Jeg har aldri skjønt det. Skjønt hvorfor min biologi skal kunne diktere min frihet og mine muligheter. Hvorfor noe jeg har absolutt ingen kontroll over, og som reflekterer eksakt ingenting av hvem jeg er, skal bety så mye – for andre. Som regel andre som ikke deler den. Vi har blitt flinkere over årene til å anerkjenne at det ikke gir noen mening, men allikevel så befinner vi oss her, i 2022 hvor jeg som en ung voksen etnisk minoritetskvinne i Norge fremdeles må kjempe for min egen frigjøring og likestilling i det moderne samfunnet – som har internett! En digital katalog og kilde til mer eller mindre all kunnskap vi har samlet opp til dette punktet. Allikevel brukes det samme internettet av mennesker som ikke deler mitt kjønn eller min etnisitet til å spre ignoranse, hat og vold mot de av oss som gjør det. Go figure.
Mange grupper er marginaliserte og/eller undertrykkede basert på slike overfladiske og trivielle grunner, og en skulle trodd at om en tilhørere den ene så har en automatisk forståelse for den andre. Akk, slik er det dog ikke. For om en skal tro på hvordan vi blir generalisert og portrettert av de respektive majoritetene, så er jo alle kvinner hvite, og alle etniske minoriteter menn. Da følger det vel naturlig at hvite kvinner kan være rasister, og brune menn misogynister. Det betyr at å være en såkalt etnisk minoritetskvinne, da spesielt en brun kvinne, bringer en helt egen og unik virkelighet; en bare vi kjenner og kan tale om av erfaring. Allikevel så blir vi sjeldent invitert til scenen og gitt mikrofonen for å snakke om oss selv. Som regel må vi sitte i publikum og lytte til andre snakke om dem selv; et «dem» som ikke er oss, men som ofte allikevel er antatt for å være det. Og når vår unike virkelighet blir satt på agendaen, så er det det ofte ikke vi som blir invitert til å snakke om det, men andre. Såkalte «eksperter» med teoretisk kunnskap, eller engasjerte og velmente mennesker med empati og medfølelse for oss og sakene våre. Igjen sitter vi i publikum og blir snakket til, om og for. Er vi heldige blir vi snakket med av en utenfor som styrer og leder samtalen. Men sjeldent er det vi som får styre og vi som får snakke – om og for oss selv. Til dem. For er det vi som styrer og snakker, så blir publikum plutselig koret igjen, oss selv. For vi er ikke «nøytrale» slik hvite og menn blir sett på som i samfunnet, dermed blir vi og våre saker automatisk for «de spesielt interesserte.»
Som regel må vi sitte i publikum og lytte til andre snakke om dem selv; et «dem» som ikke er oss, men som ofte allikevel er antatt for å være det
Jeg var lei av det. Jeg har vært lei av det, lenge. Lei av å dukke opp på kvinnesaksarrangementer og aldri se noen som meg selv på programmet. Lei av å se debatter om rasisme hvor alle i panelet er hvite. Lei av at selv om det ble gitt beskjed multiple ganger, så ble samme feilen gjort av de samme menneskene igjen og igjen. Når slutter noe å bare være en feil og i stedet blir et bevisst valg? Jeg gidder ikke lenger bli for å finne det ut. Jeg er lei.
Så da jeg sommeren 2021 ble spurt om å være vikar for en lokal lesesirkel for ungdom, så benyttet jeg selvsagt sjansen til å putte oss på agendaen. Oss, etniske minoritetskvinner. Oss som så sjeldent læres om, blir sett eller hørt utenfor det patriarkalske, mannlige, kolonialistiske, hvite blikket. Jeg ville bruke denne muligheten til å heve og styrke etniske minoritetskvinners stemmer. Jeg ville putte bøker skrevet om dem av dem på leselisten, men viktigst av alt var at det sentrerte dem. Etter mye research og en lang liste med aktuelle bøker, havnet jeg på Such a Fun Age av Kiley Reid, The Breadwinner av Deborah Ellis, Anne Franks Dagbok av Anne Frank, Persepolis: The Story of a Childhood av Marjane Satrapi og Too Much Lip av Melissa Lucashenko. I disse bøkene hørte vi de respektive historiene til en svart kvinne i Statene i dag, en afghansk jente i Afghanistan under Talibans regime, en jødisk jente under andre verdenskrig, en iransk jente i Iran på 70- og 80-tallet, og en aboriginsk kvinne i Australia i dag. Alle mennesker som hadde én ting til felles som allikevel formet virkeligheten deres så drastisk: De var etniske minoritetskvinner. Denne gangen handlet det om oss.
Da ordet om lesesirkelen spredte seg og kvinnene rundt meg fikk nyss om hva som var på agendaen, fikk det en enormt positiv respons og mye interesse. Flere spurte om de kunne være med, og jeg måtte beklage og si at dessverre var det en aldersgrense på 18 år. Noen spurte om de allikevel kunne snike seg inn og følge med i bakgrunnen. Det fikk meg til å tenke: Hvorfor ikke bare lage en lesesirkel som sentrerte etniske minoritetskvinner for voksne? Så det gjorde jeg. Høsten 2021 startet jeg The Female Minority Voices Book Club, og kort tid etter ble den plukket opp av Litteraturhuset i Bergen, som lenge hadde ønsket et slikt tilbud på programmet.
I starten var vi en fin, liten gruppe og det tok en liten stund før vi vokste oss større. Vi var i en pandemi, vi var nye, og hvite og menn var ikke på agendaen denne gangen. Det var naturlig at det ville ta litt tid. Og da hvite ledere begynte å tvile på oss, fortsatte jeg å kjempe. Dette prosjektet var personlig – og det var viktig. Vi trenger dette tilbudet, og jeg hadde ikke tenkt til å gi opp på det. På slutten av året satte jeg sammen et team, og våren 2022 ble vi samarbeidspartnere med Kulturhuset i Bergen.
Hittil har vi lest Honor av Elif Shafak, Cut: One Woman’s Fight Against FGM in Britain Today av Hibo Wardere, Highway of Tears: A True Story of Racism, Indifference and the Pursuit of Justice for Missing and Murdered Indigenous Women and Girls av Jessica McDiarmid, The Girl With The Louding Voice av Abi Daré, The Color Purple av Alice Walker, Wake av Rebecca Hall, og Against White Feminism av Rafia Zakaria. På planen for resten av våren står bl.a. Kim Ji-young, born 1982 av Cho Nam-ju, A Woman Ain’t No Man av Etaf Rum, Our Bodies, Their Battlefield: What War Does To Women av Christina Lamb. Alle bøker som sentrerer etniske minoritetskvinner; deres virkelighet, deres historier, deres perspektiv, og deres stemmer – og som regel fortalt av dem selv. Forfatter har unntaksvis vært en hvit kvinne, nettopp fordi vi lever i en verden hvor det ofte er de som får midlene og støtten til å fortelle historiene i det hele tatt. Hvite kvinner som bevisst har valgt å bruke nettopp disse privilegiene, som kommer med deres hvithet i en hvit overlegenhetsdominert verden, til å sette fokuset på noen andre enn dem selv – for én gangs skyld.
Medlemmene i lesesirkelen øker omtrent hver dag, og vi får flere og flere deltakere på møtene. Fortsetter økningen som den har gjort, så kan det hende vi begynner med to møter i måneden. Deltakerne har vært både kvinner og menn, hatt alle slags bakgrunner, og vært alt fra begynnelsen av tyveårene til slutten av syttiårene! Det dette viser oss, er at alle slags nordmenn vil ha slike tilbud – det er bare ikke nok av dem!
I starten av året 2022 bestemte teamet seg for å ekspandere tilbudet og bli en organisasjon, nemlig Female Minority Voices. Vi har drømmer, håp, ambisjoner og planer om å kunne tilby flere typer arrangement og prosjekter som sentrerer etniske minoritetskvinner; som f.eks. workshops, kurs, filmvisninger i samarbeid med f.eks. BIFF, kreative kvelder, panelsamtaler, samtaler med aktuelle forfattere, aktivister, etc, oversettelse av aktuelle bøker til norsk og/eller engelsk, m.m.
Cut: One Woman’s Fight Against FGM in Britain Today av Hibo Wardere
Jeg håper vi får det til. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at det skal skje. For vi må gjøre det. Vi kan ikke vente på at andre skal våkne opp og gjøre det for oss. Den som ikke kjenner på vår virkelighet, kjenner heller ikke på presset til å forandre den. Så vi må være våre egne største forkjempere. Mangler et tilbud? Ikke vent, prøv å lage det selv eller gjøre noe for at det skal bli laget. Lettere sagt enn gjort, ja, men vi må i det minste prøve. Hvordan kan vi klage om vi ikke prøver? Dukker et tilbud for deg opp? Møt opp, støtt det. For om en ikke møter opp, så vil det ofte forsvinne. Hvordan kan vi klage om vi selv ikke dukker opp? Vi må være aktive, ikke passive, i vår egen kamp for frigjøring og likestilling, for å bli sett og hørt.
Etniske minoritetskvinner er viktige. Våre stemmer, historier, perspektiv, erfaringer; tanker, følelser og meninger er viktige. VI er viktige. Og vi er verdt det.
Legg igjen en kommentar