Syria, Ukraina og å knytte bånd gjennom aktivisme

241

Vennskap og aktivisme i eksil i Tyskland

Artikkelen er skrevet av Ameet Al Halbi: Fotojournalist fra Syria.

Artikkelen publiseres i samarbeid med Syria Untold Story.

Da jeg kom til Paris i 2017 ble jeg fortalt at eksil er en sosial tilstand. Jeg har alltid hatt et ønske om å skape små historier som tar for seg temaet eksil. Det var slik jeg møtte Polina fra Moskva og Wafa fra Damaskus. Begge er aktivister som lever ut drømmen om frihet. De bryter reglene. Og de bryr seg om den ukrainske og palestinske saken like mye som friheten i sine egne land: Russland og Syria. Jeg tilbrakte nylig ei uke med dem i Berlin der de overbeviste meg om at eksil heller er en sinnstilstand. Til tross for sine ulike bakgrunner er Polina og Wafa blant de mest positive og omsorgsfulle menneskene jeg noensinne har møtt.

Forleden tok jeg bussen fram og tilbake fra Berlin i 17 timer. Nesten like mange timer som jeg tilbrakte på bussen da den russiske hæren kastet ut befolkningen i Aleppo desember 2016. Da hadde vi stått i en syv måneder lang beleiring uten noe kontakt med omverdenen. Den mest brutale følelsen du kan kjenne på er å bo i eksil i ditt eget hjem.

I 2011 sto Syria midt oppi en revolusjon. Jeg og Wafa deltok i disse fredelige demonstrasjonene for å gjøre krav på våre grunnleggende menneskerettigheter, verdighet og frihet. Hvis noen på det tidspunktet hadde fortalt oss at det skulle bli krig, at vi skulle miste fedrene våre, at vi en dag skulle møtes i Berlin for å berette om håpet og skuffelsene våre, hadde vi ikke trodd dem. Vi våget å drømme, og drømmen ble et mareritt. 

Da Wafa fortalte meg om faren sin virket det som ei kule i hjertet hennes. Jeg kunne kjenne smerten hennes og min egen smerte lød som et ekko. Faren

min hadde på seg en hvit hjelm i Aleppo. Han ble drept i løpet av krigen; jeg trenger ikke å slepe med meg håpet om at han kommer tilbake. Wafas far var aktivist. Han ble arrestert for ni år siden i Damaskus og ingen har hørt fra ham siden. Håpet til Wafa er kilden til sin bunnløse motivasjon for humanitært arbeid. 

Siden vi gikk i disse demonstrasjonene for elleve år siden, har det syriske regimet som mottar støtte fra Russland arrestert nesten 100 000 mennesker for å terrorisere befolkningen. De arresteres både med og uten grunn. Det samme regimet har også tatt livet av mer enn 350 000 mennesker for å styre landet med smerte og frykt. Enhver hadde til slutt blekna i arbeidet med å bringe noen de har kjær tilbake til livet. Men ikke Wafa. I stedet prøver hun å motstå smerte og glemsel. Hun velger å være journalist og aktivist, og lener seg på et håp som ikke trenger rettferdighet for å overleve. 

Wafa bor i Berlin i et lite rom fylt av Frida Kahlo-sitater og bilder av faren hennes. Hun lever livet litt for sin egen skyld, og enda mer for de 100 000 innsatte i Assads fengsler. Hun beskriver seg selv om datteren til Ali Mustafa i biografien sin på Instagram. “I over ni år har jeg aldri sluttet å undre meg over om pappa er i live eller død. Jeg har ikke sovet ei eneste natt uten å forestille meg at pappa er sulten, kald eller sliten. Drømmer han, synger han, vil han komme tilbake eller ei?” På toppen av det hele engasjerer hun seg like mye i Ukraina- og Palestina-saken som i friheten til landet og faren sin. 

20.mai 2022, årevis etter kamp for menneskerettighetene og friheten til faren Ali Mustafa, mottok Wafa Pimentel Fonseca-prisen som anerkjenner kvinnelige journalister. Samme måned kom nyhetene om regimets nyligste amnesti-forskrift som ble tildelt politiske fanger. Syriske familier ventet i spenning for å se hvem som ville bli løslatt. “Jeg speider etter navnet til faren min blant alle navnene”, skrev Wafa på Instagram. “Hver gang jeg leser navn ‘Ali’ hopper hjertet mitt over ett slag, og hver gang jeg leser etternavnet strammer det seg i brystet.”

Dette minner oss alle om at det syriske regimet fortsatt har makta. Regimet prøvde til og med å sende styrkene sine til Ukraina for å støtte krigen til

Wafa m’a dit que toutes ses photos avaient l’air tristes et fatiguées, puis nous avons décidé de faire de belles photos, des couleurs, des roses, de Frida Kahlo, de l’espoir, de la vie., de chez elle a Berlin 15/05/2022

Wafa bor i Berlin i et lite rom fylt av Frida Kahlo-sitater og bilder av faren hennes

Russland. Det er umulig å forestille seg hvor mange flere fedre det er som fortsatt kan bli drept. Hvor mange er allerede døde, eller skal snart dø? Hvor mange døtre, sønner, søstre, brødre, mødre, fedre og elskere må lære å leve med tap, forventning og håp i det uendelige?

“Rettferdighet finnes ikke i denne verdenen, men taushet er en politisk stillstand som støtter lovbryterne”, skrev Wafa på nett. “Dette er grunnen til at vi må rope så mye”.

Den russiske dramatikeren Tsjekhov satte ord på den mest dramatiske tilstanden i stykket Onkel Vanja: Mangel på liv. “Livet er bortkasta på feil person, feil jobb, feil sted, feil livsvalg.” Første gang du leser orda til Tsjekhov virker de logiske. Men det er langt fra enkelt å ta disse avgjørelsene. Det er ikke verre å fylle 20 enn det er å bli jaga av politiet eller finne ut at faren din ikke støtter valgene dine. 

Nettopp dette skjedde med Polina da hun tok opp kampen mot Vladimir Putin. Hun skulle egentlig begynne på en kjemi-skole i Moskva og være med venner og familie, men politiet sperret leiligheten hennes 6.januar 2022 grunnet den politiske aktivismen hennes. Hun ble anholdt i to dager for sine prinsipp og engasjement. Det ble siste støtet som fikk henne til å forlate hjemlandet. Det eneste hun tok med seg var bamsen Uchikuvshinum som et minne fra barndommen på en syv dager lang busstur. 

Putin hevder at han forsvarer landet sitt og Syria. Men han er årsaken til at jeg og Polina dro hjemmefra og møttes i Berlin i dag. Russland og Syria er kjent for å være farlige steder fylt av undertrykkelse og krig. Men disse stedene var våre vakre hjem, fulle av farger og nydelige sanger som vi delte med hverandre. Det er ikke tilfeldig at vi tok FCK PTN-bildet foran den russiske ambassaden i Berlin. Jeg vil benytte anledningen til å takke butikkselgeren som solgte oss genseren til halv pris da han hørte historiene våre!

Polina er bare 20 år, men bevisstheten og måten hun ser på livet gjør henne mye eldre. Hun anser Berlin for å være en kjølig by. Hun tilbringer aller mest

tid i gata der den russiske ambassaden ligger for å fortsette felttoget mot krigen i Ukraina. Hun vier resten av tida si til å besøke museer og forstå konflikter opp igjennom historien. 

I stykket sitt fortalte Tsjekhov om flere valg som virker logiske. I praksis er de fylt av vanskeligheter og utfordringer. Likevel førte disse valgene Polina til et liv som passer henne bedre. Snart skal hun forlate Berlin og studere statsvitenskap ved New York University i Abu Dhabi. Hun er motivert og har allerede begynt å lære arabisk. En ny verden, ny kultur og et nytt eventyr venter henne her. 

Ameet Al Halbi
WRITEN BY

Ameet Al Halbi

Fotojournalist fra Syria.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.