Nesten hele oppveksten min, fra jeg kom til Norge som femåring, til jeg vokste fra det en gang i syvende klasse, kjøpte pappa Donaldblader til meg, ukentlig. Selv kom han til Norge som arbeidsinnvandrer på 70-tallet slik som mange andre pakistanere også gjorde. Det var disse bladene som gnistret leselysten i meg. Gleden var stor da jeg fikk mitt første lånekort på biblioteket.
Mens de fleste andre klassekameratene mine tilbrakte sommeren på ferie i utlandet eller andre steder i Norge, brukte jeg ferien min på turer til biblioteket. En dag kom jeg borti en bok som var litt annerledes, “Izzat – For ærens skyld” av Nasim Karim. Det var den første boken jeg hadde lest som besto av personer, begreper, og referanser som jeg kunne relatere til. “Det står salwar kameez!”, husker jeg at jeg sa høyt mens jeg leste.
Norsk-pakistanerne har i løpet av de siste 50 årene, vært på en reise på flere måter enn én. Det ser man også i våre bidrag i litteraturens verden. Jeg skal prøve å ta dere med på vår klassereise gjennom litteraturen om, og av oss.
En av de første som skrev om norsk-pakistanerne var sosiologen Aud Korbøl. Så tidlig som i 1970, forsket hun på arbeidsinnvandrerne. Hun kom veldig tett på de første mannlige innvandrerne, og fikk høre om deres reise, familieliv, utfordringer med det norske systemet, og mye mer. Etter tre år hadde hun snakket med over 300 menn. Funnene hennes ble viktig for å lære mer om pakistanernes væremåter, og beskrev godt hvilke barrierer de møtte i arbeidslivet og samfunnet ellers. Dette ble såpass viktig at selv myndighetene var interessert i Korbøl og hennes funn. Av ulike grunner, ønsket Korbøl ikke å få avhandlingen publisert. Noen tiår senere ble den allikevel plukket opp av Arnfinn H. Midtbøen, som også er sosiolog og forsker. Han ble fascinert av Korbøl sin sosiologiske analyse, og sørget for at den ble publisert som bok i 2018 – “Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970-1973”.
En dag kom jeg borti en bok som var litt annerledes, “Izzat – For ærens skyld” av Nasim Karim. Det var den første boken jeg hadde lest som besto av personer, begreper, og referanser som jeg kunne relatere til.
Det tok noen år før norsk-pakistanere begynte å skrive om oss selv i et slikt perspektiv. En av bidragsyterne er Assad Nasir, som ga ut boken “Kunsten å være pakkis” i 2017. Nasir kjenner jeg først og fremst som SV-politiker og lærer. Det var nylig jeg oppdaget at han også er forfatter. I denne boken bruker han humor og selvironi for å beskrive norsk-pakistanernes hverdag. Selvironien ser man allerede i overskriften, da “pakkis” oftest har blitt brukt i negativ forstand. Drar vi noen år tilbake, finner vi også romanen “Pakkis” skrevet av Khalid Hussain, som da var 16 år. Dette var det første litterære verket som ble skrevet på norsk av en ikke-etnisk nordmann. Boken handler om det å vokse opp mellom to kulturer, om verdi- og kulturkonflikt, og kom ut så tidlig som i 1986.
Avhandlingen til Korbøl handler hovedsakelig om mennene, da det var et flertall av menn blant de første tilreisende. Mange skulle i utgangspunktet bare være her midlertidig for å tjene penger, og deretter reise tilbake igjen. Det var mange som forble i Norge, og da fulgte også deres koner og eventuelle barn etterhvert. Viktige bidrag til fortellingene om kvinnene finner man i “Ut av skyggene” (2019) av Shazia Majid og “En muslimsk mors kamp” (2018) av mor Azra Gilani og datteren Maria Gilani. Mye var likt, men på flere måter hadde kvinner og menn ulike opplevelser da de kom til Norge. De opplevelsene skildres på hver sin måte i de to bøkene.
Shazia Majids “Ut av skyggene” har fått, og fortsetter å få, gode anmeldelser, og mye ros. Med utgangspunkt i erfaringene til sin mor, skriver hun saklig og empatisk om reisen til innvandrerkvinnene også i generasjonene etter. Majid beskriver en ensom tilværelse, der kvinnene ikke lenger hadde søstrene, tantene og nettverket de var vant med fra hjemlandet. Mange var hjemmeværende, men flere var også nødt til å jobbe. Det betydde at de måtte streve i fabrikken samtidig som de tok vare på barn og hjem. Beskrivelsen hennes om hvordan innvandrerkvinnene har gått fra å være usynlige i samfunnet, til å delta på flere arenaer, er sterk og god. Min egen mor kom til Norge samtidig som meg, i år 2000. Det var et annet Norge enn på 70-tallet, men boken hjalp meg allikevel med å få et innblikk i hvordan det kan ha vært for henne å flytte vekk fra støttenettverket hun var vant med. I 2020 mottok Majid Bokhandelens sakprosapris til forfattere og oversettere for “Ut av skyggene”. I dag er hun kommentator i VG, der hun fortsetter å være en viktig stemme som skriver med en god balanse av empati og kunnskap.
Man skal ikke så langt ut på slektstreet før man finner enda et verk som forteller historien til de første arbeidsinnvandrerne. Shazia Majids storesøster, Mahmona Khan, utga i 2009 boka “Tilbakeblikk – da pakistanerne kom til Norge”. Den består av fem portrettintervju der noen av de første arbeidsinnvandrerne ser tilbake på det de har opplevd. Khan har også skrevet ungdomsromanen “Skitten snø” (2011), som omhandler voldtekt, vennskap, hevn og skam, med et innblikk i det norsk-pakistanske miljøet. Jeg var selv tenåring da den kom ut, men fikk ikke med meg utgivelsen. Jeg er sikker på at 16 år gamle meg hadde satt pris på denne boken.
Majid beskriver en ensom tilværelse, der kvinnene ikke lenger hadde søstrene, tantene og nettverket de var vant med fra hjemlandet
“En muslimsk mors kamp”, har en litt annen vinkling enn Majid. Azra Gilani beskriver hvordan det var for henne å komme til Norge; et stille sted der folk ikke snakker med hverandre. I tillegg til at hun ser flere likheter med Pakistan og kulturen hun kom fra. Videre beskriver Gilani hvordan hun prøvde å finne en balanse mellom det pakistanske og det norske, å ta med det gode fra begge kulturene. Det ville hun både for seg selv, men aller mest for barna sin del. Hun ville ikke at de skulle føle seg annerledes enn de andre barna. Dessverre ble ikke hennes metoder godtatt blant det norsk-pakistanske miljøet, og hun ble kritisert for å være for “frigjort”. Hennes ektemann klarte ikke lenger å leve med presset fra miljøet. Det førte til at de skilte seg og Azra fortsatte å oppdra barna på den måten hun tenkte var best. Både før og etter utgivelsen av boken har hun vært engasjert og aktiv i kampen for de som lever i patriarkalske miljø med sosial kontroll. Det var i 2016 hun ble kjent for offentligheten da hun i et innlegg i Aftenposten oppfordret muslimske foreldre til å la barna ta frie valg og del i den norske kulturen.
Nå i 2021 har store navn som Kadafi Zaman og Abid Raja gitt ut hver sin bok. Kadafi Zaman er journalist og TV2-profil og har skrevet boken «Den norske drømmen. Fra Punjab til TV 2». Motivasjonen hans for å skrive boken var delvis fordi han synes det er for lite dokumentasjon om arbeidsinnvandringen på 70-tallet, og for å fortelle hvordan journalister jobber. I sine 20 år som reporter har han dekket hendelser som den arabiske våren, 22. juli, tsunamien i Indonesia og ellers hatt et stort fokus på ekstremisme og terror. Gjennom å fortelle om karrieren sin, som blant annet har ført med seg flere trusler, ønsker han å minne nordmenn om hvor verdifull pressefriheten er.
Venstre-politiker og avtroppende kultur- og likestillingsminister, Abid Raja, har skrevet den kritikerroste selvbiografien “Min skyld”. Morgenbladets anmelder beskrev boken som “[…] noe av det viktigste som er skrevet om oppvekst mellom to kulturer i Norge”. Han forteller ærlig og – noen vil kanskje si brutalt – om oppveksten sin. Han skriver om skyld, skam, en oppvekst med vold, og kampen for kjærligheten.
Kadafi og Raja sine bøker er begge bøker om klassereise. Klassereisen blant norsk-pakistanere skriver også Zeshan Shakar om. I 2017 tok han så og si Norge med storm, med utgivelsen av “Tante Ulrikkes vei”. Romanen handler ikke direkte om reisen mellom land, men om to gutter med norsk-pakistansk bakgrunn, som vokser opp på Stovner i Oslo. Selv om det er mye som er likt, så lever hovedkarakterene ulike liv. Boka er et viktig bidrag for å vise nyansene innenfor grupperinger i samfunnet, og viktigheten av å ikke sette alle i samme bås. Shakar tok med seg tematikkene om klassereise og kulturkollisjoner til sin neste utgivelse, “Gul bok” (2020). Det er også verdt å nevne at han har skrevet etterordene til Aud Korbøls “Den kritiske fase”, der han skriver om foreldregenerasjonens tendens til å idyllisere de første årene med arbeidsinnvandring.
Fokus på krysspress, sosial kontroll og de tabubelagte temaene går igjen i mye av litteraturen. Dette er tydelig, blant annet i bøkene til Raja og Gilani. Ofte kalles de modig av majoritetsbefolkningen, og det er de så absolutt. Allikevel skal det ikke legges skjul på at det koster å kritisere eget miljø, selv når det handler om muligheten til å finne en balanse for seg selv og eget liv.
Til slutt ønsker jeg å trekke frem Iram Haq. Hun er, blant annet, manusforfatter, skuespiller og filmregissør. I 2017 kom hun ut med den gripende filmen “Hva vil folk si”, hvor hun får frem kompleksiteten og nyansene i kultur- og verdikonflikter. Filmen er anerkjent både nasjonalt og internasjonalt, og Haq har mottatt flere priser for både regi og manus. Sammen med Hilde Hagerup, er historien også utgitt i romanform. Nylig har hun blitt forfatter av en voksenroman, med debuten “Uelsket”, som kom ut i september 2021. Jeg har fremdeles ikke lest denne boken, da innbundne bøker er dyre, og ventelisten på biblioteket er lang. Jeg registrerer likevel at romanen blir varmt mottatt av anmeldere og lesere. “Uelsket” tematiserer også oppvekst mellom to kulturer, og alt det medfører. Jeg mener at noe av det som gjør denne boken annerledes, er at den ikke tar utgangspunkt i en tenåringsgutt eller -jente, men den single, 39 år gamle, frilansfotografen Sofia. Hovedkarakteren har ikke hatt kontakt med familien på flere år, men når faren blir kreftsyk, flytter hun hjem igjen. På en måte så følger boken historien til barna av arbeidsinnvandrerne, de som ble født på 70-tallet. Jeg kjenner at jeg ikke får meg selv til å lese altfor mye om “Uelsket”. Jeg må ha den på nattbordet snart. Det er godt mulig den havner øverst på ønskelisten denne julen.
Fortsatt er det flere navn og titler som ikke er nevnt. Noen av forfatterne jeg har nevnt, har også skrevet opptil flere bøker. Jeg skal innrømme at med bunken av norsk-pakistanske utgivelser de siste par årene, var det et øyeblikk jeg tenkte at, Driver vi ikke og skriver litt vel mye nå? Burde vi kutte litt ned på historiene om pakistanerne? Skrive noe annet? Men da kom jeg på hvor mye sakprosa om etnisk norske politikere, kunstnere, idrettsstjerner, og enda flere politikere som utgis på løpende bånd. I år kom til og med boken “Koffertbæreren” ut, om Morten Wetland som bar kofferten til tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Det er viktig å lytte til, og lese om hverandres historier.
Selv om det i dag bor rundt 38 000 av oss i Norge, er det fortsatt mange som ikke engang har møtt en norsk-pakistaner. Det er delvis vår feil. Få av oss har turt å bevege seg utenfor den trygge boblen rundt hovedstaden. Ved å lytte til hverandres historier, ser vi både hva som skiller oss, for det er også viktig. Komplett fargeblindhet tjener ingen. Men ikke minst hjelper det oss å se hva vi har felles. En sjømann fra Sandnessjøen kan ha mye til felles med en bilmekaniker fra en landsby i Peshawar. Begge har kanskje kjent på ensomhet, usikkerhet forbundet med kjærlighet, lengsel etter sine nærmeste, press og forventninger om å skulle brødfø familien.
Man skal heller ikke glemme viktigheten av representasjon i de ulike delene av samfunnet. Når jeg ser alle de store norsk-pakistanske navnene og stemmene, kan jeg ikke annet enn å kjenne stolthet. Til tider gir det meg også motivasjon. Det siste året har jeg lest dyktige forfattere som Vigdis Hjort, Frank Herbert og Olaug Nilssen. Men da jeg for eksempel leste Gulraiz Sharifs “Hør her’a” var det noe annet. Jeg fikk den samme kriblingen i magen som da jeg leste “Izzat”, ved å lese om relaterbare situasjoner og begreper. Det var noe kjent. Noe eget.