Der
Det du ikke lærte på skolen AKMPRS 1500x500

Det du ikke lærte på skolen

ads - إعلان - annonser

I likhet med andre land har også Norge en historie fylt med fremmedfrykt, holdninger og handlinger som definerte én folkegruppe som mer verdifull enn andre. Selv om rasisme eller forskjellsbehandling ikke er lovfestet eller praktisert av myndighetene i dag, vil det alltid være nødvendig å se tilbake til fornorskningspolitikken, Norges mørkeste kapittel. Hva skjedde da, og hvilke konsekvenser har det gitt til dagens samfunn?

Det du ikke lærte på skolen circle cropped 47 1 1024x1024
skrevet av:
Åsne Kummeneje Mellem er en kvensk kunstner, og leder i den kvenske organisasjonen Kvenungdommen hvor hun fremmer unge kvenske stemmer både internt i de kvenske miljøene, men også ut til instutisjoner, myndigheter og medier.

I historietimene på skolen lærer man om 1800-tallets Norge hvor nasjonalbygging sto i fokus. Landet hadde løsrevet seg fra dansk styre, og i hovedstaden var det debatt rundt skriftspråk, nasjonalsang og andre elementer som måtte på plass for at Norge skulle både se, og føle seg, selvstendig. Malerier fra denne tiden, som i dag henger på nasjonalmuseet, viser nasjonalromantikken fra sin beste side, med vakre landskap og blomstrende bondeliv.

En mindre kjent del av historien ligger hos urbefolkningen og de nasjonale minoritetene. I dag har den samiske befolkningen urfolkstatus, mens de nasjonale minoritetene består av kvener/norskfinner, jøder, romanifolket/tatere, skogfinner og rom. Felles for alle er at de har lang historisk tilknytning til Norge, men de har også på forskjellige måter blitt undertrykt eller negativt merket av norske myndigheter gjennom historien. Sterilisering av tatere, forfølging av rom og Jødeparagrafen er noen av flere eksempler på dette. I Nord-Norge er det fornorskningspolitikken som har vært avgjørende for både den kvenske og samiske befolkningen. Dette er en del av historien som sjeldent kommer frem, verken i skolepensum eller i samfunnet ellers.

Ett språk, én kultur og et folk

På 1850-tallet da de første linjene til «ja, vi elsker» ble formulert av Bjørnstjerne Bjørnsson, var situasjonen i Nord-Norge en helt annen enn i hovedstaden. Befolkningen i nord bestod på denne tiden av flere etnisiteter, hvor både kvener, samer og nordmenn levde side om side. På grunn av uår, krig og befolkningsvekst hadde flere reist nordover fra områdene som i dag er Nord-Sverige og Finland, til kysten i Nord-Norge hvor det var bedre bo- og arbeidsforhold, og finsktalende beboere ble kategorisert som kvensk befolkning. Flere i området var registrerte som ikke-norske borgere med ikke-norsk språk, noe som ikke gikk overens med denne nasjonalromantiske bevegelsen som jobbet for en felles stat med ett språk, en kultur, og et folk. Her var det med andre ord mye som måtte gjøres for at Nord-Norge skulle bli en del av det homogene samfunnet som ble bygd opp i sør.

Startskuddet gikk da Stortinget innvilget Finnefondet i 1851. Pengene i fondet skulle brukes strategisk, hvor hovedessensen lå i å belære samer og kvener for å bygge opp under den nasjonalromantiske tankegangen også i Nord-Norge. Her var det ikke plass til flerspråklig praksis eller andre kulturer som kunne utgjøre en trussel for det norske. Lærere ble sendt fra sør til nord, hvor de først fikk opplæring i samisk og kvensk Deretter ble de sendt ut i distriktene for å undervise minoritetene i norsk språk. Internatskoler ble opprettet, hvor barn befant seg i flere uker av gangen, isolert fra sin egen familie for å læres opp i et stabilt norsk miljø. De ble straffet for å prate sitt eget morsmål, men også om de ikke svarte på lærernes spørsmål som ble stilt på et språk de ikke forsto. Lærerne ble lønnet ut fra hvor flinke de var i fornorskningsarbeid, og foreldre som sendte barna frivillig til norsk opplæring kunne også bli lønnet for velviljen. Barn mistet kontakten med sin egen bakgrunn og kultur, og enkelte kom hjem på besøk fra internatskolen uten å kunne språket til sine egne foreldre.

Den finske fare

Fornorskningspolitikken hadde sin høyeste topp på starten av 1900-tallet. Finnefondet var godt etablert, men det var enighet om å innføre flere grep for å sette fart i prosessen. I 1902 ble Jordsalgsloven endret slik at kun fornorskede personer  med norsk etternavn kunne kjøpe og eie land. Slik forsvant kvenske og samiske slektsnavn ut av historien til fordel for norskklingende etternavn som Olsen, Isaksen eller Johnsen. Kvensk og samisk ble etter hvert forbudt å bruke som hjelpespråk i skolene, og gudstjenestene skulle utelukkende holdes på norsk. På 20- og 30-tallet var det også tilfeller hvor personer med finsk statsborgerskap ble oppsøkt og sendt ut av landet, uavhengig av hvor lenge de hadde oppholdt seg i Norge. Blant annet ble en familiefar forvist til Finland og etterlot seg kone og syv barn med norsk statsborgerskap. Han måtte til og med ta med seg hesten siden den også kom fra Finland.

Selv om Finnefondet ble avskaffet på 1920-tallet, ble fornorskningen videreført i flere tiår videre. Politikken hadde ikke bare satt dype spor hos befolkningen i Nord-Norge, men negative holdninger hadde også spredt seg over hele landet. Journalist Arthur Ratche publiserte boken «Finsk fare for Finnmark» i 1936 som stilte spørsmål med lojaliteten til den kvenske og samiske befolkningen. Finland var blitt en egen stat først i 1917, og gikk også gjennom en egen nasjonalbygging. Det kvenske/norskfinske språket og kulturen sto sterkt i Nord-Norge, så hvor lå lojaliteten om det skulle oppstå en konflikt? Samtidig etablerte NRK et studio i Vadsø, byen i Finnmark med tettest kvensk befolkning. Det ble sendt ut gratis radio til befolkningen med oppfordring til å høre på norske radiostasjoner. Finske radiosendinger var populært på denne tiden, og myndighetene så på det som viktig å overdøve disse med norske sendinger i stedet.

Fornorskningen som aldri sluttet

Andre verdenskrig var fatal for Finnmark og Nord-Troms, hvor det meste av bebyggelsen ble brent ned. Innbyggerne ble tvangsevakuert, og flere flyktet også over landegrensene, i hovedsak til Sverige. Tradisjonelle kvenske og samiske byggeskikker forsvant, og da befolkningen kom tilbake etter krigen, ble landsdelen bygget opp i regi av myndighetene: på norsk vis. På 50-tallet ble det også opprettet et eget register for å holde kontroll på finske borgere som oppholdt seg i Norge, og så sent som i 1978 ble det lagt en hemmelig plan hvor Storfjord kommune i Nord-Troms, som grenser til Finland. Planen var å stenge ned tre fjerdedeler av kommunen for tilreisende fra Finland. Den hemmelige planen ble til slutt belyst av Dagbladet under tittelen «Storfjord kommune blir hemmeligstemplet», og saken ble stanset etter at befolkningen i kommunen gikk hardt ut mot forslaget.

Veien videre

Situasjonen i dag er en helt annen for både de samiske og kvenske miljøene, og de andre nasjonale minoritetene forøvrig. Altasaken på 70-tallet ble et vendepunkt for det samiske, hvor det kom massive demonstrasjoner mot et vannkraftverk som ville demme opp den samiske bygda Masi i Finnmark. I etterdønningene av demonstrasjonene fikk den samiske befolkningen urfolksstatus i Norge, noe som medførte både nasjonalt og internasjonalt vern. Sametinget ble også etablert, og et samisk flagg ble vedtatt på tvers av landegrensene. I dag fins det en rekke etablerte samiske organisasjoner som jobber for rettigheter og revitalisering av den samiske kulturen og språket.

Det kvenske miljøet er mindre, men like levende. Kvensk ble et anerkjent minoritetsspråk i Norge i 2008, og kvenfolkets dag markeres hvert år 16. mars. Et felles flagg kom også på plass først i 2018, og organisasjoner som Kvenungdommen – Kvääninuoret jobber for rettigheter, synlighet og formidling av kvenkulturen og språket i dag. Flere kommuner i Nord-Norge har også skiltet stedsnavn på både samisk og kvensk for å gjøre det historiske mangfoldet mer synlig.

Selv om situasjonen er annerledes i dag, henger fortsatt skyggene fra fornorskningen igjen i samfunnet. Senest i slutten av 2020 blusset debatten opp i Tromsø hvor en ung samisktalende kvinne fikk streng beskjed om å prate norsk på bussen av en medpassasjer. Også studenter med kvensk bakgrunn har fått beskjed om at den kvenske kulturen heller hører hjemme på et museum enn i dagens samfunn.

Fornorskningspolitikken største bivirkning i nord var skammen som ble påført den kvenske og samiske befolkningen. Barna som opplevde negative konsekvenser på internatskolene, ønsket ikke at deres egne barn skulle bli utsatt for det samme. På den måten fikk den systematiske fornorskningen fotfeste ikke bare innad i institusjonene, men også over kjøkkenbordet hjemme. Kvensk og samisk språk ble pakket bort også på hjemmebane, til fordel for det norske. De eldre ville ofte ikke snakke om den kulturelle bakgrunnen for å verne sine egne mot det som de selv hadde opplevd. Slik var ikke fornorskningen bare sikret for én generasjon, men for alle generasjoner videre. På grunn av denne skammen er det også mange i dag som ikke vet om sine samiske eller kvenske røtter. Flere finner ut om familiehistorien i voksen alder gjennom slektsforskning, men da for sent til å kunne spørre sine avdøde foreldre eller slektninger. Dette genererer et savn etter noe man aldri har hatt, en kobling til sin egen identitet som har vært til stede med sitt fravær gjennom et levd liv. Man kan lett si at fornorskningen var vellykket når flere med samisk eller kvensk bakgrunn ikke vet at de er det.

Om man tilhører en nasjonal minoritet, en urbefolkning, eller en nyere minoritet er budskapet fra historien tydelig: Vær stolt over bakgrunnen du har, og tvihold på arven du bærer på, både for deg selv og dine etterkommere.

Gjesteskribent كاتب ضيف

Gjesteskribent كاتب ضيف

أضف تعليقًا