Der
Høyrepopulismen og europeisk rasisme Sindre Bangstad 1 1379x500

Høyrepopulismen og europeisk rasisme

ads - إعلان - annonser

Å definere rasisme i vår tid

Med rasisme forstår vi forenklet ideer om at noen mennesker i kraft av medfødte eller tilfeldige egenskaper som hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse, tro- eller livssyn, kultur eller språk er mindre verdt enn andre mennesker, og av denne grunn aktivt kan behandles annerledes eller utestenges (Bangstad og Døving 2015). Mange, også i Norge, har helt inntil vår tid imidlertid trodd at rasisme bare handler om tilfeller av slik underordning eller forskjellsbehandling på bakgrunn av ideer knyttet til hudfarge eller andre fysiske trekk. Dette er imidlertid et uttrykk for rasisme som i moderne europeisk historie hadde en svært begrenset ‘storhetstid’, en ‘storhetstid’ som kan knyttes til det forskere har beskrevet som en ‘vitenskapelig rasisme’, og som strakte seg fra ca. 1845 til 1945. Den ‘vitenskapelige rasismen’ var imidlertid alt annet enn vitenskapelig, gitt at det nå er overveldende grad av enighet i både samfunns- og naturvitenskapene om at ‘raser’ er en sosial og politisk forestilling, og ikke noe som er uttrykk for biologiske realiteter. Den ‘vitenskapelige rasismen’ var nært knyttet til fremveksten av europeisk kolonialisme på 1800-tallet, og til behovet for å så å si ‘begrunne’ europeisk kolonial dominans i ideer om at kolonimaktenes undersåtter i koloniene var ‘menneskelig underlegne’ og derfor angivelig ‘ute av stand til å styre seg selv.’
Ifølge forskere som har studert rasismens historie i Europa, skriver imidlertid den første påvisbare forekomsten av rasisme i Europa seg fra den behandlingen som jøder og muslimer som under trussel og tvang hadde konvertert til katolisismen under den katolske kronens ‘gjenerobring’ [la Reconquista] av den iberiske halvøyen fra de nordafrikanske mauriske herskerne som hadde kontrollert al-Andalus i århundrer på 1200-tallet, og deres etterkommere i århundrene som fulgte, ble utsatt for. Disse konvertittene ble kalt conversos og moriscos, og deres etterkommere ble i århundrene som fulgte utsatt for systematiske forskjellsbehandling begrunnet i ideer om at bare folk som hadde ‘rent’ og ‘katolsk’ blod kunne inneha betrodde stillinger i samfunnet. Det som er verdt å merke seg her er imidlertid at det på dette tidspunkt ikke eksisterte noen ideer om biologiske ‘raser’ i den spansk-katolske kulturkretsen: begrepet la raza viste på dette tidspunktet utelukkende til ‘adelig stand eller byrd.’ Rasismen som jødiske og muslimske konvertitter og deres etterkommere ble utsatt for, var med andre ord begrunnet i forestillinger om deres kultur, levesett og tro.

Høyrepopulismen og europeisk rasisme circle cropped 46 1 1024x1024
Skrevet av: Sindra Bangstad sosialantropolog og forsker I ved KIFO i Oslo. Blant hans bøker er Sekularismens ansikter 2009, Anders Breivik And The Rise of Islamophobia 2014, Hva er rasisme (med Cora Alexa Døving, 2015) og Salafisme i Norge (med Marius Linge, Frekk Forlag/Minotenk, 2020).

            Rasismen trenger med andre ord ikke forutsette forestillinger om biologiske ‘raser’, men kan likeså vel nære seg av ideer om andre menneskers kultur, levesett eller tro. Det er blant annet derfor at rasismeforskere de siste tiårene i økende grad har begynt å snakke om en ‘rasisme uten raser.’

            Dette betyr også at når det man inspirert av Frantz Fanon (1936-61) kan kalle en kulturrasisme på mange måter er blitt en dominerende form for rasisme i vår tid, og ofte rammer innvandrere og minoriteter med muslimsk bakgrunn, så er det egentlig ikke noe nytt fenomen i europeisk rasismes historie, men snarere at historiens sirkel er sluttet.  Den muslimske bakgrunnen kan være antatt eller reell, for man kan selvsagt bli holdt for å være noe man slett ikke er, noe ikke-troende med muslimsk bakgrunn og sikher som forveksles med muslimer ofte opplever.

Selv om ‘raser’ ikke finnes i noen egentlig biologisk forstand, er forestillinger om ‘rase’ høyst reelle i sine sosiale og materielle konsekvenser for mennesker som utsettes for dem. I vår tids kulturrasisme finner vi ofte underliggende ideer om ‘raser’ som ikke er åpent uttrykt eller som tar mer subtile former. Derfor bruker vi gjerne begrepet rasialisering om sosiale og politiske prosesser som fører til at mennesker med tilhørighet til en bestemt gruppe antas å ha visse egenskaper som er så fastlåste og uforanderlige at de antar karakter av ‘rase’-liknende egenskaper. Så som når det for eksempel påstås at «en muslim er en muslim er en muslim.»

 Rasisme og høyrepopulisme

Hva har så rasisme og høyrepopulisme med hverandre å gjøre? I mange europeiske land både i Øst- og Vest-Europa har vi i de siste tiårene sett fremveksten av en hele rekke innflytelsesrike partier og bevegelser som gjerne betegnes som høyrepopulistiske. Forskere sier gjerne at høyrepopulister har en «tynn ideologi.» Med dette mener man at høyrepopulister ofte ikke er så veldig opptatte av å utmeisle egne ideologiske plattformer og partiprogrammer, men har en tendens til å låne ideologiske standpunkter fra både høyre- og venstresiden i politikken, alt etter hva de til enhver tid måtte mene vil være mest populært blant velgerne. Som et eksempel kan vi ta det enkle faktum at Norges mest innflytelsesrike høyrepopulistiske parti, Fremskrittspartiet (FrP), som satt i regjering fra 2013 til 2020, opprinnelig ble grunnlagt som et liberalistisk parti under navnet Anders Langes Parti (ALP) i 1973. Selv om partiets grunnlegger Anders Lange var tilhenger av det rasistiske apartheid-regimet i Sør-Afrika, et regime FrP også skulle komme til å støtte politisk helt til apartheids endelige fall i 1990, så ble partiet grunnlagt på en ideologisk plattform knyttet til motstand mot statlig byråkrati, skatter og avgifter, og ikke innvandringsmotstand. Det var først på 1980-tallet, og da partiets daværende sterke mann, partiformannen Carl I. Hagen (1977-2006), oppdaget at det lå et betydelig velgerpotensial i å gjøre motstand mot innvandring generelt, og motstand mot muslimsk innvandring spesielt, til en hovedsak for partiet, at FrP ble selve partiet for innvandringsmotstandere i det norske politiske landskapet. Kommune- og fylkestingsvalget i 1987, da Hagen under et valgmøte i Røyrvik i Trøndelag leste opp et falskt brev som angivelig skulle være skrevet av en Mohammed Mustafa fra Tøyen i Oslo, og hvor Mustafa truet med en fremtidig muslimsk maktovertakelse av Norge, ble et gjennombruddsvalg for den nye ideologiske plattformen til FrP i Norge.

            Man sier gjerne om høyrepopulistiske partier at de har det til felles at de hevder å representere «folket» og å være imot «elitene.» Med dette er faktisk ikke noe unikt for denne typen partier: alle politiske partier mobiliserer på grunnlag av bestemte ideer om hvem «folket» er og hva deres «interesser» måtte være, og motstand mot «eliter» er noe man også finner blant venstrepopulister. Hvis høyrepopulistiske partier og bevegelser i Europa i vår tid har hatt noe til felles, så er det innvandringsmotstand og islamofobi det er snakk om. Dette er et fellestrekk ved disse partiene og bevegelsene som appellerer ganske bredt. Vi vet fra holdningsundersøkelser fra en rekke europeiske land det siste tiåret av blant minoriteter er muslimer den minoriteten som møtes av de mest negative holdningene i befolkningen. I høyrepopulisters ideer om hvem «folket» de sier seg å representere er, er det som regel også en underliggende ide om at det «egentlige folket» er hvite europeere som kan påberope seg å ha levd i en bestemt stat i generasjoner, men som nå ansees å være «truet» av innvandring og demografiske endringer. Vi kan kalle dette en etnonasjonalistisk ide om statsborgerskap, der din og dine slektningers tilhørighet til et bestemt statlig territorium over tid fremstilles som det sentrale. Det er en ide om statsborgerskap som skiller seg fra en sivil ide om statsborgerskap, der det faktum at du er borger med tilhørighet til et bestemt statlig territorium, uavhengig av hvor lenge du har bodd her, eller hvilken opprinnelse du har, anses som det som er viktig. Der den etno-nasjonalistiske ideen om statsborgerskap i europeiske land er grunnleggende sett rasialisert og har en sterk innebygget tendens til å ekskludere mennesker som ikke er hvite og del av befolkningsflertallet, er den sivile ideen om statsborgerskap ikke det. Det vi vet om høyrepopulistiske velgere tilsier at de i hvert fall i Europa i stor grad er hvite menn med begrenset utdanning og relativt lavt utdanningsnivå. Selv om dette er partier og bevegelser som i stor grad har hatt kvinnelige ledere, tiltrekker de fortsatt i liten grad kvinnelige velgere.


Fremskrittspartiet (FrP), som satt i regjering fra 2013 til 2020, opprinnelig ble grunnlagt som et liberalistisk parti under navnet Anders Langes Parti (ALP) i 1973. Selv om partiets grunnlegger Anders Lange var tilhenger av det rasistiske apartheid-regimet i Sør-Afrika, et regime FrP også skulle komme til å støtte politisk helt til apartheids endelige fall i 1990, så ble partiet grunnlagt på en ideologisk plattform knyttet til motstand mot statlig byråkrati, skatter og avgifter, og ikke innvandringsmotstand

            Forholdet mellom europeiske høyrepopulistiske partier og bevegelser og rasisme er ikke alltid enkelt og entydig. For å fremstå som mest mulig «spiselige» for større velgergrupper, har mange slike partier i økende grad blitt opptatt av å distansere seg fra de groveste formene for rasisme. Fra FrPs historie kan det eksempelvis nevnes at mens ledende Stortingspolitikere i FrP på 1990-tallet, som den daværende nestformannen Øystein Hedstrøm hadde få og ingen problemer med å ha møter med norske gammelnazister (på Godlia kino i Oslo i 1995), så ville slike møter for FrPs ledelse i dag vært ganske utenkelig. Den rollen FrP i likhet med svært mange andre av partiets høyrepopulistiske kollegaer ellers i Europa har spilt gjennom de siste tiårene, har imidlertid vært som en kanal for spredning og legitimering av langt mer ytterliggående og rasistisk tankegods enn det partiet selv ønsker å representere. Dette ser man for eksempel i Carl I. Hagens falske Mustafa-brev, som var et tidlig uttrykk for den høyreekstreme konspiratoriske ‘Eurabia’-teorien i Norge, og i hans etterfølger Siv Jensens bruk av begrepet ‘snikislamisering’, som var et begrep som klart og demonstrerbart skrev seg fra ytterliggående høyreorienterte kretser.

            Det er da også særlig i innvandrings- og integreringspolitikken i europeiske land at høyrepopulistiske partier har vist seg å få betydelig politisk gjennomslag. Dette gjennomslaget har også over tid påvirket andre partier, også på venstresiden av politikken, til å endre sin innvandrings- og integreringspolitikk. Eksempler på dette ser vi blant annet i Frankrike, hvor sentrum-høyre-partier nå i flere tiår har forsøkt å så å si «stjele klærne» fra høyrepopulistene i Rassemblement Nationale (som ledes av Marine Le Pen) for å «demme opp» for velgerflukt til høyrepopulistene. Og i Danmark, hvor danske sosialdemokrater anført av statsminister Mette Fredriksen under påvirkning fra den langvarige populariteten til danske høyrepopulister i Dansk Folkeparti (DF) siden 2001 nå har gått til det skritt å love velgerne at Danmark i fremtiden skal sette internasjonal flyktningrett fullstendig til side ved å redusere antallet asylsøkere Danmark skal motta til null. Man må følgelig også betrakte den velgersuksessen som høyrepopulister Europa over har hatt på innvandrings- og integreringsfeltet som et uttrykk for at de etablerte politiske partiene fra venstre til høyre som dominerte vest-europeisk politikk etter 1945 i mange år har sviktet i forhold til den viktige oppgaven det har vært og er å formulere mer positive visjoner om fremtiden i et Europa som i økende grad er flerkulturelt og flerkulturelt.

            Samtidig er det faktisk noe av en politisk myte at høyrepopulister trenger et faktisk nærvær av innvandrere for å lykkes i å komme til politisk makt. I flere tilfeller, som i Ungarn og Polen har det vist seg å være tilstrekkelig å skremme med rasistiske ideer om påståtte trusler fra innvandring og minoriteter – islamofobi og antisemittisme – som et grunnlag for å etablere og å beholde makten. I både Polen og Ungarn har stadig mer ytterliggående høyrepopulistiske partier lenge sittet ved makten. Dette er land som sammenliknet med de fleste vest-europeiske land har en svært lav andel innvandrere i befolkningen, og hvis høyrepopulistiske ledere lenge har nektet å ta sin del av byrden knyttet til den globale flyktningkrisen.

Hvor går vi? Høyrepopulistiske partier og bevegelser er kommet for å bli i Europa. Deres grad av velgeroppslutning og påvirkning på politikken varierer fra land til land, og avhenger i stor grad også av hvilken form for demokratisk og folkelig motstand de møter. I en tid hvor mange europeiske land står oppe i store sosiale, økonomiske og demografiske endringsprosesser vil motstand mot rasisme og fremmedfrykt bare bli viktigere i årene som kommer. Den motstanden må også innebære en motstand mot høyrepopulismen.                

Gjesteskribent كاتب ضيف

Gjesteskribent كاتب ضيف

أضف تعليقًا