Alle mennesker er forskjellige, og reagerer ulikt på hendelser i livet. Likevel er det noen følelser som er vanlige når man opplever noe skremmende og overveldende; som frykt, sinne og nummenhet. Blir man utsatt for vold på gaten kan man utvikle frykt for å gå ute alene, eller for andre ting som kan minne om volden. Man kan kjenne på et sinne mot gjerningspersonen, eller føle seg kald, tom, uten følelser i det hele tatt.
Hos personer som er utsatt for seksualisert vold (voldtekt eller seksuelle overgrep) er alle disse reaksjonene vanlig. I tillegg er det vanlig å kjenne på sterk skam, og for noen, skyldfølelse. Hvorfor er det slik? Og hvilke konsekvenser har det at mennesker som er utsatt for voldtekt kjenner på skam?
I Norge er voldtekt definert slik: å ha seksuell omgang ved bruk av tvang, trusler, makt eller vold, å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs, sover eller er så full at de ikke er i stand til å vise at de ikke har lyst. I tillegg blir all seksuell ungdom med barn under 14 definert som voldtekt.
Andre land har andre definisjoner av voldtekt og seksuelle overgrep. For eksempel er det noen land som ikke har lover mot seksuell omgang med mindreårige, eller mot voldtekt i ekteskapet. I noen land kan personer som har blitt utsatt for overgrep selv være redde for å bli straffet, fordi voldtekten sees på som en seksuell handling utenfor ekteskapet.
Loven kan lage et viktig skille mellom frivillig seksuell kontakt og voldtekt. For en lov er, i tillegg til et forbud av en handling, en fordeling av ansvar. Når det å tvinge noen til å ha seksuell omgang som de ikke ønsker er ulovlig, faller ansvaret på utøveren i stedet for på den utsatte. Lover er også normskapende – de påvirker holdningene og oppfatningene våre. Det å høre om at andre blir straffet for voldtekt, gjør at vi ser på handlingen som mer alvorlig.
Er det noen land som ikke har lover mot seksuell omgang med mindreårige, eller mot voldtekt i ekteskapet.
I noen land kan personer som har blitt utsatt for overgrep selv være redde for å bli straffet, fordi voldtekten sees på som en seksuell handling utenfor ekteskapet.”
Dessverre er det slik at de aller færreste voldtekter blir anmeldt, og derfor blir de heller ikke etterforsket. Av voldtektene som blir anmeldt, henlegges mange av mangel på bevis. Det kan være vanskelig å bevise voldtekt utover enhver rimelig tvil, blant annet fordi det er en kriminell handling som ofte er uten vitner. Frykten for å ikke bli trodd eller at saken skal bli henlagt, kan stoppe utsatte fra å anmelde.
Det er ikke bare politiet som ikke får høre om overgrep. En studie fra 2017 fant at deltakerne, som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, i snitt brukte 17 år før de fortalte noen som helst om overgrepene. Hva kan være grunnen til at det tar så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep, og hva har skamfølelsen å si?
Kan du huske en gang du skammet deg skikkelig? Opplevelsen er lett å kjenne igjen for de fleste, det er en følelse som «sitter i kroppen». Kanskje husker du at du kjente deg liten, eller bare hadde lyst å synke ned i jorden? Kanskje rødmet du, eller ble urolig og rastløs i kroppen?
Siden vi mennesker er sosiale vesener som lever i flokk, har skamfølelsen en viktig funksjon. Den gir oss et sterkt signal om at vi har dummet oss ut, og gir oss lyst til å be om unnskyldning eller «reparere» det som har skjedd på andre måter. Selv om evnen vår til å oppleve følelser i stor grad er medfødt, påvirkes vi også av miljøet rundt oss. Barn lærer fort hva som er greit og ikke greit, og ofte forteller vi barn at de «burde skamme seg» hvis de gjør noe galt.
En studie fra 2017 fant at deltakerne, som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, i snitt brukte 17 år før de fortalte noen som helst om overgrepene.
Dette gjelder særlig tema som er «tabu» i de fleste kulturer, som seksualitet og kroppens funksjoner. Barn lærer fort at dette er tema de bør være forsiktige med å ta opp, eller kanskje ikke ta opp i det hele tatt. Sett i forhold til andre typer vold kan seksuelle overgrep kjennes veldig intimt, personlig og tabu, fordi det angår private deler av kroppen.
Hva ser du for deg når du hører ordet «voldtekt»? De fleste av oss har et bilde av en ukjent gjerningsmann, og et overfall som skjer i en mørk og stille gate. Likevel vet vi at voldtekt og overgrep oftest skjer mellom personer som kjenner hverandre. Det kan dreie seg om et familiemedlem, en venn, en trener eller lærer, som kan true eller presse seg til seksuell kontakt uten å bruke fysisk vold. Dette kan gi den utsatte en opplevelse av at de «var med på» det som skjedde, og dermed oppleve ansvarsfølelse og skam.
De fleste av oss har et bilde av en ukjent gjerningsmann, og et overfall som skjer i en mørk og stille gate
Hva ser du for deg når du hører ordet «voldtekt»? De fleste av oss har et bilde av en ukjent gjerningsmann, og et overfall som skjer i en mørk og stille gate.
Kroppens reaksjoner på overgrepet kan også være med på å skape skamfølelse. Det er ikke uvanlig at kroppen «fryser» eller stivner til, og at man ikke klarer å gjøre motstand. Seksuell berøring kan gjøre at kroppen reagerer på en seksuell måte. ved at blod strømmer til kjønnsorganene og derfor kan gi ereksjon eller vaginal smøring. Det er viktig å vite at slike reaksjoner i kroppen ikke er viljestyrte, noe som betyr at man ikke kan stoppe dem selv.
Skam og skyldfølelse i forbindelse med seksuelle overgrep kan altså stamme fra lovgivning og kultur i landet man bor i, fra kulturelle tabu og intime grenser i barndommen, relasjon til overgriperen og kroppens reaksjoner under overgrepet. I tillegg kan man risikere mye ved å fortelle.
Det kan være vanskelig og smertefullt å tro på at den populære treneren, den kjærlige bestefaren eller den snille tanten kan være en overgriper. Greier man ikke å tro på det som blir fortalt, tvinges man til å forstå det som at den utsatte lyver.
Likevel er det viktig å kunne fortelle noen om det man har opplevd, enten det er til en venn, et familiemedlem, eller en profesjonell hjelper som lege, psykolog eller helsesykepleier. Skammen trives nemlig veldig godt alene, fordi den får snakke til deg uten å bli motsagt. Den har lyst til å fortelle deg at du fortjente det som skjedde, at du ikke er verdt noe, at du er ødelagt eller skitten. Derfor trenger vi mennesker som forteller oss noe annet: at det ikke var din skyld at det skjedde, at du er verdifull og at du er verdt omsorg og kjærlighet.
I jobben min som psykolog er dette viktige tema når jeg møter mennesker som har opplevd voldtekt og overgrep. I terapien jobber vi med å redusere symptomer som søvnvansker, angst, håpløshet og invaderende minner om voldtekten, men også med å styrke opplevelsen av egenverdi og styrke. Sammen jobber vi med å plassere skammen tilbake der den egentlig hører hjemme – hos overgriperen.