Den Arabiske Våren – Egypt og Tunisia

124
:Artikkelen skrevet av
Mannfred Nyttingnes

Det folkelige opprøret under den arabiske våren, som startet desember 2010, utfordret autoritære regimer i Nord-Afrika og Midtøsten med krav om demokratiske rettigheter. Tunisia og Egypts regimestabilitet skulle således bli utfordret. Autoritære statsledere som hadde sittet ved makten i flere tiår måtte bøye av for et massivt folkeopprør. Etter avholdte valg i 2011 har de to landene gått i ulik retning. Opprøret i Tunisia var det som førte til mest merkbare, vedvarende politiske endringer i demokratisk retning. I Egypt har derimot militæret igjen befestet sin maktposisjon i landet. I denne teksten diskuterer jeg hvorfor det lykkes med å få til demokratisering i Tunisia, men ikke i Egypt. Finnes det et bedre jordsmonn for demokrati i Tunisia som ikke finnes i Egypt? Selv om der eksisterte flere kampsaker under den arabiske våren så har jeg valgt å ta for meg kampen for demokrati i Tunisia og i Egypt.

Hovedårsakene til de arabiske opprørene var politiske og økonomiske; de var revolter mot de sittende regimer og ledere som ble knyttet til politisk vanstyre og for forverrede sosiale forhold for de brede lag av folket. Da den arabiske våren brøt ut, var regionen en av de minst demokratiske noe sted i verden. Samtidig som økonomiske forhold var en drivkraft bak regimemotstanden, var det i de arabiske stater ikke et politisk system som tillot uttrykt misnøye. Protester i det offentlige rom, både på internett og i gatene, ble alternativet. I land som Tunisia og Egypt, hvor aktivitet som har kunnet virke opposisjonelt mot regimet har vært svært undertrykt, snakker man gjerne om sosiale bevegelser og protestaksjoner som eneste manifestasjonen av sivilsamfunnets holdninger (Letki, 2009). I disse landene har NGO-kulturen vært en mangelvare, med få medlemmer og få organisasjoner, liten økonomisk autonomi og generelt lite sivil aktivisme. Disse likevel relativt aktive, men undertrykte sivilsamfunnene skulle man se styrken til under revolusjonene i 2011. Da revolusjonene brøt ut så var det utenfor de formelle institusjonene. Det var uorganiserte, vanlige borgere som ikke hadde politisk tilhørighet. Det var unge, frustrerte individer som gjennom sosiale medier uttrykte sin misnøye og gjennom disse kanalene oppmuntret mennesker til å gå ut i gatene og kreve sosial rettferd og verdighet (Plaetzer, 2014). Med disse initiativtagerne fulgte resten av sivilsamfunnet med, og det tok ikke lang tid før menneskerettighetsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og andre sivilsamfunns-organisasjoner ble med i protestene. Opprørene i de enkelte land hadde forskjellig bak-grunn, men innrettingen var langt på vei den samme – med krav om politisk demokratisering og økonomisk reform. Målet om økt demokratisering innebar krav om at de sittende, autoritære regimer og ledere måtte fjernes, noe som også ville bidra til kampen mot korrupsjon.

Demonstrantene i Tunisia og Egypt hadde de samme idealene, de samme forhåpningene når de gikk ut i gatene i 2011, men de sto opp imot ulike motstandere og opererte innenfor ulike kontekster.

Hvorfor lykkes det folkelige opprøret med å oppnå demokratisering i Tunisia, men ikke i Egypt

At autoritære regimer faller, betyr nødvendigvis ikke at demokrati er det som følger etter. Dette fikk Egypt erfare i tiden som fulgte etter at Mubarak sitt regime falt i 2011. Hovedaktørene under opprøret og i tiden etter; det militære øverste rådet (SCAF), det muslimske brorskap (MB) og sekulære liberale, ville ha mistet mye av sin legitimitet om de ikke hadde uttrykt ønske om demokratiske institusjoner. Til tross for en slik forventing fra folket ønsket generalene, brorskapet og de liberale å beskytte seg selv på bestemte områder ved å sette grenser for demokratiske institusjoners rett til å utøve offentlig politikk (Linz & Stepan).

Det egyptiske militæret er en enorm institusjon hvor røttene kan spores tilbake til Nassers presidentskap på 1950-tallet. Dette hadde blant annet forankring i landets anspente relasjon til Israel og kamp for en uavhengig arabisk verden. En konsekvens av dette har vært at det egyptiske militæret i et forsøk på å holde tritt med Israels militærmakt, har blitt veldig stort, men også veldig politisk. Militæret fikk under Nasser et privilegert klassepreg (Perry, 2016). Under Mubaraks styre ble det enda klarere at det egyptiske militæret utgjorde en egen klasse, og nå også en økonomisk sterk klasse. Det var en posisjon de ikke ville miste. Mubarak hadde alltid ivaretatt militærets interesser, blant annet ved å tildele pensjonerte offiserer høye posisjoner i statsbyråkratiet. Sikkerhetsapparatet til regimet mistet mer og mer legitimitet i de siste årene til Mubarak. Politivold hadde blitt et av regimets største problemer, noe militæret hadde oppfattet. Da revolusjonen brøt ut sto derfor militæret overfor et valg; være lojale til regimet eller stå på folkets side og bidra til regimets fall. Slik som revolusjonene utartet seg skulle det bli tydelig at Mubarak ikke klarte å håndtere opptøyene, og det er grunn til å tro at militæret så seg tjent med et regimeskifte. Ved å velge å bidra til regimets fall klarte militæret å beholde sin økonomiske og politiske dominans og kontrollere transisjonen, samtidig som de beholdt sin legitimitet ovenfor den egyptiske befolkningen (Kienle, 2012). Det var likevel ikke i deres interesse at en sivil skulle overta presidentposisjonen og potensielt utfordre dets privilegier.

Kort tid etter Mubaraks fall begynte en del unge sekulære liberalere å argumentere for at brorskapet var så sterke og udemokratiske at en avtale med militæret var nødvendig. Noen liberale hevdet at militæret burde bidra til å sette begrensninger i grunnloven før valget til den konstituerende forsamling, eller i det minste utpeke en komité for å utarbeide forfatningen slik at brorskapet ikke kunne utgjøre et flertall. SCAF og et utvalg liberale ble implisitt enige om å holde en viss kontroll på et eventuelt islamistisk flertall som valgene kunne resultere i. Bare uker før parlamentsvalget i november 2011 lanserte SCAF et dokument som gjorde hevd på en rekke militære privilegier som ikke ble funnet i noe annet demokrati. For eksempel er det i dokumentets niende artikkel fastslått at SCAF er eneansvarlig for alle saker som angår væpnede styrker og dets budsjett. De muslimske brødrene følte seg således under angrep fra sekulære liberale og også de begynte tidlig å inngå enighet med militæret. I tråd med disse avtalene støttet brorskapet generalens ensidige beslutning om å holde en konstitusjonell folkeavstemning i etterkant av Mubarak sin avgang. Til gjengjeld fikk de muslimske brødrene ta et historisk skritt ved å innta lederskap i et kontrollert demokrati. Kostnaden for brorskapets gevinster, som inkluderte det valgte presidentskapet i Egypt, var en særegen posisjon for militæret i de nye konstitusjonelle ordningene, økonomien og regionalregjeringene (Linz & Stepan). Dette hadde gitt SCAF all lovgivende makt frem til et nytt lovgivende organ hadde blitt valgt og begrenset presidentens makt over militæret. Slik fratok de Mursi mye av hans makt før han hadde tiltrådt som president og militæret sidestilte seg selv med presidentmakten (Perry, 2016). Rett etter valgseieren til Mursi begynte den nyvalgte presidenten å utfordre det militæret organet. Han valgte å oppløse SCAF, pensjonere flere generaler og oppheve endringene i grunnloven som hadde tildelt SCAF all lovgivende makt, alt for å minimere militærets innflytelse. Mursi sitt grep skulle kulminere i de kontroversielle resolusjonene han iverksatte i forbindelse med den midlertidige grunnloven av 2012, hvor han blant annet forsøkte å utvide presidentmakten. Mursis bestemmelser, som ga han utvidede fullmakter, ble dette startskuddet for de egyptiske demonstrantene, og utløste i november 2012 nye demonstrasjoner. Store deler av den sekulære opposisjonen deltok i disse opptøyene (Hartshorn, 2014). I frykt for at Egypt skulle bli styrt av en fundamentalistisk islamistisk president som tilsynelatende var på vei til å bli autoritær, ble det igjen igangsatt store demonstrasjoner i 2013. Med en ustabil konstitusjon og mye sosial uro slet Mursi med å bevare sin legitimitet som en demokratisk leder. Det kan se ut til at militæret har både benyttet seg av og muliggjort for disse politiske opptøyene å eskalere for å legitimere kuppet de skulle utføre sommeren 2013 (Perry, 2016). Med økende konfliktnivå i landet ga militærets leder, og daværende forsvarsminister Sisi et ultimatum til Mursi, løse konflikten mellom regjeringen og opposisjonen, eller fratredelse innen 48 timer. Mursi nektet, noe som førte til hans arrestasjon 3.juli 2013. Militæret utførte et vellykket kupp av den første demokratisk valgte presidenten i Egypt (Perry, 2016). Kuppet markerte slutten på en påbegynt demokratisk overgang i Egypt. Egypt ledes i dag av et autoritært regime, hvor militæret har vesentlig makt.

I Tunisia skulle følgene av det folkelige opprøret gi et annet resultat for forsøket på demokratisering. Det tunisiske religiøse partiet Ennahda vant 41,7% av setene ved grunnlovsforsamlingen, som hadde som oppgave å omskrive den tunisiske grunnloven (Noueihed & Warren, 2012). Selv med denne brakseieren til Ennahda gikk deres leder Ghannouchi ut og proklamerte at partiet var villig til å inngå i en koalisjon med de sekulære partiene. Månedene etter valget besto av forhandlinger, og til tross for stor oppslutning valgte Ennahda å ikke kreve presidentskapet, men støttet heller det sekulære partiet CPR og deres leder Marzouki, og med det var første fase i en demokratisk overgang igangsatt. Videre annonserte Ennahda i mars 2012 at den nye grunnloven ikke skulle ha forankring i sharia-lovene, som var en uttrykt bekymring i den sekulære befolkningen (Perkins, 2014). I Tunisia hadde sekulære liberaler og islamister begynt å møtes regelmessig åtte år før Ben Alis fall for å se om de kunne redusere gjensidig frykt og bli enige om regler for demokratisk styring. Det vil si at de begynte å skape et politisk samfunn. Slike anstrengelser var med å legge grunnlaget for den enighet landets politiske reformkommisjon oppnådde, da de stemte for seks hovedregler og prinsipper for å styre utvelgelsen og prosedyrene av en konstituerende forsamling. Alle partiene var enige om prinsippene om demokrati, politisk pluralisme og maktrotasjon (Noueihed & Warren, 2012). Noe lignende skjedde ikke i Egypt, der SCAF satt med den fulle kontrollen over slike spørsmål. Etter et fritt valg i oktober 2011 startet Tunisias demokratiske politiske samfunn dannelsen av en tre-parti koalisjon. De to ledere av de to største partiene, Ennahdas: Ghannouchi og menneskerettighetsaktivisten Marzouki, kjente hverandre godt, etter å ha møttes 20 ganger i London i løpet av de åtte årene før Ben Alis fall (Linz & Stepan). Derfor, da Ben Ali falt, var et relativt sammenhengende og demokratisk alternativ allerede til stede. Et annet viktig moment var at Ben Ali hadde stolt på politiet for å gjøre sitt «skitne» arbeid og hadde tillatt den lille tunisiske hæren å forbli profesjonell. Dette gjorde det mulig for «militæret som institusjon» å spille en avgjørende rolle for å bringe diktaturet til en rask og ikke-voldelig ende. Hæren stoppet politiet fra å bruke dødelig kraft for å beskytte Ben Ali, og så lot de han vite at troppene ikke ville beskytte ham mot demon-stranter. Det tunisiske militæret har konsekvent vært lite, hatt lite økonomisk støtte og har også hatt som eneste oppgave å beskytte landets grenser og landets suverenitet. I Tunisia har de derfor ikke hatt noen sterke forbindelser til regimet, verken økonomiske eller historiske, i motsetning til Egypt som har hatt en militær elitegruppe rundt presidenten som har tjent på hans posisjon. Slik har militæret heller ikke etablert et materielt avhengighets-forhold. Når revolusjonen brøt ut i 2011 hadde derfor militæret lite å tape på regimets fall.

Når det kommer til religion kanskje hevde at Det muslimske brorskapet, som har lengre røtter enn Ennahda, er mer konservative enn sin tunisiske motpart og har dermed større problemer med blant annet å fjerne sharia-lovene som fundament for grunnloven. Brorskapet har alltid stått inne for at sharia må ligge til grunn for en egyptisk grunnlov, men ved arbeidet med grunnloven av 2012 beholdt de bare statusen til sharia. Ennahda var tidlig ute med å meddele at de hadde ingen intensjon om å, for eksempel, forby alkohol og påby hijaben. Ennahda annonserte i 2012 at den nye grunnloven ikke skulle ha forankring i sharia-lovene, som var en uttrykt bekymring i den sekulære befolkningen. Den nye grunnloven av 2014 utpekte islam som statsreligionen, sharia-lovgivning er ikke engang nevnt (Perkins, 2014).

Slik så man at transisjonsfasen i landene var på vei til å utvikle seg i to ulike retninger. Der Ennahda inngikk en koalisjon med flere sekulære partier, inngikk Mursi aldri i noen koalisjon, og det var nærliggende å oppfatte hans valg om å utvide presidentmakten i 2012 som et autoritært grep. Faktisk var det allikevel noen tegn på at Mursi kunne ha ledet landet i en demokratisk retning da han innsatte en teknokratisk statsminister, som ikke hadde forbindelser til brorskapet (Perry, 2016). Når han også valgte å pensjonere noen av de gamle generalene i 2012, var det flere som mente at dette var et grep som skulle skille de sivile maktene fra de militære. Han klarte ikke å bli kvitt de gamle makthaverne, slik som de gjorde i Tunisia.

I Tunisia så man at demonstrasjonene i etterkant av ben Alis avskjed roet seg betraktelig ned og var i all hovedsak ikke-voldelige. Dette skulle endre seg i 2013 da landet gikk gjennom en politisk krise som følge av at to venstreorienterte, sekulære politikere ble myrdet. Omfattende opptøyer herjet i landet mellom sekulære og islamistiske krefter, og det var frykt for at demokratiseringsprosessen var på vei til å bryte sammen. Dette førte til at den tunisiske fag-bevegelsen, som under opprøret i 2011 valgte å gi sin støtte til demonstrantene, tok initiativ til en dialoggruppe som skulle fungere som megler mellom landets makthavende partier og de opposisjonelle partiene (Omri 2015). Dialoggruppen bestod av sivilsamfunnsorganisasjonene UGTT (fagbevegelsen), UTICA (Arbeidsgiverorganisasjon), LTDH (Menneskeretts-organisasjon) og advokatforeningen. Gruppen som ble omtalt som kvartetten hadde som uttalte mål å bevare revolusjonen: frihet, verdighet og retten til å arbeide for hele den tunisiske befolkningen. De initierte forhandlinger mellom partiene og var aktive deltagere under hele prosessen. Forhandlingene kulminerte i at Ennahdas statsminister ga opp sin posisjon til fordel for den uavhengige Jomaa, som satte sammen en teknokratisk regjering. Det førte også til ratifiseringen av en grunnlov og bestemmelser om å holde et presidentvalg i desember 2014. Slik ble sivilsamfunnet i Tunisia, ledet an av arbeiderorganisasjonen, også essensielt for at Tunisia kunne fortsette med demokratiseringen; overgangen til et pluralistisk, liberalt demokrati som lever den dag i dag.

I Egypt har islamistene og de sekulære ikke klart å fremme demokratiske prinsipper sammen fordi de har vært uenige i hvordan et slikt system institusjonelt sett skal styres. I Tunisia derimot har både Ennahda og de sekulære kreftene fått ta del i transisjonen, og de har klart å samarbeide. Dette er nok en av grunnene til at Tunisia i dag er nærmere en konsolidering av et fullverdig demokrati, enn Egypt. Mistenksomhet mellom partene er fortsatt tilstede, men de fleste sekulære liberaler frykter ikke Ennahda nok til å bruke militæret mot dem. I Tunisia ble ikke militæret brukt for å beskytte seg selv mot den andre parter. Men at de har kommet til enighet i Tunisia har også vesentlig bakgrunn i at Ennahda har gjort kompromisser og forlatt noen kjernepremisser i islamismen, deriblant sharia, og dermed akseptert det moderne liberale demokratiet. Dette har de for eksempel understreket ved at de oppga statsministerembetet etter opptøyene i 2013 til en uavhengig kandidat fordi det var av nasjonal interesse. Der de egyptiske hovedpartene valgte derimot å beskytte sine egne interesser, valgte en i Tunisia å styrke kapasiteten til og samarbeidet mellom prodemokratiske aktører og således øke sannsynligheten for at demokratiske verdier ble etablert. Således lykkes det folkelige opprøret i Tunisia med å danne demokratiske institusjoner og dermed også i å danne nye kanaler for folkelig innflytelse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *