Corona og innvandrere

100

av: Osama Shaheen
Redaktør i DER

Design
Solin Molla Nasan

Viruset kjenner ingen grenser eller raser. Det påvirker alle over hele verden, inkludert flyktninger, asylsøkere og forskjellige etniske grupper i samfunnet.

Likevel står spesifikke grupper overfor stigma og diskriminering mens COVID-19-pandemien ødelegger over hele kloden, fordi de feilaktig har fått skylden for å spre koronavirus.


Innsikt fra fortid og nåtid

At innvandrere er utpekt som sykdomsbærere, er ikke noe nytt. Det finnes en mange historiske eksempler på epidemier som har blitt forbundet med migrasjon.

Tidligere utbrudd har ofte gått hånd i hånd med fordommer, og ulike etniske eller rasegrupper har fått skylden for sykdommen. Men denne oppførselen, uansett hvor vanlig den har vært, har alltid slått tilbake av de mest åpenbare grunnene: Sykdommer diskriminerer ikke. Faktisk er et patogen som coronavirus den ultimate påminnelsen om vår felles menneskehet.


Sykdommen de fleste av oss forbinder med pandemi nemlig Svartedøden, invaderte Europa i 1348. Sykdommen drepte en fjerdedel av befolkningen i løpet av få, korte år. Da dødstallet økte, så mange selverkjente kristne etter en forklaring – og en måte å få slutt på epidemien.

Valget falt på antisemittisme. Fordi noen jødiske samfunn opprinnelig unnslapp epidemien, beskyldte kristne dem for å stå bak utbruddet. Kunnskap om virus og bakterier var på dette tidspunktet begrenset, og det ble hevdet at jødene hadde forgiftet brønnene. Eller som en middelaldersk konspirasjonsteoretiker hevdet, jødene ville «slukke hele kristenheten gjennom deres gift av frosker og edderkopper blandet i olje og ost.»

På 1800-tallet ble irske innvandrere beskyldt for å bringe kolera til USA, italienere polio og jøder tuberkulose. På 1900-tallet ble kinesiske innvandrere beskyldt for å spre byllepest. Da tilstrømningen av haitiske flyktninger på 1980-tallet falt sammen med AIDS-epidemien, fikk haitiere og afrikanere skylden for sykdommen. Under den nåværende pandemien er det mennesker med asiatisk opphav som kjenner fremmedfryktens stikkende blikk på seg.

Da koronaviruset ankom Norge i 2020, var høyreorienterte nasjonalister raske med å finne syndebukker. I Italia ledet den høyreekstreme opposisjonslederen Matteo Salvini et angrep på regjeringen, som ville la en båt med 276 mennesker fra Afrika legge til kai på Sicilia. Selv om Europa langt overgikk Afrika når det gjaldt bekreftede tilfeller av koronavirus på den tiden, portretterte Salvini denne humanitære handlingen som grunnlag for Italias statsminister, Giuseppe Conte, til å trekke seg, og beskyldte ham for ikke å kunne “forsvare Italia og italienerne”. Reddede migranter har gått i land i Italia i mange år; dette har ikke ført til store sykdomsutbrudd blant italienere. Mange migranters liv har imidlertid gått tapt på grunn av manglende vilje til å redde dem.

Regjeringen i Hellas brukte risikoen for koronavirus som argument for å gå videre med sin kontroversielle plan om å bygge “lukkede” leirer for asylsøkere som er fanget av europeisk politikk på øyene Lesvos og Chios. Situasjonen er et monument over manglene ved “den dyreste humanitære responsen i historien”, og levekårene i leirene har lenge vært uforenlig med god fysisk og mental helse. Brannen senere i september brant Moria til grunnen og etterlot 13000 flyktninger uten husly.

I USA i april sto daværende president Donald Trump overfor alvorlig kritikk for administrasjonens håndtering av COVID-19-krisen, og erklærte en 60-dagers stans i utstedelsen av visum for angivelig å forhindre innvandring til USA. Selv om angrepet mot innvandring tydeligvis hadde til hensikt å styrke sin tilhengerskare for sin kommende gjenvalgskampanje, er det ikke overraskende at innvandrere har blitt utpekt som sykdomsbærere, gitt den lange, stygge historien om epidemier som er forbundet med innvandrere.

I Norge skulle 3015 asylsøkere ankomme landet i henhold til bosettingsavtaler med UNCHR. Likevel ankom mindre enn en tredjedel. Regjeringen uttalte at «pandemien forsinker også arbeidet med kvoteflyktninger».

Covid, minoriteter og diskurs

Implementeringen av «lockdown»-tiltak for å bekjempe pandemien har avslørt eksisterende strukturelle ulikheter og diskriminering på grunn av etnisitet, rase, migrasjon og sosioøkonomisk status. I noen tilfeller har håndheving av lock down ført til ytterligere marginalisering, stigmatisering og vold. Det er bekymring for at gjennomføringen av noen av disse tiltakene har hatt en uforholdsmessig innvirkning på rasifiserte individer og grupper, som opplever stereotyping, diskriminering og vold på grunn av rase, etnisitet, religion og / eller migrasjonsstatus.
Som i mange andre kriser, kan migranter være spesielt sårbare for direkte og indirekte virkninger av COVID-19. Deres evne til å unngå infeksjon, motta tilstrekkelig helsehjelp og takle de økonomiske, sosiale og psykologiske konsekvensene av pandemien kan påvirkes av en rekke faktorer, inkludert: deres leve- og arbeidsforhold, mangel på hensyn til deres kulturelle og språklige mangfold, fremmedfrykt, deres begrensede lokale kunnskap og nettverk, og deres tilgang til rettigheter og inkluderingsnivå i vertssamfunn er ofte knyttet til deres migrasjonsstatus.

Her i Norge lanserte FHI tidlig i april en rapport som pekte på at utenlandsfødte var overrepresenterte blant smittede i Norge, og spesielt somaliere.

Selv om enkelte tok disse som en bekreftelse på et narrativ om at migranter er «skyld» i pandemien, bemerker PRIO (Peace Research Institute Oslo) at grunner til overrepresentasjonen kan være:

1: Migranter jobber i “nærkontaktyrker”

Migranter jobber i yrker som krever pendling, da hjemmekontor ikke er et alternativ. Undersøkelsen av levekår blant innvandrere (SSB 2018) viser at migranter jobber i det som kan kalles “nærkontaktyrker». Dette inkluderer yrker som drosjesjåfører, renholdere, butikkassistenter og helsearbeidere.

2: Oslos minoritetsbefolkningsgeografi

I Oslo har nesten en tredel av befolkningen minoritetsbakgrunn, vesentlig over landsgjennomsnittet på 18.5%. Oslo er landets største by, og har også vært hardest rammet gjennom hele perioden, med gjentatte utbrudd og bølger av smitte. De tidlige tilfellene av koronavirusinfeksjoner i Oslo (i det minste blant de som ble testet) i de mer velstående vest for byen, og ble sporet til skiferier i Østerrike og turer til Italia.


3: Boliger og sosioøkonomisk ulikhet

Når man sporer forklaringer på hvorfor norsk-somaliere, i likhet med svensk-somaliere, virker uforholdsmessig berørt, er det vanskelig å overse det åpenbare problemet med boliger – og spesielt overbefolkning. Det er ikke mulig å opprettholde den anbefalte avstanden på to meter og maksimal gruppering av fem personer hvis boligforholdene ikke tillater det. At dette er en viktig faktor understøttes også av tilsynelatende høyere infeksjonsrater i Oslos østlige nabolag, der mennesker (inkludert de uten innvandrerbakgrunn) lever mer trangbodd.

Inkluderende retningslinjer under COVID-19

Noen regjeringer anerkjenner det viktige potensialet til innvandrere under COVID-19 og lar flere innvandrere jobbe, spesielt i viktige næringer. Portugal har gitt arbeidstillatelse til alle til alle som venter på avgjørelse i sine søknader om oppholdstillatelse. Colombia, Chile og Argentina har innført «fast track»-autorisasjoner for utdannede helsearbeidere, hvorav mange er flyktninger som venter på sine asylsøknader. Slik gir man migranter en mulighet til å bidra, og avhjelper samtidig den store utfordringen med personellmangel som mange land strever med.

Andre Bølgen

For ikke lenge siden, midt i den andre bølgen, annonserte FHI at halvparten av de som er på sykehuset har utenlandsk opprinnelse. På mange av avisenes forsider lyste overskrifter om «innvandrersmitten» som bekymret helsemyndighetene.

I stedet for å hjelpe til med å spre viktig informasjon om viruset, har media i sin omtale av denne problemstillingen bidratt med å spre assosiasjonen mellom innvandrere og viruset gjennom sensasjonspregede overskrifter. Det virker som vi må leve med korona i lang tid, i beste fall frem til april hvis vaksinen er tilgjengelig. Men Norge skal åpne igjen og pandemien varer ikke evig. Vi skal klemme, nyte livet, feire og leve.  Men her og nå må vi være forsiktige så historien om korona blir ikke en historie om utenforskap og maktesløshet.

Osama Shaheen
WRITEN BY

Osama Shaheen

Osama Shahin : Redaktør i DER

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *