jødiske staten, erobret israelske styrker under krigen territorier langt utover de landområdene som var satt til side for dem, og koloniserte 78 prosent av Mandat-Palestina. Mindre enn ti prosent av de opprinnelige innbyggerne i disse landene forble i sine hjem, og dermed ble palestinerne en flyktningenasjon.
Den uendelige midlertidighet
På høsten i 1948, under krigen i Palestina og som et direkte svar på den påfølgende flyktningkrisen, vedtok FNs generalforsamling Resolusjon 194. Resolusjonen la grunnlaget for retten til at palestinske flyktninger skulle returnere og/eller motta kompensasjon. Resolusjonen opprettet også FNs forsoningskommisjon for Palestina (UNCCP) og ga den i oppgave å utvikle en varig og rettferdig løsning på flyktningkrisen, gjennom repatriering, integrering, rehabilitering og kompensasjon.
UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, ble etablert i desember 1949 gjennom Resolusjon 302. Mandatet var å gi midlertidig hjelp til flyktningene og skape arbeidsprogrammer i samarbeid med vertslandene inntil UNCCPs arbeid kunne nå en politisk løsning.
Formelt eksisterte UNCCP gjennom 1950-tallet, men det var en struktur lammet av inaktivitet. Uenigheter mellom USA, FN, Israel og arabiske stater etter krigen i 1948 undergravde ethvert seriøst forsøk på en rettferdig politisk løsning. FN-tjenestemennene endret da fokus fra å løse det politiske problemet til å håndtere humanitære kriser i stedet.
Siden 1950 har FNs generalforsamling fornyet UNRWAs mandat hvert tredje år – og tilbyr midlertidig hjelp, grunnleggende utdanning og helsetjenester i påvente av en politisk løsning.
UNRWA tilbyr ikke beskyttelse – dvs. “varige løsninger» – som tilbys alle andre flyktninger gjennom mandatet til FNs flyktningorgan (UNHCR). Palestinere kan derfor ikke gjøre individuelle krav på varige løsninger, eller en vei mot statsborgerskap gjennom retur, repatriering eller lokal integrering. Sytti år senere forblir palestinerne under detteregimet av «den uendelige midlertidigheten» og opererer nå i arenaer sammen med andre flyktninger i et tilsynelatende uendelig mønster av politisk inaktivitet og internasjonal likegyldighet.
En tredjedel av de palestinske flyktninger bor i dag i flyktningleire i regionen. Tusenvis av flyktninger har levd med spenningen mellom det midlertidige og det permanente. Repatrieringsretten fastslår at flyktningene har rett til å returnere til sine hjem, men etter hvert som tiden har gått, har mange fryktet å bli sett på som permanent bosatt i leirene.
Legg igjen en kommentar