Syria, instrumentalisert sekularisme og forsterket konservatisme

224

Jeg vil gjerne ta opp tråden rundt diskusjon om sekularisme fordi enkelte tror at sekularisme krever, eller at essensen av sekularisme er, å skille stat og religion. Dette stemmer ikke: sekularisme og skille mellom religion og stat har ikke noe med hverandre å gjøre…

-Bashar al-Assad 7.desember 2020

Bashar al-Assads definerte sekularisme i en tale til de øverste lederne på religiøse og islamske skoler i Syria 7.desember 2020 på et møte i Damaskus som var blitt arrangert av Religious Endowment Ministry (Departementet for religiøse donasjoner[EDV1] ). Han anklagde moderne liberalisme for å ha startet krig mot islamske grupper for flere tiår siden, og at arabisme svekket samfunnet der ideologien støtter opp under likekjønnet ekteskap, kjønnsdysfori, at barn ikke skal følge foreldrenes religion og rusmisbruk. Flere som befinner seg langt til høyre på den politiske aksen og fascistiske bevegelser frykter disse konsekvensene.

Talen til Bashar al-Assad var overraskende for enkelte syrere og vestlige kommentatorer eller analytikere – dette fordi Assadregimet i flere tiår har malt et bilde av seg selv som et sekulært og moderne regime. Både motstandere og tilhengere av dette har støttet det syriske regimet. Hva ligger egentlig i Syrias sekularisme?

Denne artikkelen analyserer Syrias instrumentalisering av sekularisme med hensikt til å undertrykke motstandere og legitimere seg selv blant internasjonale aktører i et historisk perspektiv. Samtidig avviser det syriske regimet at dette konseptet eksisterer innad Syria, og forsterker konservatisme og offentlige religiøse institusjoner i landet.

Det syriske regimet – en sekulær forsvarer av kulturell og etnisk pluralisme?

Historisk sett har Assads regime presentert seg som en motstander av ekstremisme i det syriske samfunnet, men også på internasjonalt plan. Særlig etter 2003 forsøkte regimet å bli inkludert i «krigen mot terror» på lag med vestlige stater og autoritære regimer. Damaskus hadde blitt promotert staten som «minoritetens vokter (det seg være kristne, alawitter, shia-muslimer eller drusere) i et multireligiøst og multietnisk land» med vekt på å bevare «den fredfulle sameksistensen i det syriske samfunn».

Samtidig har Bashar al-Assad og syriske offiserer omtalt Syria i media som en sekulær stat. I 2010 uttalte Bashar al-Assad i et intervju med den amerikanske senatoren Charlie Rose at behovet for å «bevare Syrias sekulære identitet i møte med trussel om ekstremisme» var landets største utfordring. I november 2012, en god stund etter at opprøret i Syria brøt ut, erklærte Bashar al-Assad på russisk TV at Syria var «det siste tilholdsstedet for sekularisme og stabilitet i regionen». Han gjentok samme type diskurs i flere år fremover i ulike intervjuer med utenlandsk media.

Syrias mangfold, sterkere islamske fundamentalistiske grupper og militarisering av opprører betyr ikke at regimet er sekulært og dermed en garanti for en samlende sosial kraft i samfunnet. Sekularisme har faktisk blitt brukt i taler av Bashar al-Assad og syriske offiserer i møte med utenlandsk presse. Innad har offiserer alltid insistert på å være «en tro muslim» som promoterer «korrekt forståelse av islam» i møte med «fanatisme».

Dette var også tilfellet under Hafez al-Assad. I 1979, én uke etter massakren av alawitt-kadetter på Aleppo Artillery School utført av medlemmer i «Fortroppen i det Muslimske Brorskapet» (skal jeg egentlig oversette et navn på denne gruppa?), understrekte Hafez al-Assad i en tale betydningen av islam i samfunnet, og brukte ord som «kjærlighet, arbeid og moral» mens han fremstilte seg selv som en «tro muslim» for å oppmuntre alle til å «bevare håpet og bekjempe fanatisme».

Hafez al-Assad

I sin 30-årig karriere som statsleder promoterte Hafez al-Assad seg selv om en dydig muslim, og gjeninnførte avskaffede religiøse elementer i offentlige seremonier. Regimet sponset og institusjonaliserte alternative islamske grupper som Naqshbandi Kuftariya Sufi-gruppa ledet av Sheikh Ahmad Kuftaro og grupper med forbindelser til Sheikh Sa’id al-Bunti eller den kvinnelige islamske bevegelsen Qubaysiyyat til å bli med på leken. Han bygget flere moskeer og etablerte al-Assad Instituttet for Hafiz[EDV2]  (å lære seg Koranen utenat). Dette hang sammen med tidligere politikk om progressiv økonomisk liberalisering der han særlig midt på 1980-tallet forsøkte å forstå og samarbeide med borgerskapet i Damaskus. Religiøst lederskap i sunni-islam ble også et mål for å konsolidere makt og bryte med radikal politikk fra Ba’th-partiets tid på 60-tallet.

Da Bashar al-Assad kom til makta i 2000 gikk han i lignende spor som sin far, og øste islamsk symbolisme og paroler rundt seg for å legitimere styret og tiltrekke konservative sunni-muslimer. Dette ble gjort for å mobilisere oppslutning blant store deler av det syriske samfunnet i møte med en fiendtlig internasjonal politisk arena og trusler mot Damaskus etter at amerikanske og britiske tropper invaderte  Irak i 2003, samt isolasjon av Syria etter at den tidligere libanesiske statsministeren Rafik Hariri ble snikmyrdet. Forskeren Lina Khatib har forklart at Bashar promoterte ideen om takrees al-akhlak wa nashr thaqafat al-tasamuh, wa isal al risala al-haqiqiya lil-islam («fordel moral, spre kultur om toleranse og spre islams sanne budskap») i ulike intervjuer og conferanser. I presenterte seg selv og det syriske regimet i økende grad som forkjempere for moderat islam mot «islamsk ekstremisme». Han la frem bildet av en leder som var tro mot islam og dets vokter i Syria. Statskontrollert media rapporterte ofte om Bashars deltakelse i bønn i moskeer rundt høytidene, og fotografier som avbildet Bashar som en dydig muslim spredte seg som ild i tørt gress. Dette foregikk samtidig med en avspenningspolitikk som ble satt i gang av Hafez al-Assad på starten av 90-tallet. For å spake godgjørelse hos islamistiske fundamentalistiske grupper, løslot han politiske fanger og tillot islamske utgivelser og bevegelser så lenge de unnlot å engasjere seg politisk.Denne politikken førte til rask spredning av neoliberal politikk under Bashars styre via «sosial markedsøkonomi» som ny økonomisk strategi. Med andre ord skulle privat sektor i stedet for staten lede an veien i økonomisk utvikling og skape arbeidsplasser. Målet var å stimulere kapitalakkumulering i privat sektor først og fremst ved å markedsføre økonomi samtidig som at staten trakk seg tilbake fra kjerneområder i velferdstilbudet. Denne neoliberale politikken forsterket religiøse grupper i Syria, både islamske og kristne, og ga disse en viktigere rolle i samfunnet på bekostning av staten. I 2009 utgjorde 60% av 1485 grupper organisasjoner med veldedige formål der flertallet var religiøse grupper. Like før opprøret brøt ut eide for eksempel. Qubaysiyat ca. 200 skoler ifølge tidligere statsråd Muhammed Habash. Støtten til Qubaysiyyat var på sitt største da ett av medlemmene ble valgt som offentlig religiøs rådgiver for the Minister of Religious Endowment (religiøse donasjoner) i begynnelsen av 2008 da «Kontoret for Kvinners Religiøse Opplæring» ble etablert.

Bashar al-Assad | CC، joshhough på Flickr

Denne politikken førte til rask spredning av neoliberal politikk under Bashars styre via «sosial markedsøkonomi» som ny økonomisk strategi

Politikken tilsa at man skulle bygge relasjon til de religiøse samfunnslagene, deriblant sensur av litterære og kunstneriske verk, promotere religiøs litteratur som fylte bokhyllene i bibliotek og islamisere høyere utdannelse. Samtidig ble feministiske aktivister og grupper anklaga av religiøst konservative bevegelser for kjetteri, ønske om å ødelegge samfunnsmoralen, og å reprodusere vestlige verdier slik som borgerlig vigsel, rettigheter for homofile og lesbiske, og absolutt seksuell frihet. Et eksempel er fra 11.april 2005 da tilhengeren Sheikh al-Buti gikk til angrep på kvinners rettigheter og feministiske aktivister der han beskrev dem som «urene», «forrædere», «dverger» og «slaver hvis herrer ønsker å utrydde den islamske sivilisasjonen fra rota». I 2010 ble flere individer fra islamsk presteskap, bla. Sheikh Osama Rifai som lever i eksil for å være motstander av regimet og ha etablert Syrian Islamic Council[EDV3] , og Sheik Ratib al-Nabulsi som ikke motsetter seg regimet, malt et bilde av The Committee on the Elimination of Dsicrimination against Women (CEDAW[EDV4] ) som «en alvorlig trussel mot liv, moral og religiøse verdier til syrere» samtidig som de støttet forbehold gjort av regimet, hvilket påvirket godtgjørelser fra avtaler mot opposisjonen til feministiske bevegelser. Det ble for eksempel gjort forbehold mot artikkel 2 i CEDAWs lovverk som omhandler prinsippet om likestilling mellom menn og kvinner i nasjonalt lovverk og annen lovgivning, og sikrer at kvinner ikke skal diskrimineres. I 2012 belyste den syriske regjeringen i sin rapport til CEDAW vanskelighetene ved å opprettholde lov om personlig status fordi «internasjonale konvensjoner står over nasjonale lover, men ikke gudommelige lover».

Etter at opprøret brøt ut ble islam brukt som kjerneelement i regimets propaganda, og det presenterte Syria som en stat der moderat og korrekt islam sto i opposisjon til «ekstremistisk» og «fanatisk» praksis. I september 2011 påpekte Bashar al-Assad at den underliggende årsaken bak «hendelsene» i Syria bunnet i religion som en ‘moralsk krise’ (azmat ‘akhlaq). Dette gjentok han på nytt i en tale 7.desember 2020 der han understreket at krisen var et resultat av dårlig eller misforstått forståelse av religion. Samtidig anklaget han de som aller først demonstrerte i 2011 for å være ateister i et forsøk på å skape mistro, dette da de hadde ropt «Gud er stor» da de kom ut fra moskeer.

Sekularisme er fraværende i syriske lover, og konservatisme brukes som verktøy for å kontrollere befolkningen

Religion er loven som samfunnet retter seg etter…loven kontrollerer relasjonene til folket institusjonelt, mens religion kontrollerer dem subjektivt og ideologisk

Bashar al-Assad 7.sesember 2020

Denne setningen gjenspeiles faktisk i Syrias lovverk som drysses med religiøse karakteristikker og/eller overvåkes av religiøse institusjoner og prinsipper. Derfor finnes det ikke likestilling mellom sekter og etniske grupper. I Syria eksisterer dikterer ens religiøse religion og etnisitet hvilke rettigheter og plikter man har; dette gjelder også etter årevis med krig i landet.

Grunnloven fra 2012 bestemmer at presidenten må være en muslimsk mann og at «Sharia er lovens hovedkilde», hvilket diskriminerer andre religiøse sekter og kvinner. Denne grunnloven har ingen forbehold om å avskaffe diskriminering eller vold mot kvinner, ei heller likestilling for kvinner som fullstendige statsborgere. Likevel understreker dette makten religiøse autoriteter har over syrerne i artikkelen som stadfester at «personlig status bevares og er underlagt av personens religiøse sekt». Denne artikkelen fordeler borgere i sekteriske grupper som igjen er underlagt egne religiøse, sekteriske og juridiske systemer. Syria har åtte forskjellige lover om personlig status, så man bruker ulike lovverk alt etter hvilken religiøs sekt vedkommende tilhører. Kristne grupper og drusere har egne lover mens lov om personlig status for muslimene i Syria baserer seg på en sunni-fortolkning av Sharia, Hanafi-rettslære og andre islamske kilder. Disse lovene tillater kvinnediskriminering med enkelte helseskadelige praksiser. Generelt er den syriske loven om personlig status, slik den syriske advokaten Daad Mousa argumenterer for, «en lov basert på prinsippet om at mannen er familiens overhode, hvilket undergraver kvinners rettigheter. Eksempelvis beskytter artikkel 548 i straffeloven mot straff i «lovbrudd som gjelder æreskrenkelser». Et annet eksempel er artikkel 489 om «lovlig voldtekt» som gir ektemannen rett til å tvinge seg på sin kone». Ekteskapet er en religiøs institusjon, og innebærer derfor visse begrensninger. Syriske mødre kan ikke videreføre sitt statsborgerskap til barna sine.

I følge grunnloven står den arabiske etnisiteten øverst i det syriske hierarkiet, andre etnisiteter skal behandles som underdanige grupper, slik som kurdere. Den kurdiske befolkningen i Syria har blitt utsatt for diskriminering på politisk, sosialt og kulturelt nivå siden Syria ble selvstendig i 1946. I talen fra 7.desember understreker Bashar al-Assad dette igjen ved å forklare at islam og arabisk identitet utgjør grunnlaget for Syrias nasjonale identitet.

Creator: GORAN TOMASEVIC | Credit: REUTERS

Dette er motstrider konseptet om en sekulær stat. Som et minstekrav har en sekulær stat skilt stat og religion; staten skal være nøytral ovenfor religiøse og ikke-religiøse borgere og ulike etnisiteter samt tilby like muligheter for alle. Religion og religiøse institusjoner skal ikke farge lovverket eller samfunnet, ei skal en religion stå høyere enn en annen. Samtidig skal trosfrihet garantere religiøse borgeres rettighet til å praktisere religionen sin, og garantere ikke-religiøse borgeres rett til å hverken tro på eller praktisere en religion.

Dette lovverket og politiske rammeverk (som reguleres av religiøse, etniske og patriarkalske retningslinjer) er kritiske for å opprettholde oppdelingen av samfunnet. Tross regimets såkalte «moderne» inngang, er det i virkeligheten interessert i å bruke slike lover som for å splitte samfunnet og kontrollere det.

For øvrig har sekterisme vært et viktig verktøy for å la regimet kontrollere og splitte den syriske befolkningen. Siden Hafez al-Assad kom til makta i 1970, har regimet tatt i bruk instrumentalisert sekterisme og ideen om «en opprinnelig etnisitet» som våpen for å splitte Syria langs religiøse og etniske skillelinjer. Samtidig har det utviklet en politikk som skal undertrykke sivile samfunnsgrupper, sekulære organisasjoner og politiske partier. Det var kun håndplukkede organisasjoner som fikk bestå under regimets kontroll samtidig som regimet forsterket sekteriske og primære identiteter – inkludert stammegrupper – i det daværende Syria. Assad-regimet og islamistiske fundamentalistiske grupper både i og utenfor Syria har en lang historie, og regimet har tidligere brukt jihadistgrupper på ulike tidspunkt, bla. Da USA okkuperte Irak.

Styrkede religiøse institusjoner

Den religiøse institusjonen var til hjelp for hæren…hvis hæren hadde mislykket, ville terrorisme ha seiret. Hvis den religiøse institusjonen hadde mislykket, ville kaos ha seiret

Bashar al-Assad 7.desember 2020
بشار الأسد | تلفزيون سوريا

7.desember roste Bashar al-Assad departementet for religiøse donasjoner for dere krigsinnsats som ifølge ham renset «frigjorte» syriske byer for tilbakeståenhet, fanatisme og blasfemi ved å promotere korrekt islam.

Departementet for religiøs donasjon[EDV5]  og andre islamske grupper som støtter regimet, slik som religiøst presteskap fra andre islamske og kristne kirkesamfunn, har blitt brukt som et av flere maktnettverk i Damaskus for å kontrollere samfunnet. Som et symbol på tyngden dette nettverket av religiøse menn har for regimet, deltok presteskap fra forskjellige kirkesamfunn og religioner i demonstrasjoner for å støtte «gjenvalget» av Bashar al-Assad i mai 2021 samt viste støtte til «det syriske folks fellesskap». Departementet for religiøs donasjon spilte en fremtredende rolle i å mobilisere sunni-presteskapet. De ba imamer om å oppfordre moskeen til å delta i valget som «et av troens attributter»????? og organisere offentlige møter for sunni-presteskap og moskédeltakerne på tvers av landet: Damaskus, Homs, Hama og Aleppo.Mens konflikten pågikk, brukte regimet bla. sunni-presteskap som en del av såkalte forsoningsavtaler med opposisjonsgrupper, og samtidig utvidet sine lokale religiøse nettverk i områdene det hadde gjenerobret for å befeste grepet om religiøse institusjoner. Et av disse religiøse nettverkene ledes av Abdullah al-Sayyed, sønnen til ministeren for religiøs donasjon, og heter al-Fariq al-Dini al-Shababi (Det religiøse ungdomslaget). Gruppa ble stiftet i 2016 med mål om å mobilisere unge akademikere mellom 25-40 år i kampen mot «ekstremisme» og promotering av «moderat» religiøs diskurs. Gruppa har organisert treningsøkter og konferanser på tvers av landet og samtidig nytt godt av tilgang til Nour al-Shams’ TV-kanal med eget ukentlig TV-program. Medlemmer kan ved hjelp av dette nettverket få politiske – og sikkerhetsbaserte fordeler, bla. Invitasjon til og tillatelser til religiøse aktiviteter. Dette lar regimet starte en ny generasjon presteskap med røtter i Damaskus.

Departementet for religiøs donasjons rolle – og særlig ministeren mufti av Tartus Muhammed Abdul Sattar Sayyed som har hatt rollen siden 2007 – ble sterkere i 2018 da de brukte dekret 16 ved å utvide sine ansvarsområder og interne struktur som et ledd i å belønne departementet og de religiøse gruppene som støttet regimet da opprøret startet. Dekretet ga departementet større makt på flere områder, og ble brukt for å forhindre ukontrollert religiøs mobilisering. For det første fikk departementet etablere egne kommersielle foretak der inntektene skulle gå direkte til sin egen sparebøsse, men dette trengte ikke å gå via Sentralbanken eller Finansdepartementet. Dermed fikk de total økonomisk selvstendighet. Nå kan departementet utkontraktere egen eiendom, starte turismeprosjekter (restauranter, hoteller og kafeer) og leie eiendom til investorer. Arbeidere i departementets religiøse domene og veldedighetsarbeid var unndratt skatt takket være dekret 16. Departementet for religiøs donasjon var allerede Syrias rikeste institusjon grunnet varig tilstrømning med donasjonsgaver og mange eiendommer som har vært registrert som religiøse gaver siden Det osmanske riket eksisterte.

Dekretet tillot departementet å håndtere økonomiske – og utdanningsinstitusjoner i tillegg til å etterse kunstneriske og kulturbaserte produksjoner, og ga den «religiøse ungdommen» autorisasjon til å overvåke imamer, motsette seg (????) og samle zakat (obligatorisk skattebeløp for sunnier). Departementet etablerte sharia-skoler før man går på universitetet, og religiøse råd i moskeer som ikke var underlagt Utdanningsdirektoratet. Departementet steg i gradene på bekostning av stormuftien i kampen mellom de to religiøse sunni-institusjonene om innflytelse og materielle goder (for eksempel. kontroll over økonomiske donasjoner til religiøse veldedighetsorganisasjoner). Dekretet tillot ministeren for religiøse donasjoner å utpeke republikkens stormufti (et privilegium som tidligere var forbeholdt presidenten) og begrense tiden til tre år med mulighet for forlengelse kun med ministerens velsignelse. Det fikk også rett til å fjerne muftiens rett til å sitte i Det øverste Awqaf-rådet, hvilket alle muftier siden 1961 har kunnet gjøre, og ga i stedet denne stillingen til ministeren. Dekretet møtte motstand fra både lojalistene og opposisjonen som fordømte en dyptgående islamisering av det syriske samfunnet. Dekretet gikk gjennom flere endringsforslag fremlagt av regjeringsmedlemmer som begrenset deler av departementets makt (inkludert skatteunndragelse for ansatte i religiøst arbeid eller rekruttering av utenlandske arbeidere for departementet), men legitimerte utvidelsen av departementets rekkevidde i samfunnet.

Trenden av å fremme et islamsk samfunn finner man også i andre nettverk som er assosiert med staten, mens Ba’th-partiet har fortsatt å bruke mer religiøs diskurs i sine aktiviteter. Den Syriske Nasjonale Studentforeningen, som historisk sett har vært forbundet med Ba’th-partiet, sponser nå religiøse verksteder og arrangerer diskusjoner som ledd i å modernisere og forynge religiøs diskurs på veien mot reform av dem under innflytelse av takfiri-diskursen eller bor utenfor regjeringens rekkevidde.

Konklusjon

Den moderne patrimoniale staten ble til under Hafez al-Assad da han kom til makta i 1970, og ble sterkere under Bashar al-Assad etter 2000. Den syriske staten har først og fremst tvunget seg på samfunnet ved bruk av brutal undertrykkelse, korporatisme, sekterisme, rasisme, korrupsjon og nepotisme innad makt – og patronasjenettverk. Disse verktøyene lot regimet integrere, stramme opp og undergrave etnisiteter og religiøse sekter som var annerledes. Dette viste seg på lokalt nivå i samarbeidet mellom aktører som lå direkte under regimet, bla. Stats – eller Ba’th-offiserer, etterretningsansatte og fremtredende medlemmer i lokalsamfunn (presteskap, stammemedlemmer, forretningsmenn osv) som hadde ansvar på spesifikke områder.

I denne konteksten manglet regimet reelt ideologisk hegemoni, og Assad tydde ofte til eklektisisme for å appellere til så mange symboler og grupper som mulig. Slik tilegnelse og promotering i løpet av de siste tiårene under Hafez og  Bashar al-Assad i konservativt religiøs diskurs og praksis, samt tilegnelse av økonomisk neoliberal politikk (i motsetning til Ba’th-partiets opprinnelige diskurs om «sosialisme» og «sekularisme») er bevis på mangel på hegemoni.

Derfor er Assad-regimet langt fra å være en sekulær vokter av pluralisme i Syria. Videre burde ingen sekulære prosjekter i Syria – eller andre land for den saks skyld – være separert fra en større kollektiv kamp for demokrati, sosial rettferdighet og likestilling. Sekularisme kan ikke eksistere uten demokrati og vice versa. Sekularisme burde ikke skille mellom sekter og etnisiteter, religiøse og ikke-religiøse, eller kvinner og menn. Her blir det å promotere en sekulær stat nøkkelen til å utfordre sekterisme, rasisme, sexisme og homofobi. Samtidig garanterer dette at staten ikke kan undertrykke eller påtvinge én tolkning av religion på borgerne.

Sekularisme er det første trinnet mot å skulle utfordre disse måtene å diskriminere på, og utgjør derfor et stort demokratisk behov. Her blir kampen for sekularisme, og andre komponenter som nevnt ovenfor, også en kamp mot de dominerende ideene autoritære regimer og religiøst fundamentalistiske grupper forsøker å spre.

al-Assad

Derfor er Assad-regimet langt fra å være en sekulær vokter av pluralisme i Syria. Videre burde ingen sekulære prosjekter i Syria – eller andre land for den saks skyld – være separert fra en større kollektiv kamp for demokrati, sosial rettferdighet og likestilling

Joseph Daher
WRITEN BY

Joseph Daher

Professor ved Universitetet i Lausanne, forfatter av flere bøker og eier av bloggen «Syria Freedom Forever»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.