Der
Rasisme er også et arabisk problem download 2 1 930x500

Rasisme er også et arabisk problem

ads - إعلان - annonser

I år er det ti år siden starten av revolusjonen som forandret Midtøsten. Mohammad Bouazizi satte fyr på seg selv, og tente med det gnisten som skulle bli den arabiske våren. Flere demonstranter satte fyr på seg selv, og til tross for brutal oppførsel fra politiet fortsatte protestene.Folk gikk ut i gatene for å si sin mening om de undertrykkende regimene, noesom hadde virket helt umulig bare noen år tidligere.

Endringene som skjedde i regionen var ikke bare politiske. Den revolusjonære våren førte også til en lenge etterlengtet, og svært nødvendig, sosial revolusjon. Ønsket om å oppnå politisk rettferdighet ble ledsaget av et stort ønske om å få til sosial rettferdighet på alle nivåer.

Det gjelder også kulturen, som har prøvd å reformere seg selv for å bli kvitt av effekten å leve lange perioder under diktatur. Men endringsviljen virker ikke å gjelde rasisme. I 2020 var hele verden rasende over drapet på amerikaneren George Floyd. Til tross for at flere land begynte å diskutere rasisme på lokalt nivå, kritiserte den arabiske verdenen fenomenet bare i vesten. Med det fornektet de behovet for diskusjonen om fenomenet i arabiske samfunn.

Kolonialisme får med rette skylden for en del av rasismen som eksisterer i det arabiske samfunnet. For eksempel ved å skape ideen om hvit skjønnhet, og ved å favorisere noen etniske grupper fremfor andre. Men det er ikke kolonialismen som er den viktigste faktoren som former oppfatning om etnisk identitet i regionen. Det var ideologien til arabisk nasjonalisme som etablerte hegemoniet til en bestemt etnisk arabisk identitet som ble favorisert over alle andre identiteter. Det bidro til strukturell sosioøkonomisk diskriminering og opprettelsen av et strengt etnisk hierarki, som satte arabere med afrikansk opprinnelse i en underordnet posisjon i det arabiske samfunnet.

Rasisme er også et arabisk problem download 2 1
Skrevet av:

Nassim Obeid: professor i arabisk språk ved Institutt for framandspråk, UIB. 
Osama Shaheen: Redaktør i DER.

Eieren av butikken var araber:

Remaz Khalaleyal jobber som koordinator til Sudanese-American community. Han skrev etter drapet av George Floyd:

Vi har vært stille lenge, men nå må vi snakke sammen om det … Jeg prøver ikke å rive oss fra hverandre, men sannheten er at vi revet fra hverandre allerede, Amo (onkel).”

Meldingen ble sendt av Remaz til eieren av butikken som George Floyd ble hentet fra. Eieren var araber, og det var han som rapporterte til politiet om Floyd.

Remaz fortsetter sin melding:

Kjære Amo (onkel), vit at flertallet av hvite arabere er rasister! Jeg vet godt at det er ubehagelig å lese denne setningen, og jeg vet at du kanskje ikke er en av disse rasistene. Men la oss være ærlige og innrømme at rasisme mot oss finnes i arabiske hjem, arabiske filmer og komedier. Det finnes også i arabiske språket.  Hvite arabere refererer ser på oss som en slave eller en neger. Det var aldri morsomt – og vi må snakke om dette, NÅ

Kino og rasisme:

Remaz nevnte arabisk komedie i brevet sitt. En av de mest fremtredende arabiske komediefilmene på 1990-tallet, «Ṣaʽīdi Fel Gama’a El Amrekeia», eller «Ṣaʽīdi på det amerikanske universitetet», 1998.  Scener fra denne filmen vises selv i dag under reklamepauser på TV, eller presentasjonen av klassikere fra fortiden. Filmen fikk stor berømmelse og regnes som den mest innbringende filmen i historien til egyptisk kino. I en av scenene i denne filmen sier hovedrolleinnehaveren Mohamed Henedy til en svart sexarbeider som sitter ved siden av ham: “Hvorfor slo du av lyset? Hudfargen din er allerede mørk?”

I den samme filmen koblet Henedy svarte mennesker med uflaks, da han sa: “Kvinnen døde på grunn av ditt svarte ansikt.”

Henedy brukte svart hudfarge igjen som et virkemiddel for å få seerne til å le i filmen «Africano»2001 med replikken “Er det kutt i strømmen eller hva?” mens han så på en gruppe svarte mennesker som forlater klubben.  Mohamed Henedys filmer skapte en humortrend som gikk i arvi flere generasjoner.

Henedy er absolutt ikke den eneste, og listen er veldig lang. Rasistiske skildringer av svarte mennesker i den arabiske verden er voldsomme og bruken av blackface er utbredt.

Hvordan Blackface kom inn i arabisk mainstreamkultur er usikkert. Britiske kolonister antas å ha brakt det til Egypt på 1880-tallet.

Saken ble tidlig kritisert av sudanske kunstnere. Artikkelen av den sundanesiske kunstneren Othman Hussein i oktober 1952 fordømte den egyptiske filmrepresentasjonen av sundaneserne, som var begrenset til rollen som den idiotiske tjeneren eller dørvakten. Han lurte på hvorfor egyptiske filmskapere ikke fikk andre roller til sudanske skuespillere, som de som ble spilt av libanesiske eller syriske skuespillere.

Det Othman Hussein snakket om er fortsatt gyldig også nå, 70 år senere!
Man trenger ikke trenger å gå tilbake i tid for å se disse tingene i den arabiske TV. Blackface og karikaturskildringer av svarte mennesker er fortsatt akseptert, og har ikke blitt sett på som støtende.

Benektelse av rasisme:

Til tross for den tydelige negative framstillingen av svarte mennesker og vedvarende stereotypier mot dem, er det ingen offentlig debatt om dette temaet i det arabiske samfunnet. Tvert imot vil du finne direkte benektelse av at rasistiske holdninger eksisterer i arabisk kultur. De vanligste ordene for å beskrive svart person er “slave” og “tjener”. Dette rasistiske språket er en arv fra en lang historie med slaveri i regionen.

Det kan være mange grunner til dette. Hovedårsaken til mangelen på studier om rasisme i den arabiske verden er kanskje frykten for å konfrontere den ubehagelige virkeligheten som arabiske samfunn har levd i siden den før-islamske tiden og fram til nå. Slaveri er fortsatt fast forankret i det arabiske samfunnets kollektive minne, så det var lett for kolonialistene å finne støtte til sine ideer.

Når vi prøver å snakke om saken i våre private hjem, blir diskusjonen raskt avsluttet med historien om Bilal bin Rabah, som var en av de mest lojale ledsagere til profeten Muhammed. Bilal var en tidligere slave og var kjent for sin stemme som han kalte folk til sine bønner med. Bilal anses å ha vært den første mu’zzin (bønneroper), og valgt av profeten selv.

Historien av Bilal og promoteringen av den positive islamske diskursen om figurene til Bilal og Negus, eller AlNajashi (kongen for al Habasha) hadde stor innvirkning på den tiden.

Tidlig etter at Islam ble innført som religion, representerte den en stor sjanse for de som var undertrykket til å gjenopprette sin menneskelige verdighet. Det var mulig for slaver å dele identitet med samfunnets elite. Ære i den nye identiteten handlet først og fremst om tro og fromhet, uten å ta hensyn til prestisje, slektsforskning og hudfarge.

Men det tok ikke lang tid før eliten i samfunnet dukker opp igjen, og folk på ny levde under den eksisterende arvede kulturen.

Sufismen forsøkte i sine tidlige stadier å etablere et likeverdig samfunn blant sine medlemmer, der alle mennesker oppløses i en smeltedigel, som er guddommelig kjærlighet. Alle er like, og alle er et speil av skaperens skjønnhet. Disse forsøkene, gjennom den karmatiske bevegelsen, fortsatte å strebe etter dette i sine tidlige stadier, før målene endret seg senere i det fjerde århundre.

Saken handlet ikke bare om “herre-slave” -dikotomien, men utviklet seg til at den som har makten startet å skrive om den andre og prøve å beskrive den. Bahraini-historikker Nader Kazem sammenligner diskursen som ble skapt av arabere om svarte med vestlig orientalisme, til tross for at den første varte i kortere periode. Bahrain-historikker la merke til klare likheter mellom europeisk orientalisme og afro-arabisk som han kalte det, der araberne ble født i en hierarkisk representativ diskurs.

Behovet for en revolusjon i arabiske språk:

Selv om slaveriet involverte forskjellige raser og farger i den gamle arabiske kulturen, er begrepet «Abd» i arabiske språk assosiert bare med svarte mennesker.

Språk blir ofte oversett som et av de viktigste kulturelle midlene vi har for å skille oss ut fra andre. Språket bestemmer den kulturelle balansen til taleren, men det er påvirket av kultur først og fremst. Derfor må endringen av denne kulturen over tid være ledsaget av en endring i språket, noe som vi ikke merker med det arabiske språket. Nyere studier om rasisme og arabisk er nesten ikke-eksisterende, selv om dette fenomenet har blitt grundig analysert på mange andre språk.

Fraværet av diskusjon gjorde det også vanskelig å beskrive fenomenene som rasisme er basert på. Latskapen som fulgte det arabiske språket forhindret det i å finne en oversettelse av flere ord, og skrev det bare slik det ble uttalt i arabiske bokstaver. Språket mangler for eksempel begreper som mikroaggresjon.

Når vi sier at det arabiske språket trenger en egenrevolusjon for rasismens skyld, betyr dette en sosial revolusjon som påvirker språket. Årsaken, som språkforskere sier, er at språket er en refleksjon av samfunnet, og hvis samfunnet ikke forandrer seg, og bekjemper disse fenomenene, da blir ikke språket aktivert som en refleksjon av denne tendensen. Derfor må revolusjonen først være i den arabiske tanken og de stamme- og rasistiske vanene i samfunnet som ligger i den siden den før-islamske æra. Hvis dette skjer, vil vi merke effekten på det arabiske språket. Den arabiske verden har mange grunner til å starte en effektiv dialog om rasisme. Den økte følelsen av urettferdighet som vi opplever kan være den første grunnen til å prøve å korrigere oss selv. Det er ikke mulig å kritisere det vi blir utsatt for, uten det minste forsøk på å vite hva våre ord og handlinger kan føre til andre.

Gjesteskribent كاتب ضيف

Gjesteskribent كاتب ضيف

أضف تعليقًا