Studentene under korona

Torsdag 12 mars 2020 våknet vi til nedstengingen av universitet og høgskoler i hele landet grunnet spredning av Covid-19. Etter noen dager fulgte nedstengingen av barnehager og skoler. Stengingen førte til heldigitalisering av undervisning og eksamensformer. Universitetene rundt i hele landet tilbydde raskt digitale løsninger som tilpasset de forskjellige fakultetene med ulike grupper studenter og ulike behov.

De første dagene etter nedstengingen var harde, utfordrende, stressende og kritiske, fordi alle hverdagslige rutiner ble snudd på hodet. Med ei 3 år gammel datter, liten studentleilighet og krevende studie, tiden gikk saktere enn vanlig og mens oppgavene ble flere. Jeg og min mann måtte finne på en rekke aktiviteter, leker og tegneserier som passet dattera mi og holdt henne rolig mens vi satt oss på digitale forelesninger gjennom Zoom eller skrev obligatoriske innleveringer.

Etter to uker begynte jeg å innse at situasjonen ikke endret seg og at dette skal bli vår nye hverdag for noen måneder fremover. Planen om å ikke ha plan må skiftes og strukturen i dagen må forandres slik at vi kan lykkes med studiet og livet sammen som en sterk og lovende familie med god psykisk og fysisk helse. Vi lagde en egen arbeidsplass som bare skulle brukes ved lesing siden både jeg og min mann er studenter. For å lykkes med lesingen må man fokusere på den og ta tiden til å forstå stoffet, derfor tok vi runder der en av oss passet på barna mens den andre leste i noen timer. Planen var fleksibel og hvis en av oss trengte mer tid så fikk vi ordnet det sammen.

På tross av planen og rutinen, opplevde jeg flere utfordringer i forhold til digital undervisning. Fakultet for teknologi og realfag ved UiA tilbydde digitale løsninger som inneholdte opptak av forelesninger, undervisning i sanntid gjennom Zoom og teorioppgaver som på en måte erstatter fysiske laboratoriet øvelser. De digitale undervisningene manglet kontakt mellom studentene på samme kull og mellom studenter og faglærere, i tillegg til at alle innleveringene ble individuelle. Det var en ekstra belastning for oss alle som har norsk som andrespråk, siden formulering av norske tekster tar mer tid enn vanlig.

Opptaket av forelesningene var den beste av alle de ulike undervisningsformene. Noen ganger pratet faglærere raskt, slik at jeg får ikke med informasjonen eller forstår ikke hva de sier i det hele tatt. I opptaket kan man velge hastigheten selv i tillegg til at det gir oss uendelig mulighet til å repetere fagstoffet og forstå det, hver på sitt eget tempo. Jeg tok fire hjemmeeksamener i løpet av vår semesteret og de gikk dårligere enn jeg forventet. Å lese hjemme med barn er ikke på samme nivå som når du sitter deg på en pult i stillheten på lesesalen og ser på alle de lovende studenter rundt deg som leser og strever, og investerer i fremtiden. Dette gir en motivasjon og god vilje til å lese og lære godt og for lengre perioder.

Usikkerheten på den personlige økonomien som ble skapt etter permitteringen var den verste. I april fikk jeg utbetalt stipend og lån for resten av semesteret på en gang. Pengene var ikke nok, så Lånekassen tilbød tilleggslån på 26 000 kroner til studenter og elever. 8000 kroner av den kan omgjøres til stipend senere. Tilbudet var ikke attraktivt nok til meg og jeg tok ikke det. På denne tiden sendte jeg flere jobbsøknader til flere sykehus og ulike Covid-19 teststasjoner i området rundt meg som trengte tilgjengelige helsepersonell. I midten av mai fikk jeg jobb på en av de teststasjonene for ansatte ved Sørlandet Sykehus HF. Etter den første lønnsutbetalingen følte jeg meg glad og stolt på samme tid.

Noen ganger tenker jeg på mitt første semester på universitetet. Jeg fikk studieplass på bioingeniørutdanning ved UiA to år siden, bare 3 år etter ankomsten min til Norge. Nå tenker jeg på hvordan korona ville påvirket studieløpet mitt hvis den kom 2 år tidligere? På denne tiden var det utrolig viktig for meg å skape nye vennskap, ha fysisk kontakt med faglærerne mine, eller bare gå rundt campus uten restriksjoner.

Å sette meg inn i det norske miljøet når det gjelder studiene var veldig avgjørende for meg. Siden jeg studerte i forskjellige land med forskjellige kulturer, kjente jeg betydningen av å sette seg inn i miljøet for å få mest mulig læringsutbytte både faglig og sosialt. Men alt dette skjer gjennom fysiske oppmøte og i «disse koronatider» forsvant en stor del av det. Verktøy har vi jo hundrevis av, mens det er få som bruker det på en ordentlig måte og for flere anledninger.