«Jeg prøvde ofte å snakke med mannen min for å forstå hvorfor han var så støtt av meg. Han fortalte meg etter flere avvisninger at «Jeg klarer ikke å være nær deg. Jeg klarer ikke engang å se på deg. Jeg aner ikke hva som skjedde med deg i fengsel, og ingenting garanterer for at ingen har tatt på deg»,
forteller Aliaa.
Da hun var i fengsel, drømte hun ofte om det øyeblikket hun skulle bli løslatt og dra hjem. Nå er hun tidlig i tyveårene. Som tenåring ble hun arrestert tidlig i 2015 av Air Force Intelligence Directorate i Damaskus for sitt arbeid i media.
«Da jeg var i fengsel, tenkte jeg alltid på foreldrene mine og situasjonen deres. Jeg drømte om å kunne holde barna mine tett inntil meg, slik alle innsatte gjør. Jeg ventet tålmodig på å bli løslatt. Jeg holdt ut den fysiske og psykiske smerten, og stod på stedet hvil slik at jeg kunne se barna mine igjen, forteller hun SyriaUntold.
Aliaa satt i fengsel i omtrent seks måneder, og ble løslatt sent i 2015. Hun hadde håpet at miljøet hennes skulle ønske henne velkommen tilbake, særlig med tanke på sitt politiske ståsted og mediearbeid som hadde fått henne arrestert. Men så oppdaget hun at ektemannen avviste henne.
Livet etter fengsel: Samfunnet jakter på eks-innsatte
Det har gått et tiår siden den syriske revolusjonen og konflikten brøt ut, og aktivister og mediepersoner har blitt arrestert av nesten alle politiske og militære partier. Det syriske regimet står bak flertallet av især arresterte kvinner.
I fjor publiserte Syrian Network for Human Rights en rapport som stadfestet at «intet mindre enn 9668 kvinner har blitt arrestert eller kidnappet ved tvang av nøkkelfigurer i Syria i tidsrommet mars 2011-mars 2020. Dette inkluderer 8156 arresterte eller kidnappede borgere av styrkene til regimet.»
Etter at Alia ble løslatt, skulle hun ønske at hun aldri hadde sluppet ut. Hun innså at det ville bli umulig å reparere forholdet til ektemannen slik de levde etter fengselstiden hennes. Det ville bli vanskelig å holde ut stigmatiseringen av å ha vært i fengsel, og de konstante spørsmålene hun ville få fra dem rundt henne.
Hun var ikke alene. En rapport frå Women Now 2020, en syrisk organisasjon for kvinnerettigheter, oppdaga at flere kvinner som kom ut fra syrisk fengsel møter stigmatisering fra miljøa sine i etterkant.
Det ville bli vanskelig å holde ut stigmatiseringen av å ha vært i fengsel, og de konstante spørsmålene hun ville få fra dem rundt henne.
«En sentral opplevelse som flere kvinner hadde…var den voldsomme reaksjonen de møtte når folk miljøet deres fant ut at kvinnene hadde væte i fengsel», fortalte rapporten. Noen av kvinnene blei visstnok tvunget til å gifte seg, eller satt i husarrest av familiemedlemmene for å «vaske vekk skammen.»
Aliaa følte at hun trengte å separere seg fra mannen sin fordi han var krass mot henne. Nå er hun 23 år gammel, jobber fortsatt i media, og bor med barna sine utenfor Damaskus. Hun prøver å reparere de «knuste bitene» inni seg – de som brast i stykker etter oppholdet i fengsel og mannens hensynsløshet.
Kroppen min skal ikke utnyttes
Wissam* ble arrestert i Deir al-Zour i 2013 for sitt menneskerettighetsarbeid. Året etter ble hun overført til Adra fengsel i nærheten av Damaskus, og ble løslatt av Counter-Terrorism Court etter at de oppdaget at hun visstnok hadde forbindelser til Free Syrian Army (FSA).
Hvis en mann vil fri til en av søstrene mine og finner ut at jeg har vært i fengsel, ombestemmer han seg.
Hun sier at foreldrene og nære venner fra barneskoletida har vært støttende, men slektningene og bekjente mener hun bare har å klandre seg selv for å bli arrestert.
«Foreldrene mine er under stort press, og det er de som må betale prisen. Vi er seks jenter og én gutt. Hvis en mann vil fri til en av søstrene mine og finner ut at jeg har vært i fengsel, ombestemmer han seg. Jeg blir alltid så satt ut av dette fordi det var jeg som ble arrestert, ikke søsteren min!» forteller hun SyriaUntold og #ForJustice-kampanjen.
En rapport fra 2015 om kvinner i fengsel i Syria laget av Euro-Mediterranean Foundation of Support to Human Rights Defenders, oppdaget at folk fra miljøet til kvinnen som satt i fengsel har en tendens til å distansere seg fra henne og familien.
«På grunn av stigmaet rundt voldtekt og seksuell trakassering [som ofte skjer i syriske fengsel], pleier folk å holde seg unna familien til kvinnen som er eller har vært i fengsel. Som resultat av dette, blir kvinnene fryst ut av miljøet eller familien etter at de blir løslatt», påpekte rapporten.
Etter at Wissam ble løslatt, forsøkte hun å gå videre med livet sitt: hun mangla bare to universitetseksamener for å få vitnemålet. Men hun var ikke trygg i møte med menns påtrengende atferd mor kroppen hennes.
Hvis en mann vil fri til en av søstrene mine og finner ut at jeg har vært i fengsel, ombestemmer han seg. Jeg blir alltid så satt ut av dette fordi det var jeg som ble arrestert, ikke søsteren min!
Wissam
«Jeg stod med vennen min fra universitetet da en sterk vind blåste så hard i sjalet mitt, og litt av skulderen min kom til syne. Han prøvde å rette på sjalet mitt, men jeg sa at jeg ikke likte å bli tatt på. Han svarte krast «Du har fortsatt ikke glemt måten de tok på deg der inne, har du vel?». Jeg var sjokkert og målløs. Vanligvis er jeg rask på å svare, men jeg var altfor forbauset der og da. Jeg husker det fortsatt, og aner ikke hva jeg skal si. Jeg hadde ikke peiling på hvilken følelse jeg satt med. Vemmelse eller hat? Jeg vet ikke. Det var en blanda følelse, og jeg ble veldig såret,» sier hun.
Jeg følte at noen behandlet meg som ødelagt gods. De trodde at hvis jeg hadde vært i fengsel, hadde jeg uten tvil blitt voldtatt og derfor klar til å ha sex. Menn prøvde seg på meg, og hintet til å ville ligge med meg. Andre tenkte at menn kanskje ville gifte seg med meg for å dekke over skammet, og at jeg derfor ville stå i gjeld til dem.»
Nå bor Wissam i Sanliurfa som ligger sør i Tyrkia, der hun og andre kvinner som henne har etablert The Syrian Women Survivors Organization. Det er en politisk og rettighetsfokusert gruppe. De prøver å nå ut til andre eks-innsatte kvinner (og menn) for å gi dem et talerør ved å tilby sosiale og bemyndigende aktiviteter.
«Jeg er stolt av datteren min»
I 2012 dukket Alaa Morelli opp på en syrisk statskanal under pseudomynet Binan al-Hassan. Staten hadde tvunget henne til å stille opp. De kringkastet et eksklusivt intervju med henne under påskuddet av at hun tilsynelatende hadde kommet med falske anklagelser mot Al Jazeera. Hun ble arrestert mens hun fortsatt gikk på universitetet, og mottok en tiltale som ble laget på forhånd.
«Etter at jeg dukket opp på TV, begynte folk å besøke oss», erindrer Alaa. «Faren min støttet meg. Han reiste seg, og sa med klar og tydelig stemme at jeg var på TV og en heltinne i hans øyne.»
I 2013 ble en dokumentar om tre kvinnelige innsatte vist av en kanal som støttet regimet: Sara al-Alou, Fatima Faroukh og Ferial Abdul Rahim. De ble tvunget til å snakke om å utføre «seksuell jihad med bevæpnede menn fra motstandsbevegelsen.»
Året etter viste regimet et intervju med Rawan Kaddah som bare var 17 år gammel. Episoden som het «En far selger sin datters ære» viste Rawam som snakket om måten faren tvang henne til å ha sex med krigere fra motstandsbevegelsen. Ha i mente at Rawan bare sa disse tingene fordi det syriske regimet tvang henne til dette.
The Syrian Network for Human Rights dokumenterte i en rapport fra 2015 om måten det syriske regimet tvang elleve kvinner og jenter til å «tilstå» på TV at de hadde hatt sex med motstandskjempere etter foreldrenes ønske.
Denne praksisen i det syriske regimet utgjør brudd på internasjonale normer, slik som tilleggsprotokollen Protokoll II i Geneve-konvensjonene. Den forbyr lemlestelse, tortur, brutal og umenneskelig behandling av innsatte, gisseltaking og urettferdige rettsaker.
“Faren min støttet meg. Han reiste seg, og sa med klar og tydelig stemme at jeg var på TV og en heltinne i hans øyne.”
Talal Mustafa, sosiolog og forsker ved Harmoon Center for Contemporary Studies, sier at diktatorskap ofte bruker systematisk vold mot kvinner fordi de forstår hvordan konservative miljøer er – inkludert det syriske samfunnet. Han sier at sikkerhetsstyrker arresterer kvinner ikke bare for å tprturere dem, men for å svekke moralen i miljøet deres.
«Det er et spørsmål om tradisjonelle verdier som svekker kvinners rolle i å bære fram verdier som ære og kyskhet. Folkeopinionen er at, selv om kvinnen ikke har blitt trakassert og voldtatt i fengsel, at fengselsoppholdet svekker tiltroen til oppførselen hennes», legger Mustafa til.
Nå bor Alaa med ektemannen og fem barn i Antakya i Tyrkia, og jobber med The Syrian Women Survivors Organization.
Overdrevet omsorg er ikke løsningen
Sahbaa al-Khord er en psykolog som jobber med kognitiv atferdsterapi. En del av terapien for eks-innsatte kvinner er å bemyndige dem slik at de takler møtet med samfunnets oppfatning av hvem de er, og derfra komme seg på arbeidsmarkedet og forbedre forholdet til slektningene sine.
Det er også viktig å forhøye selvbildet deres, og gjøre dem til en del av samfunnet. Dette er spesielt viktig med tanke på endringene de har vært gjennom slik som separasjon fra ektefelle, eller mangel på kontakt med barna eller foreldrene sine.
«Jeg håper at det ikke er mulig å overdrive i omsorgen for eks-innsatte kvinner, eller at folk ikke bombarderer dem med spørsmål», sier al-Khodr. «Det holder å behandle dem som kvinner som har vært gjennom en bestemt erfaring som følge av krigen, men som til slutt overlevde.»
*Noen navn har blitt endret for å bevare anonymiteten til intervjuobjektene.