Amina Sijecic Selimovic er født i Bosnia-Herzegovina, og kom til Norge som flyktning i 1992.
Hun er utdannet ved Universitetet i Oslo, og har vært Ph.D. kandidat ved Det teologiske fakultet. I dag er hun ansatt som høyskolelektor ved Høyskolen i Innlandet, på seksjonen for RLE (Religion, livssyn,etikk).
Utallige avisartikler så langt i 2020 har ønsket å formidle hvor vanskelig året har vært. Det er det mange grunner til å mene. Vi har den såkalte migrantkrisa, etniske rensingen på Uryguene, krigen i Jemen, krigen i Syria, og mange andre andre tragedier som har pågått i årevis og som forsterkes av en verdensomspennende pandemi.
Det er ikke feil å si at pandemien og de forskjellige utfordringene verdenssamfunnet har møtt de siste 6 månedene har vært utrolig tøffe. Mange land virker til å knekke under tyngden, mens andre, som Norge sliter på visse områder, men klarer seg nok. Samtidig har pandemien og alt som følger med, vært tyngre for noen grupper enn andre. De som er i en eller annen risikogruppe, og her er det forskjellige sammensetninger, og de som står fremst i forsvarsrekka, fra helsearbeidere til butikkansatte, må sies å ha hatt det vanskeligst. Det er også mange nyankomne, innvandrere, flyktninger – de som allerede har gått gjennom ild og vann før de kom til Europa (og om heldige, Norge) – som ikke bare har det vanskelig med koronatiltakene, men også med alle minnene de utløser. For min del, selv om jeg har vært i Norge i snart 30 år, har jeg under pandemien tenkt mye mer på tiden da jeg var et barn på flukt.
Denne våren brakte meg tilbake til 1992 ved flere anledninger enn jeg ønsket, men den fokuserte også mitt blikk på dagens barn som lever på flukt. Så selv om det er mange som har trengt omtanke og bønn, har jeg funnet meg selv i å tenke mest på barn som har allerede har opplevd så mye, skal måtte frykte og tåle COVID-19 på toppen av det hele.
Det å føle med flyktninger og spesielt barn på flukt er en refleks for de fleste mennesker har, men samtidig klarer jeg ikke å slutte å se en forbindelse mellom deres skjebne og min egen, fra den gang jeg sammen med min mor søkte trygghet i Norge. Vi hadde flyktet fra etnisk rensning og folkemord i Bosnia-Herzegovina, og var lettet da vi var framme i Oslo. Tingene ville bli lettere, nå som vi var framme. Noen ting ble lettere, mens andre ble tynger.
Som så mange andre som flykter, etterlot vi familie og venner. Mennesker vi elsket og var redd for å miste. Hver dag satt vi, min mor og jeg, alene i min søster leilighet og tenkte på hva som foregikk i Prijedor, den lille byen vi kommer fra. Hvordan var det i Carakovo, den frodige og eventyrlignende landsbyen vi elsket. Hva med menneskene våre – hadde de det bra? Vi satt sammen, men alene. Vi snakket ikke, for hvilken voksen snakker med et lite barn mens en forsøker å se inn i framtiden, prøver å finne ut om dine nærmeste lever. Noen ganger gjorde hun forsøk i å tyde kaffegrut og andre ganger ved å” kaste bønner”. Å kaste bønner for den ene, så den andre, så den tredje, og slik i flere timer. Hver dag. Målet var å tyde skjebnen, se framtiden, til den hun ba for over de 41 stykk av hvite bønner. En gammel tradisjon i Bosnia-Herzegovina, og på den tiden for meg kjente måter kvinner og menn” tydet” sin eller andres framtid.
Jeg husker godt en av gangene min mor prøvde å tyde framtiden til en av mine fettere. Vi to ble så glade, for de 41hvite symboler for håp som hun hadde bedt over og” kastet” viste så gode tegn. Hun hadde delt og sortert dem etter reglene, på et rødt klede.” De har falt så bra” husker jeg at hun sa før hun dekket dem med et annet rødt klede og la dem til siden. Jeg måtte ikke røre dem, ikke forstyrre skjebnen. Noen dager senere, kanskje det var noen uker, jeg er usikker, men jeg tror at det var juli 1992, fikk vi beskjed at min fetter hadde blitt henrettet. Min mor kastet aldri bønner igjen. Da satt vi der i leiligheten, nyankomne, med litte å ta oss til.
Min mor og jeg var bland de første flyktningene til å ankomme Norge fra krigen i Bosnia-Herzegovina, og myndighetene var ikke helt klare for å ta oss imot. Det var usikkert hvor vi skulle bo, og om vi fikk familiene våre til Norge – en form for familiegjenforening. Etter hvert turte vi oss ut av vår selvpålagte karantene, og utforske Oslos østkant. Selv om jeg husker at de dagene var fylt av mye frykt og usikkerhet, både på hva som foregikk i Bosnia-Herzegovina, men også her i Norge, husker jeg også at den sommeren var god og varm. De dagene vi beveget oss utenfor leiligheten.
Jeg har tatt meg selv i å minnes hvordan min mor og jeg satt i leiligheten, mens min søster og svigerbror var på jobb. Vi var trygge, men samtidig var vi tynget av bekymringer og uvisshet om hva som foregikk, og hva framtiden ville bringe. Følelser som på mange måter speiler dagens situasjon under COVID-19; det er lite som vi vet for sikkert – usikkerheten er stor – og skiftene raske.
I løpet av sommeren var jeg i Bosnia-Herzegovina, og samtaler med andre tidligere flyktninger dreide samtalen seg ofte om en sammenligning – var det verre i 1992 eller er det verre nå. Selv om en krig og en pandemi vanskelig kan sammenlignes, var vi i samtalene fokusert på å sette finger på hva er det som er vanskelig nå, hva var vanskelig da. Jeg skriver” vanskelig” i mangelen for et bedre ord, men tanken er å forstå hva er det som gjør at et liv kan på sett og vis fungere, selv under de vanskeligste forhold.
Vi lo av hamstringen av toalettpapir.” Det var ikke noe vi tenkte på, da vi flykta!” sa en av naboene. Men” Olje, mel og salt, det var viktig” fortsatte hun, før hun kom på” Kaffe!”. Andre naboer tenkte på livene i utlandet, det å ikke kjenne systemer og ikke kunne klare seg på egenhånd. Men, som en påpekte,” den faren var virkeligere” for den satte fysiske spor – mange døde, hus ble brent ned, folk fordrevet. Spor som mine samtalepartnere og jeg fortsatt lever med. Vi bærer dem i oss, og ved” riktig” påvirkning viser de seg igjen.
Nå som jeg sitter og skriver, er jeg overrasket over at vi ikke snakket så mye om de som nå dør under pandemien. Vi så oss hele tiden tilbake, og var egentlig ikke opptatt av den faren som COVID-19 utgjør. Samtidig er det mulig å forstå hvordan nye kriser og utfordringer kan ha retraumatiserende tendenser. Flere var redde for hvilke konsekvenser pandemien ville føre med seg. I et allerede anstrengt samfunn som den bosniske, er alle kriser overveldende. Bosnia-Herzegovina er et av de vaklende landende, som vil slite i årevis med å komme seg.
COVID-19 har bragt meg seg mange nye utfordringer for verdenssamfunnet, og vi vet ikke helt hvor og hvordan slutten på pandemien kommer til å bli. Samtidig vet vi at det er mange av oss, også her i Norge, som ikke bare lever med pandemien, men også mange andre tunge minner som usikkerheten og frykten for COVID-19 bringer fram til overflaten. Vi er en utsatt gruppe på vår egen måte, og jeg håper bare vi våger å snakke om minnene og alt de bringer med seg, og ikke lar den overvinne oss.